uaktsomhet

Loven gir i § 23 første ledd en legaldefinisjon på uaktsomhet: Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom. Etter annet ledd er uaktsomheten grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

Om det foreligger uaktsomhet, og om uaktsomheten i tilfelle er grov, er ofte et vanskelig skjønnsspørsmål som kan falle forskjellig ut i forskjellige sammenhenger. Ved dødsulykker i trafikken skal det således i praksis mer til for at føreren skal domfelles for å «uaktsomt ha forvoldt en annens død», enn for at han skal bli dømt for overtredelse av det alminnelige aktsomhetspåbud i vegtrafikkloven av 1965 § 3.

En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre, jfr. straffeloven § 24.

Er det ved handlingen voldt økonomisk skade, vil uaktsomhet i alminnelighet gi grunnlag for erstatningsplikt, også selv om det ikke foreligger straffansvar. Uaktsomhet hos en som har lidt skade, kan føre til nedsettelse eller bortfall av den erstatning han kan kreve hos skadevolderen, jf. skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 § 5-1. Krav på forsikringssum kan nedsettes eller falle bort hvis den sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet.

• strafferett