. begrenset

Alkymi, er et begrep med flere betydninger.

Alkymi brukes i naturvitenskap som navn på kjemi fra Aleksandria på -300-tallet til 1700 tallet. Utøverne ble kalt alkymister, og de bygget på  forestillinger om elementer innført av Aristoteles.  Elementene var ikke som dagens grunnstoffer da de mente at alle stoffer besto av fire elementer i variable mengder, og at de kunne gå over i hverandre. De trodde f.eks. at vann kunne gå over i luft ved å erstatte kulde med varme. Denne oppfatningen var det rasjonelle grunnlaget for at det skulle være mulig å overføre billige metaller til dyrere gull. De forsøkte også å fremstille de vises sten som var viktig i gullfremstillingen, og en eliksir som kunne gi evig liv. Et annet trekk ved deres arbeid var å holde fremgangsmåter de utviklet hemmelig. Det er derfor vanskelig i ettertid å vite hva de faktisk gjorde og oppnådde.

Foruten de fire elementene eksisterte det ifølge Aristoteles også et åndelig element, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og quinta essentia. Dette elementet kunne bringe liv og farge til det døde stoffet.

Innenfor humaniora og kunst er alkymi fortsatt levende innenfor en surrealistisk tradisjon som beskrevet til slutt i denne artikkelen.  Det har kommet forslag om at alkymi slik den ble forstått i naturvitenskap bør kalles chymie for å skille det fra andre betydninger av begrepet alkymi (på engelsk alchemy).

Alkymistene er særlig kjent for det utstyret de utviklet for å behandle forskjellige stoffer. De bygget og utviklet destillasjonsapparater, ovner, vannbad, begre, flasker, filtre og flere andre hjelpemidler som, i moderne utgaver, fortsatt brukes i dagens kjemilaboratorier .

Flyktige stoffer hadde stor betydning for alkymistene. Derfor ble destillasjon og sublimasjon viktige operasjoner.

Alkymistene tok Solens, Månens og planetenes navn og tegn i bruk som symboler for metallene. Solen betydde gull, den tiltagende måne ◐ sølv, Venus ♀ kobber, Saturn ℏ bly, Mars ♂ jern osv. Slike tegn ble brukt helt frem til 1700-tallet, og finnes ofte som symbol for malm på gamle kart. Symbolene finnes også i det periodesystemet som er gitt i artikkelen om grunnstoffenes periodesystem i dette leksikonet.

Fra Alexandria spredte gresk alkymi seg videre til hele den gresktalende verden, det bysantinske rike, Syria og Persia. Ved arabernes erobring av Egypt, Syria og Persia på 600-tallet ble alkymien ført videre til araberne. Det oppstod en arabisk alkymi som etter hvert omfattet hele den muslimske verden. Arabisk alkymi var i mangt og meget identisk med den greske, men atskilte seg fra denne ved at den på 800-tallet også opptok i seg deler av kinesisk alkymi.

I Kina hadde det fra ca. 300 f.Kr. utviklet seg en kombinasjon av taoistisk naturfilosofi, mystisisme og kjemisk viten. Den lignet på den greske alkymien, uten at det er påvist kontakter mellom dem. Også i kinesisk alkymi var fremstillingen av gull fra billigere metaller en hovedoppgave. Til forskjell fra den greske alkymi var det imidlertid ikke bare gullets betydning som det mest fullkomne og verdifulle av alle metaller som var avgjørende, men også at gullet ble tilskrevet en spesiell legende virkning. Fremfor alt mente de kinesiske alkymistiske at gull, fremstilt på alkymistisk vis, kunne forlenge livet og gi udødelighet.

Ved sine forsøk på å omvandle andre metaller til gull anvendte de kinesiske alkymistene visse stoffer eller «eliksirer» som de tilskrev gulldannende virkning. I dette ligger opprinnelsen til «de vises sten» som skulle komme til å spille en så vesentlig rolle i arabisk og senere også i europeisk alkymi.

Destillasjoner både av vegetabilske og animalske produkter hadde en sentral plass i arabisk alkymi. Ved destillasjon av stoffer som hår, gjødsel o.l. fremstilte de arabiske alkymistene ammoniumsalter. Flyktigheten av disse stoffene ble tillagt stor betydning. De arabiske alkymistene var også de første som fremstilte kaustisk alkali (natriumhydroksid), «skarpt vann» som det ble kalt, av natriumkarbonat (al qaliy på arabisk) og lesket kalk.

Arabisk alkymi nådde et høydepunkt på 900-tallet. Etter hvert utartet også den mer og mer i mystisk og allegorisk retning, og kom til slutt til fullstendig stillstand.

Med arabernes erobring av Spania på 700-tallet kom arabisk alkymi til Europa. På 1200-tallet var den arabiske alkymien vel kjent og etablert i Europa. Mange alkymistiske verker ble oversatt fra gresk og arabisk til latin. Ved siden av disse oversettelsene av typisk alkymistiske verker som var preget av mystisisme og allegoriske fremstillinger, ble mange skrifter med mer praktisk kjemisk innhold til i denne tiden. I disse finner man beskrevet metoder for fremstilling av etanol, aqua vitae, og av syrer som salpetersyre, svovelsyre og kongevann. Fremstilling av krutt ble også utviklet i denne tiden.

