Skogflaggermus er en art i familien glattsnuter i ordenen flaggermus. Den er veldig lik skjeggflaggermus, de to artene ble først atskilt rundt 1970. De er i praksis svært vanskelige å skille på nesten alle måter. I Norge er skogflaggermus kanskje enda dårligere kjent enn skjeggflaggermus.
Myotis brandtii, tidligere kalt brandtflaggermus
Skogflaggermus er en liten musøre. Både i utseende og størrelse er den veldig lik skjeggflaggermus. Kroppslengden er 39–51 millimeter, halelengden 32–44 millimeter og vekta 4–9 gram. Pelsfargen på ryggen er gråbrun, noen ganger med et gyllent skjær. Buksiden er gråhvit eller gulhvit. Ører, snute og vingehud er brune, muligens noe lysere enn hos skjeggflaggermus. Spesielt skal basis av øret være lysere hos skog- enn hos skjeggflaggermus. Ørene er ganske lange, like lange som hos skjeggflaggermus. Unge dyr av de to artene er praktisk talt uatskillelige på utseendet. Hos hannen er penis mer klubbforma enn hos skjeggflaggermus.
Skogflaggermus lever i og langs skog, i enda større grad enn skjeggflaggermus. Den høyeste ynglekolonier er funnet på nesten 1 300 meters høyde i Alpene, men den kan overvintre enda høyere. Om sommeren blir den ofte funnet i smale sprekker i bygninger, på loft eller i tak. Den kan også bruke flaggermuskasser. Vinterdvalen er i grotter, gruveganger, tunneler eller kjellere, med temperaturer rundt 4 °C. Da henger den ofte sammen med skjegg- og vannflaggermus. Trekk på opptil 230 kilometer mellom sommer- og vinteroppholdssteder er kjent. Skogflaggermus jakter insekter i ikke altfor tett skog og dels over vann. Den flyr ofte tett på vegetasjonen.
Paringen skjer antakelig på overvintringsstedet. Hunner finnes i ynglekoloniene fra mai til august. Hunnen føder én unge i perioden fra midten av juni til begynnelsen av juli. Ungen åpner øynene tre dager gammel og klarer å reise opp ørene 5–9 dager gammel. Den flyr 3–4 uker gammel. Skogflaggermus kan leve i minst 20 år. Den eldste kjente flaggermusen er kanskje ei skogflaggermus fra Sibir som ble gjenfunnet 41 år etter at den ble merket.
Skogflaggermus bruker frekvensmodulerte lyder i sin ekkolokalisering, fra 75 til 35 kilohertz (kHz). Maksimum intensitet er det rundt 40–50 kHz, så det er her den høres best på en ultralyddetektor. Den kan imidlertid kun høres på kort avstand, 5–10 meter. Det er ikke mulig å skille skogflaggermus fra skjeggflaggermus på deres ekkolokalisering.
Skogflaggermus er antakelig utbredt over en stor del av Europa, men er muligens noe mer østlig enn skjeggflaggermus. Utbredelsesområdet strekker seg fra England og Frankrike i vest til Japan i øst. Utbredelsen er ikke kontinuerlig gjennom hele Sibir. I Norge er utbredelsen dårlig kjent og temmelig usikker, muligens er den vanligere på Østlandet enn langs kysten. Den finnes nord til Trøndelag, til like nord for Trondheimsfjorden.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.