Udødelighet, forestilling om evig liv som i religionshistorisk sammenheng kan forstås på tre plan: 1. Udødelighet som er karakteristisk for guddommelige vesener, det vil si en iboende udødelighet. 2. Den guddommelige natur (og dermed udødelighet) som enkelte utvalgte mennesker oppnår (for eksempel heroer i det gamle Hellas, Kina og så videre). 3. Menneskenes liv etter døden (men ikke som heroer eller guddommer).

Menneskenes tilværelse etter døden kan bli betraktet som mer eller mindre tiltrekkende enn det dennesidige livet. Eksempler på sistnevnte tilfelle er det norrøne Hel og det gammeltestamentlige Sheol. I førstnevnte tilfelle tenkes det ofte å være et skille mellom en tilværelse etter døden, som er lykkelig, og som blir de gode mennesker til del, og en pinefull tilværelse som blir de ondes lodd (for eksempel orfismen, buddhismen, kristendommen).

Skjebnen etter døden avgjøres ofte ved en dom (dommedag). I enkelte religioner tenkes en legemlig oppstandelse å gå forut for dommen (for eksempel i kristendommen og islam); også forestillingen om en sjelevandring kan forenes med læren om en dom (buddhismen). Se også dødsriket, helvete, underverdenen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.