likestillingspolitikk

Likestillingspolitikk er politiske initiativ og tiltak for å fremme likestilling og verne mot diskriminering.

Offentlig likestillingspolitikk har tradisjonelt hatt som målsetting å fremme kjønnslikestilling, det vil si likestilling mellom kvinner og menn. I dag brukes likestillingspolitikk ofte i utvidet betydning og inkluderer også:

• tiltak for å verne mot etnisk diskriminering
• tiltak for å hindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert målsetting om universell utforming
• politikk for å sikre like rettigheter uavhengig av seksuell orientering, identitet og kjønnsuttrykk.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda arbeider ut fra et slikt mandat. De skal håndheve en rekke diskrimineringslover og også vurdere sammensatt diskriminering, såkalt interseksjonalitet.

Ansvaret for likestillingspolitikken har helt siden 1970-tallet vært tillagt departementet som også har hatt ansvar for familiepolitikken. Per i dag (2017) er dette Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) med underliggende etater. Det betyr at BLD initierer, samordner og iverksetter lovendringer og ulike tiltak på likestillingsområdet. Dette er imidlertid avgrenset mot andre departementers ansvarsområder.

Prinsippet om sektoransvar gjelder for statlig forvaltning. Det betyr at det ikke bare er BLD som har ansvar for likestillingspolitikken, hvert departement har også ansvar for likestilling innen sine felt. Men BLD har koordineringsansvar for den samlede likestillingspolitikken på tvers av departementene. For nærmere redegjørelse av strukturen for likestillingspolitikken se NOU 2011: 18.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda håndhever diskrimineringslovgivningen. Dette inkluderer følgende lover:

• Likestillingsloven
• Diskrimineringsloven om etnisitet
• Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
• Diskrimineringsloven om seksuell orientering
• Arbeidsmiljøloven kapittel 13 om likebehandling
• Boliglovenes bestemmelser om ikke-diskriminering (husleieloven, borettslagloven, boligbyggelagsloven og eierseksjonsloven).

I LDOs mandat inngår også å være pådrivere for å fremme likestilling. LDO fører også tilsyn med at myndighetene respekterer, beskytter og fremmer rettigheter gitt av FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD), FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Norsk likestillingspolitikk handlet i første omgang særlig om kvinners rettigheter i utdanning og arbeidsliv. Et Likelønnsråd ble etablert allerede i 1959, senere erstattet av Likestillingsrådet i 1972.

1970-tallet var tiåret hvor likestilling for alvor ble satt på den offentlige politiske dagsorden. Likestillingsloven ble vedtatt i 1978 som en lov som skulle sikre både kvinner og menn like rettigheter og muligheter, samtidig som den tok sikte på særlig å bedre kvinners stilling.

Samme år fikk kvinner rett til selvbestemt abort, og de første krisesentrene for mishandlede kvinner fikk plass på offentlige budsjetter fra slutten av dette tiåret.

På 1980- og 1990-tallet handlet likestillingspolitikken særlig om retten til å kombinere lønnsarbeid og omsorg for barn. Målet om full barnehagedekning ble lansert, foreldrepermisjonen ble gradvis utvidet fra noen få måneder til ett år, det ble etablert skolefritidsordninger, rett til fri ved barns sykdom og ammefri.

De to siste tiårene har også fedres rett og plikt til omsorg for egne barn vært en viktig del av likestillingspolitikken. Mannsrolleutvalgets sluttrapport (NOU 1991:3) konsentrerte seg særlig om omsorg.

Utvalget foreslo å sikre fedrene rett til en del av foreldrepermisjonen. Fedrekvoten i foreldrepermisjonen ble etablert i 1993, da som en rett til fire ukers lønnet permisjon forbeholdt far.

Foreldre har i dag rett til 49 uker foreldrepermisjon, hvorav 14 uker er forbeholdt mor og 10 uker er forbeholdt far for de som får barn etter 1. juli 2014. Før den tid var den 14 uker også for far, men den ble redusert av regjeringen Solberg.

Kvinner fikk stemmerett i 1913, likevel var det ved inngangen til 1970-tallet bare om lag 10 prosent kvinnelige representanter i folkevalgte forsamlinger. Denne andelen økte gjennom 1970- og 1980-tallet, og både Venstre, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vedtok gjennom 1970-, 1980- og 1990-tallet kjønnskvotering i sine interne partiregler.

På 1980-tallet kom kvinners deltakelse i politikk og i offentlige styrer og råd på dagsordenen. I 1981 ble det inntatt en egen bestemmelse om kvotering i likestillingslovens § 21 som slo fast at alle offentlige styrer og råd måtte bestå av minst to av hvert kjønn.

