Holocaustbenektelse

Nazismens nederlag i 1945 førte til at antisemittismen endret seg, både i og utenfor Europa. Det moralske og rettslige oppgjøret med nazismen og fascismen medførte at antijødiske uttalelser ikke lenger var godtatt i offentligheten. Hat og fordommer mot jøder ble derfor uttrykt på fordekte måter, og blant annet presentert som «historieformidling» eller «vitenskapskritikk».

Holocaustbenektelse bygger på fire delpåstander. For det første hevdes det at antallet jøder som ble drept under andre verdenskrig var langt færre enn seks millioner. Enkelte benektere har henvist til tall fra Røde Kors som de hevder viser at antallet døde er overdrevet. Dette er blitt avvist fra Røde Kors selv. Det påstås også at flertallet av dem som mistet livet ikke ble myrdet, men at de døde av naturlige årsaker – som for eksempel sykdommer. For det andre hevder holocaustbenekterne at gasskamrene ikke ble brukt til å ta livet av et stort antall jøder. Ofte påstås det at kamrene ble brukt til «avlusning», eller at de ble bygd av de allierte etter krigen. For det tredje avviser holocaustbenekterne at Adolf Hitler og naziledelsen arbeidet systematisk og planmessig for å tilintetgjøre jødene i Europa.

For det fjerde bygger benektelsen på antisemittiske konspirasjonsteorier. Holocaustbenektere hevder at «historien om Holocaust» er et resultat av en internasjonal sammensvergelse, som arbeider systematisk for å skjule den «egentlige sannheten». Dette knyttes gjerne til påstander om at jødene kontrollerer mediene, universitetene og pengevesenet, og at de bruker denne makten til å fremme egne interesser. Benekterne hevder også ofte at jødene selv hadde erklært Tyskland krig i 1933. På denne måten forsøker de å gjøre de ofrene medansvarlige for sin egen skjebne.

Selv om benektere gjerne omtaler seg som forskere, er ikke holocaustbenektelse seriøs historievitenskap. Holocaust er det mest veldokumenterte folkemordet i historien. Det finnes tusener av dokumenter og fotografier, vitneavhør av tidligere fanger, tilståelser fra gjerningspersonene, levninger fra tilintetgjørelsesleirene, fysiske spor etter massehenrettelser, dagbøker, gjenstander og andre kilder som til sammen gir detaljert kunnskap om grusomhetene som fant sted. I tillegg finnes en enorm mengde forskningslitteratur som belyser i detalj hvordan drapspolitikken foregikk på ulike steder i det tyskokkuperte Europa.

Holocaustbenektelse ble et element i den europeiske etterkrigsfascismen tidlig etter krigen. Allerede i siste del av 1940-årene og i 1950-årene utkom det flere bøker som avviste at seks millioner jøder var blitt myrdet. Slike påstander kom også tidlig til uttrykk i høyreekstreme tidsskrifter og aviser. I Sverige finnes det dokumenterte eksempler på holocaustbenektelse allerede fra sommeren 1945.

Den tidlige holocaustbenektelsen var amatørmessig og fremsto som politisk propaganda. Fra 1970-årene har benektere i økende grad forsøkt å fremstille seg som seriøse akademikere. I 1979 ble det for eksempel dannet et institutt i USA, Institute for Historical Review, som fremstiller seg som historievitenskapelig, men som avviser Holocaust. I 1988 utkom den såkalte Leuchter-rapporten, som hevdet at kjemiske og fysiske undersøkelser viste at jøder ikke var blitt drept i gasskamrene i Auschwitz-Birkenau. Påstandene ble grundig tilbakevist, og forfatteren hadde ikke relevant fagkompetanse. Dagens holocaustbenektere bruker likevel dokumentet i sin propaganda.

Også i Norge forekom holocaustbenektelse tidlig etter andre verdenskrig. I avisen 8. Mai (fra 1952 Folk og Land), utgitt av tidligere medlemmer av Nasjonal Samling, ble påstandene spredt allerede fra 1949/1950 og de forekom her regelmessig fram til 1970-årene.

I 1976 ble Olav Hoaas, sentral ideolog i organisasjonen Norsk Front, dømt for å ha hevdet at gasskamrene var «bare oppspinn» og at jødene burde deporteres fra landet. I 1978 ble han også avskjediget fra stillingen som lektor i Stokmarknes.

I dag forekommer holocaustbenektelse særlig på internett, og spres via nettsider, blogger, nettforum, videokanaler og sosiale medier. I den vestlige verden er benektelsen særlig forankret i nynazistiske miljøer og islamistisk ekstremisme.

Holocaustbenektelse har i etterkrigstiden også vært utbredt i Midtøsten. Her, i motsetning til i Europa, har etablerte politikere og statsledere også tatt del i benektelsen. Også i dagens Norge fremmes benektelse særlig av grupper på ytterste høyre fløy, deriblant Den nordiske motstandsbevegelsen.

Enkelte stater – blant annet Tyskland og Østerrike – har gjort benektelse forbudt. I andre land, som Norge, er ikke et generelt lovforbud blitt innført.

• antisemittisme
• konspirasjonsteori
• høyreekstremisme
• nynazisme
• nyfascisme

• Evans, R. (2001). Lying about Hitler. History, Holocaust and the David Irving Trial. New York.
• Fure, O.B. Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet. (1997). Oslo.
• Karlsson, M. (2015). Cultures of Denial. Comparing Holocaust and Armenian Genocide Denial. (Doktorgradsavhandling). Lund.
• Lipstadt, S. (1994). Denying the Holocaust. The Growing Assault on Truth and Memory. New York.
• Litvak, Meir og Esther Webman. From Empathy to Denial: Arab Responses to the Holocaust. (2009). New York.
• Lööw, H. (2016). Nazismen i Sverige 1924–1979. Pionjärerna, partierna, propagandan. Stockholm.
• Molbæk-Steensig, Sine (2011). "Holocaustbenektelse". Holocaust-senterets kunnskapsdatabase.
• Shermer, M. og Grobman, A. (2000). Denying History. Who says the Holocaust never happened and why do they say it? Berkeley.
• Simonsen, Kjetil Braut (2019). "Holocaustbenektelse i Folk og land (8.mai), 1948–1975. En diskurs tar form." Historisk tidsskrift (nr. 1 2019): 7–24.
• Simonsen, Kjetil Braut. «Holocaustbenektelse», artikkel publisert ved Jødisk museum i Oslos nettressurs Antisemittisme – før og nå.
• Taylor, T. (2009). Denial. History Betrayed. Melbourne.
• Vidal-Naquet, P. (1992). Assassins of Memory. Essays on Denial of the Holocaust. New York.