Bartholomaeus Anglicus (ca. 1230), Vincent av Beauvais (ca. 1190–ca. 1264) og Albertus Magnus (1193–1280) var nøkterne og rasjonelt tenkende menn som samlet og ordnet all kjemisk viten uten å fortape seg i mystiske spekulasjoner og allegoriske fremstillinger. Dette kunne likevel ikke hindre at slike forestillinger i høy grad kom til å prege alkymien både på 1300- og 1400-tallet, og ga bløffmakere og sjarlataner stort spillerom.

Selv om alkymien også ble møtt med atskillig skepsis og mistillit (bl.a. utstedte pave Johannes 22 et dekret mot den, og Dante anbrakte alkymistene i det dypeste Inferno), synes dette å ha hatt liten inflytelse på alkymiens popularitet og utbredelse. Martin Luther var blant dem som lovpriste alkymien. Den spredte seg som en farsott over Europa og ble i minst tre hundre år en hovedbeskjeftigelse for alle som ønsket å utforske naturens hemmeligheter.

På 1500-tallet og enda mer på 1600-tallet trenger imidlertid nye ideer og nye resultater seg frem. Man begynte ved systematiske forsøk og målbevisst arbeid å samle nye kjemiske kunnskaper, og da først og fremst slike som kunne nyttes i medisinen og til andre praktiske formål som metallurgi, glassfremstilling osv. Alkymien blir etter hvert avløst av den såkalte iatrokjemi. Og på slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet ble læren om stoffene kalt kjemi og kunnskapen som ble erverververt ble publisert slik at fremgangsmåte og resultater kunne gjentas og kontrolleres av andre.

Ser man tilbake på hele det lange tidsrommet alkymien rådde grunnen, må det sies at det kjemiske utbyttet av alkymistenes arbeid var temmelig beskjedent. Det innskrenket seg hovedsakelig til oppdagelsen av noen få grunnstoffer, noen uorganiske syrer og salter og noen få organiske stoffer som etanol og eter.

Samtidig med de tekniske eksperimentene utviklet de europeiske alkymistene et naturfilosofisk og mystisk system, der forvandling av urene (uedle) metaller symboliserte sjelens samtidige renselse og omdanning til det filosofiske gull. Dette var omgitt av alkymistenes taushetsløfte: Ingenting måtte komme ut om deres hemmelige ritualer, seremonier og symboler.

Alkymistenes utforskning av stoffenes mysterier og sjelens dybder utkrystalliserte seg mot slutten av middelalderen til en hemmelig doktrine, opus alchymicum. Denne viser et hierarkisk oppbygd system der alkymisten etter innvielse og avlagt taushetsløfte gjennomgår flere grader for til slutt å ende som den høyeste mester i filosofenes tempel. Oppstigningen beskrives som sirkel- eller spiralformet og kalles opus circulatorium, det sirkelformede arbeid, eller rota philosophica, det filosofiske hjul. For hver hjulomdreining fødes alkymisten på ny. Hver gang renere, klokere og én grad nærmere Gud.

Det er fire gjenfødsler eller konjunksjoner i alkymi, alle er resultatet av en forutgående prøve: Farefulle reiser gjennom de fire elementene, kamper mot drager og uhyrer og ulike offerseremonier. Til slutt når den gjenfødte mester den høyeste grad av verket: Gjenforening med Solens energier, det kosmiske liv, Guds eget vesen, det filosofiske gull.

De første til å undersøke alkymiens åndelige grunnlag i moderne tid, var den østerrikske dybdepsykologen Herbert Silberer (1882-1923) og den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung. De fant store likheter mellom alkymistenes symbolmettede bilder og sine pasienters drømmeverden. Særlig påpekte Jung de arketypiske motivene som finnes både i drømmen og alkymien. Han fortolket det alkymistiske verket som et symbolsk uttrykk for en dynamisk prosess, individuasjonsprosessen, menneskets innerste streben etter psykologisk helhet gjennom integrasjon av jegets ubevisste bakgrunn og selvet. For Jung var alkymistene de første dybdepsykologer.

Alkymi er også levende i dagens kunst og underholdning som elementer i en stor flora av alternative forklaringsmodeller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. september skrev Dorothee Logen

Hei!
Jeg lurer på om der finnes en fagordbok på norsk/dansk med uttrykk fra alkymien:
hvis der ikke finnes noen bok kan du foreslå et nettsted med tilsvarende informasjon?

På forhånd takk!
Med vennig hilsen
Dorothee Logen

27. september skrev Bjørn Pedersen

Det kjenner jeg ikke til, men gå inn på universitetsbiblioteket (oria) og let etter alkymi eller alchemy.

Mvh Bjørn

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.