I dag er bestemmelsen presisert på følgende måte i revidert utgave av likestillingsloven gjeldende fra 1. januar 2014 (§ 13): Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner med videre, skal begge kjønn være representert på følgende måte: A) Har utvalget to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert. B) Har utvalget fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst to. C) Har utvalget seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst tre. D) Har utvalget ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst fire. E) Har utvalget flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent.

I sammenheng med debatter om kvotering på 1980-tallet og utover på 1990-tallet ble det også stadig reist spørsmål om den lave kvinneandelen i ledende stillinger.

Dette var også et viktig anliggende for Makt- og demokratiutredningen (1998–2003) hvor forskerne Hege Skjeie og Mari Teigen i 2003 slo fast at det var en svært tydelig mannsdominans på toppen av norske makthierarkier. Tilnærmet kjønnsbalanse fantes bare innen partipolitikkens toppnivåer.

Fra 2000-tallet og til i dag har utviklingen innen internasjonal rett satt nye rammer for likestillingspolitikken, og har bidratt til å utvide hva likestillingspolitikken handler om og til å styrke individers diskrimineringsvern.

Dette henger blant annet sammen med at en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har blitt gjort til norsk lov, gjennom menneskerettsloven. Det innebærer blant annet at Likestillings- og diskrimineringsombudet nå håndhever FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW).

Dette er uttrykk for et sterkere fokus på menneskerettigheter i likestillingsarbeidet. Samtidig har spørsmålet om inkorporering av internasjonale konvensjoner i norsk lov vært et kontroversielt tema, og en viktig debatt har dreid seg om hvorvidt FNs kvinnekonvensjon skulle inkorporeres i menneskerettsloven, på lik linje med en rekke andre FN-konvensjoner og dermed med forrang framfor andre lover dersom det oppstår motstrid. FNs kvinnekonvensjon ble inkorporert i menneskerettsloven i 2009.

De senere årene har en rekke handlingsplaner blitt vedtatt og offentlige utredninger gjennomført som ledd i å imøtekomme de krav som et sterkere diskrimineringsvern stiller.

Dette arbeidet har blitt fulgt opp av nye lover slik som diskrimineringsloven om etnisitet i 2005, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i 2008 og felles ekteskapslov som gir lesbiske og homofile rett til å inngå ekteskap i likhet med heterofile i 2009. Denne erstattet partnerskapsloven fra 1993.

Arbeidsmiljøloven fikk i 1998 nye bestemmelser om forbud mot diskriminering ved ansettelser på grunn av alder og seksuell orientering (§ 13-1).

I 2007 ble det utredet forslag til lov som favnet alle de eksisterende diskrimineringslovene (se NOU 2009: 14). Til tross for en omfattende politisk prosess og bred enighet på Stortinget om å samle all diskriminerings- og likestillingslovgivning i én lov, slo Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet fast at de ikke ville foreslå en slik enhetlig lov.

1. januar 2014 kom imidlertid en ny diskrimineringslov om seksuell orientering på plass, samtidig som de resterende diskrimineringslovene fikk en oppdatering.

Ved siden av arbeidet for et sterkt diskrimineringsvern er tiltak rettet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse (se også omskjæring),seksuell trakassering og vold i nære relasjoner blitt viktige temaer i likestillingspolitikken.

Også «eldre» tematikk har blitt utredet på 2000-tallet, hvorav særlig viktig er spørsmålet om likelønn (se NOU 2008: 6 Kjønn og lønn). I 2010 ble Likestillingsutvalget oppnevnt for å utrede norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Målet for utredningen har vært å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for fremtiden.

• Brekke, Idunn og Liza Reisel (2012): Klasse og kjønn i et likestillingsperspektiv. En kunnskapsstatus. Institutt for samfunnsforskning.
• Bråten, Beret og Cecilie Thun (red.) (2013): Krysningspunkter. Likestillingspolitikk i det flerkulturelle Norge. Oslo: Akademika forlag.
• Hellum, Anne og Kirsten Ketcher (2008): Diskriminerings- og likestillingsrett. Oslo: Universitetsforlaget.
• Krizan, Andrea, Hege Skjeie og Judith Squires (red) 2012): Institutionalizing Intersectionality. The Changing Nature of European Equality Regimes. Basingstoke: Palgrave Macmillan.
• Skjeie, Hege og Mari Teigen (2003): Menn imellom: Mannsdominans og likestillingspolitikk. Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Likestilling
• Diskriminering
• Likestillingsloven av 2013
• Likestillings- og diskrimineringsombudet
• FNs kvinnekonvensjon