Toleranse, anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger.

Generelt har toleranse to kjennetegn:

  1. det er en holdning som en aktør kan ha ovenfor noe som aktøren i utgangspunktet er negativt innstilt til
  2. aktøren anerkjenner samtidig at det finnes visse grunner til å ikke uttrykke sin negative holdning

Begrepet kan brukes om mange slags fenomener. Blant annet kan man snakke om toleranse ovenfor smerte eller allergener. Det er imidlertid vanlig å bruke begrepet til å omtale et forhold vi kan ha til personer som er eller handler på måter vi bedømmer som gale eller dårlige. For eksempel kan vi tolerere en persons lastefulle personlighetstrekk, gale handlinger, holdninger eller gale oppfatninger.

Det kan være ulike slags grunner til å tolerere. En grunn kan være respekt for en annen persons selvbestemmelse eller autonomi. Andre grunner kan være at toleranse inngår i ulike dyder vi bør ha (som det å være sjenerøs) eller at toleranse er nødvendig for en fredelig sameksistens. Det kan også finnes grunner til ikke å tolerere, som for eksempel hvis objektet for en eventuell toleranse truer vår sameksistens. Jo verre objektet for en eventuell toleranse er, jo sterkere grunner har vi til ikke å tolerere det.

Toleranse kommer også i ulike grader. I sin mest minimale betydning innebærer toleranse en pragmatisk holdning om ikke å blande seg. I en sterkere variant innebærer toleranse respekt for at man ikke har rett til å blande seg. I sin sterkeste form innebærer toleranse en type aktelse, der man anerkjenner verdien av objektet man tolererer, selv om man ikke anser det som det beste alternativet.

Toleranse er et viktig begrep innen den liberale tradisjonen av politisk filosofi. Historisk sett har mye av diskusjonen angått toleranse av andre religioner. Selv om det finnes oppfordringer til religiøs toleranse innen både kristendommen, islam og buddhismen, så har perioder av historien i mange land vært preget av forfølgelse av minoritetsreligioner og av ikke-troende og annerledestroende. På 1600-tallet begynte imidlertid filosofer som Baruch Spinoza og John Locke å argumentere for trosfrihet.

Andre liberale tenkere, som John Stuart Mill, argumenterte for at indidivider skal tolereres så lenge deres handlinger ikke skader andre. Dette innebærer blant annet at individers frihet ikke skal begrenses annet enn når det er risiko for skade.

I nyere tid argumenterer blant andre John Rawls for politisk toleranse på bakgrunn av at moderne samfunn uungåelig vil være preget av et verdimangfold blant samfunnets medlemmer. Rawls mener at en viktig politisk oppgave er å søke et overlappende konsensus, der samfunnets medlemmer kan sameksistere gjennom å bli enige om rettferdighetsprinsipper som alle rimelige verdisyn kan være enige om. Rawls mener også at man bør tolerere andre samfunn, så lenge de tilfredsstiller visse krav til anstendighet, som blant annet respekt for menneskerettigheter.

En generell problemstilling for politisk toleranse angår hvor grensene for toleranse går. Mange diskusjoner om toleranse i dag går på i hvilken grad vi bør tolerere intolerante grupper og i hvilken grad vi bør tillate og tolerere for eksempel diskriminerende eller hatefulle ytringer.

  • John Stuart Mill. On Liberty, 1859
  • John Rawls. Political Liberalism, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.