FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Artikkelstart

Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, er en konvensjon vedtatt av FNs generalforsamling 16. desember 1966, samtidig som konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonen trådte i kraft 23. mars 1976. Gjennom konvensjonen ble en rekke av rettighetene i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 gjort forpliktende for konvensjonspartene. Konvensjonen er gjort til del av norsk rett gjennom menneskerettsloven.

Konvensjonen inneholder et bredt spekter av sivile og politiske rettigheter. Den omhandler blant annet retten til liv, forbudet mot tortur, forbudet mot vilkårlig frihetsberøvelse, bevegelsesfriheten, retten til rettferdig rettergang, retten til privatliv og familieliv, tanke-/samvittighets- og religionsfriheten, forenings- og forsamlingsfriheten, ytringsfriheten, og vernet mot diskriminering. Innholdsmessig har konvensjonen store fellestrekk med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Konvensjonens rettigheter skal ivaretas uten at det finner sted diskriminering av noe slag «på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.» Dette følger av SP artikkel 2 nr. 1. I artikkel 3 slås det fast at konvensjonspartene «forplikter seg til å sikre menn og kvinner lik rett til å nyte alle de sivile og politiske rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon.»

Overvåking

Det er etablert en egen FN-komité – FNs menneskerettskomité – som følger med på at statene oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen. Komiteen består av 18 uavhengige eksperter. Komiteens overvåking skjer i hovedsak på følgende måter:

  • Statene sender jevnlig inn statsrapporter om hvordan konvensjonen overholdes. Menneskerettskomiteen behandler disse og gir uttrykk for sitt syn på tilstanden i det enkelte land i såkalte «konkluderende observasjoner».

  • Komiteen utarbeider såkalte «generelle kommentarer» om hvordan de ulike bestemmelsene i konvensjonen skal forstås.

  • Komiteen kan i noen tilfeller uttale seg om konvensjonen er brutt i enkeltsaker. Dette forutsetter at et land har blitt part til tilleggsprotokollen.

Tilslutning

SP-konvensjonen har bred tilslutning. Per november 2021 har konvensjonen 173 statsparter. Norge har vært part i konvensjonen siden den trådte i kraft i 1976.

Samtidig med hovedkonvensjonen ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll om individklagerett. Norge har vært part i denne tilleggsprotokollen siden den trådte i kraft samtidig med hovedkonvensjonen. Tilleggsprotokollen gir FNs menneskerettskomité kompetanse til å uttale seg om hvorvidt det har funnet sted brudd på konvensjonen i enkelttilfeller. Per november 2021 er det 116 statsparter til tilleggsprotokollen.

Konvensjonens stilling i norsk rett

SP-konvensjonen er innarbeidet gjennom menneskerettsloven og dermed gjort til en del av norsk rett. Den er omfattet av denne lovens § 2 om forrang.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg