eter - fysikk

Newton utformet også en lysteori hvor han antok at lys ble overført ved hjelp av små partikler (korpuskler) og ikke trengte et medium å forplante seg i.

Hans samtidige, Christiaan Huygens, utformet imidlertid en teori om lys som eterbølger. Denne teorien så ut til å ha blitt bekreftet da Augustin Fresnel og Thomas Young på begynnelsen av 1800-tallet påviste fenomener som bøyning, interferens og polarisasjon av lys, fenomener som ikke kunne forklares ved korpuskelteorien på noen enkel måte.

Omtrent samtidig gjorde Michael Faraday undersøkelser av elektriske og magnetiske fenomener, og han forklarte sine resultater ved å anta at kraftvirkningen mellom ladningene ble formidlet gjennom et medium, en eter, omtrent på samme måte som mekaniske krefter overføres gjennom et elastisk medium.

Faradays teorier ble videre utviklet av Maxwell, som viste at lys kunne forklares som et elektromagnetisk fenomen, slik at lyseter og elektromagnetisk eter var det samme. Den eksperimentelle bekreftelsen på dette kom 1888 da Heinrich Hertz påviste elektromagnetiske bølger.

I siste halvdel av 1800-tallet var mange fysikere sterkt opptatt av å undersøke en mulig analogi mellom elektromagnetisk eterteori og hydrodynamikk. Ett eksempel er nordmannen Carl Antons Bjerknes' sammenligninger av kreftene mellom pulserende kuler i en væske og elektrisk ladde kuler.

For å få teorien til å stemme, måtte eteren tillegges mange merkverdige egenskaper. For eksempel måtte den ha en massetetthet som var ca. 10¹² ganger tettheten til vann, men samtidig måtte den ikke yte motstand når himmellegemene beveget seg gjennom den.

Den alvorligste vanskeligheten var forbundet med bestemmelser av lyshastigheten. På den ene side viste astronomiske undersøkelser (av lysaberrasjon) at lyset beveget seg med konstant hastighet i verdensrommet, slik at eteren måtte være i ro. På den annen side viste Michelson-Morley-eksperimentet i 1887 at lyshastigheten var konstant i forhold til Jorden, så eteren måtte følge med Jorden i dens bevegelse.

I 1904 lyktes det Hendrik Antoon Lorentz å samordne disse fenomenene i matematiske formler (lorentztransformasjonen), men man hadde derved tillagt eteren så mange underlige egenskaper at man vanskelig kunne få noen fysisk forestilling om hva den egentlig var.

Da Einstein fremsatte sin spesielle relativitetsteori i 1905, gav han avkall på forestillingen om eter. Videre utforming av relativitetsteorien og kvantefysikken har ført til at eteren ikke lenger ansees som noen fysisk realitet. De fenomener man tidligere forklarte ved å tillegge en eter spesielle egenskaper, beskrives nå som følger av egenskaper ved rommet og tiden selv og den energien som finnes der.