Seksuell trakassering er uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Seksuell trakassering er forbudt, ifølge likestillings- og diskrimineringsloven § 13.

Forbudet mot seksuell trakassering kom inn i norsk rett i 2002, blant annet for å gjennomføre Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Som seksuell trakassering regnes «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.» I «seksuell» ligger at det spiller på kropp, kjønn og seksualitet. «Oppmerksomhet» omfatter både verbal og fysisk atferd.

Begrepet kan omfatte en rekke ulike typer hendelser og situasjoner. For å vurdere om det foreligger trakassering, må det gjøres en bred og konkret vurdering av den enkelte sak. Det er sentralt hvordan den som utsettes for dette opplever det: Ble det opplevd som krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsomt? I tillegg kan andre forhold trekkes inn. Innså den som trakasserte at dette kunne oppleves slik, eller burde han eller hun innsett dette? Hvordan reagerte fornærmede?

Seksuell oppmerksomhet som fortsetter etter at fornærmede har gitt uttrykk for at det er uønsket, vil fort utgjøre trakassering. Men dersom handlingen er grov, vil også et enkelt tilfelle kunne være i strid med forbudet. Også forholdet mellom partene vil være relevant: Dersom det er store maktskjevheter, for eksempel i et arbeidsforhold, kan dette påvirke hvordan «seksuell oppmerksomhet» oppleves, og forutsetningene for hvordan det reageres. Slike omstendigheter rundt saken vil ha betydning for når man passerer grensen for hva som er forbudt.

Personer som har blitt utsatt for seksuell trakassering i strid med loven kan kreve både erstatning for økonomisk tap og oppreisning for ikke-økonomisk tap. Oppreisning fastsettes skjønnsmessig, til det som er rimelig ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig (likestillings- og diskrimineringsloven § 38).

Saker om brudd på forbudet mot seksuell trakassering avgjøres etter alminnelige sivilrettslige bevisregler, der det som er mest sannsynlig skal legges til grunn. I motsetning til straffesaker kreves det altså ikke at trakasseringen er bevist ut over all rimelig tvil.

I tillegg inneholder likestillings- og diskrimineringsloven § 37 en regel om delt bevisbyrde, som skal bidra til å gjøre rettsvernet effektivt. Dersom klageren kan peke på omstendigheter som etter en konkret vurdering gir grunn til å tro at det har skjedd seksuell trakassering, flyttes bevisbyrden slik at den påstått ansvarlige må sannsynliggjøre at dette likevel ikke har funnet sted. Denne regelen ble vedtatt blant annet fordi styrkeforholdet mellom de involverte i diskrimineringssaker ofte er skjevt, og det fordi den som beskyldes for diskriminering ofte vil være den som sitter på materialet som best kan belyse saken.

Saker om seksuell trakassering kan ikke håndheves av diskrimineringsnemnda, som ellers er et lavterskeltilbud for diskrimineringssaker og saker om trakassering på grunn av for eksempel etnisitet og nedsatt funksjonsevne. Lovgivers begrunnelse for dette har vært at en påstand om seksuell trakassering ofte er svært alvorlig, inngripende og stigmatiserende for den anklagen gjelder, og i tillegg ofte reiser store bevismessige utfordringer. Dette stiller store krav til rettssikkerhet, som ivaretas bedre i domstolene enn i diskrimineringsnemnda.

Disse argumentene har imidlertid blitt kritisert, og det fremmes jevnlig forslag om at spørsmålet om seksuell trakassering bør kunne behandles i lavterskelorganet på lik linje med blant annet trakassering på grunn av etnisitet.

Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som har fremmet eller har sagt at de vil fremme klage over seksuell trakassering, eller personer som skal vitne i en klagesak (likestillings- og diskrimineringsloven § 14). Gjengjeldelse omfatter alle typer handlinger som medfører skade eller ulempe for klageren, for eksempel negative kommentarer eller å bli pålagt eller fratatt arbeidsoppgaver.

I tillegg har arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner plikt til å forebygge og forhindre seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde (likestillings- og diskrimineringsloven § 13). Dette innebærer både tiltak av preventiv karakter, som iverksetting av holdningskampanjer og utforming av retningslinjer, og at dersom den ansvarlige får kjennskap til at trakassering forekommer, må den gripe fatt i problemet, utrede hva som har skjedd og søke å hindre videre trakassering. Det kreves imidlertid ikke at trakasseringen faktisk er forhindret: det avgjørende er om den ansvarlige har gjort nok for å forebygge problemet og håndtere aktuelle saker.

Grove tilfeller av seksuell trakassering vil i noen tilfeller også kunne rammes av straffeloven. Aktuelle bestemmelser kan være forbudene mot seksuallovbrudd, (som voldtekt eller seksuelt krenkende adferd), kroppsskade, kroppskrenkelse, personforfølgelse og krenkelse av en annens fred ved «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd»

Dersom man skal idømme straff etter disse reglene vil strafferettens strengere regler om skyldkrav og bevisbyrde måtte være oppfylt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.