Hagekunst, utforming av hager, parker og andre uterom med sikte på estetiske og praktiske formål. Vegetasjon, terrengform og vann er de grunnleggende virkemidler, supplert med bygningskonstruksjoner som murer, trapper, paviljonger osv. Hagekunstens formspråk har vekslet fra geometriske former og symmetri til fri naturalisme. Skiftningene i uttrykksform og motivvalg gjennom tidene henger sammen med kultur og samfunnsform i de ulike epoker. I tidligere litteratur var det vanlig å skille mellom arkitektoniske og landskapelige stilretninger. Et syn som nå vinner innpass er at all hagekunst må betraktes som arkitektonisk, da den har som mål å skape rom. I de fleste tilfeller vil hagekunsten samtidig ha et landskapelig tilsnitt, idet den gir uttrykk for et stilisert idealbilde av det landskap den er oppstått i.

Hagens urform er et innhegnet areal hvor det ble skapt gode forhold for dyrking av vekster. Meget tidlig i kulturhistorien ble denne skjermede nyttehagen gjort til et tiltrekkende oppholdssted gjennom en bevisst kunstnerisk utforming.

Det gamle Egypt hadde en fullt utviklet hagekunst alt i det 2. årtusen f.Kr., strengt geometrisk i formen og innelukket bak murer og skyggefulle trerekker. Vann i kanaler og bassenger var et hovedelement, slik vi ser det i all senere orientalsk hagekunst, som f.eks. i de berømte mauriske hager i Granada fra 1300-tallet.

I antikkens Hellas ble hovedvekten lagt på hager for offentlig bruk. Romersk hagekunst utviklet seg på impulser fra hellenistisk og orientalsk kultur. Peristylhagene i romerske byer (Pompeii) er intime, lukkede hagerom etter gresk forbilde, men romersk hagekunst var først og fremst opptatt av det omgivende landskap. Praktfulle villaanlegg ble plassert i åssider med panoramisk utsikt og med terrasserte hager som understreket berglandskapets karakter.

I europeisk middelalder var hagekunsten beskjeden og først og fremst knyttet til klostrene, der klostergården ble formet etter mønster fra antikkens peristylhager. Begynnelsen til hagekunstens utvikling i nyere tid kom med den kunstneriske nyskaping under ungrenessansen i Firenze. Italiensk renessansehagekunst viser en gradvis utvikling i retning av fullstendig arkitektonisk sammenheng mellom hage og bygning. Bratt terreng med vid utsikt ble foretrukket, og etter forbilde fra antikken ble hagene anlagt i terrasser. Monumentale, men samtidig komfortable trappeløp mellom terrassenivåene ble etter hvert et typisk trekk. Karakteristisk er for øvrig den geometriske flateutsmykning (parterret) og den rike og varierte utnyttelsen av vann i fontener, vanntrapper og kaskader.

Under barokken ble Frankrike det ledende hagekunstneriske senter med landskapsarkitekten André Le Nôtre som den fremste eksponent. Hans hovedverker Vaux-le-Vicomte (åpnet 1661) og Versailles kjennetegnes ved klar, logisk oppbygning og overveldende dimensjoner. Den dominerende sentralaksen som har slottskomplekset som midtpunkt, gir et maktfullt perspektivisk utsyn over åpne, ornamentalt utsmykkede parterreflater, pompøse fontener og storlinjede kanaler, med fjerne blikkfang som avslutning. Sentralperspektivet rammes inn av arkitektonisk formede bosketter av klippede hekker og trerekker, mens monumentale alleer markerer hovedlinjene i komposisjonen. Fransk hagekunst ble etterlignet over store deler av Europa ved fyrstenes og overklassens residenser, men fant aldri virkelig grobunn i England.

I England utviklet det seg i første halvdel av 1700-tallet en ny retning i hagekunsten, kjent som den engelske «landskapsstil», under lederskap av maleren William Kent og landskapsarkitekten Lancelot Brown. Med bruk av få virkemidler, bølgende, gresskledte terrengformer, vannflater, trær fritt plantet i grupper og lunder og med enkelte klassisistiske byggverk som perspektiviske blikkfang ble det skapt storslagne, grønne parklandskap. Utformingen var direkte inspirert av det pastorale engelske kulturlandskap. Stor betydning fikk hoffmaleren William Hogarths estetiske prinsipp med den svungne S-kurven som den ideelle «skjønnhetslinje». Den engelske stil holdt seg ikke lenge i sin opphavlige, rene form, men kom under sterk innflytelse av romantikken.

Ved 1700-tallets slutt ble romantisk hagekunst omfattet med en rent lidenskapelig interesse på kontinentet og resulterte i tallrike naturalistiske parkanlegg som ble overfylt med sentimentale og stemningsskapende innslag (grotter, kunstige ruiner, templer osv.). Karakteristisk var også svermeriet for motiver fra den eldgamle kinesiske hagekunst, som på denne tiden ble kjent i Europa, med kinapaviljonger, pagoder o.l. Etter Napoleonskrigene ebbet den romantiske epoken i hagekunsten hurtig ut.

Fra 1800-tallet ble hagekunst hovedsakelig oppfattet som et gartnerfaglig arbeidsfelt. Samtidig skjedde en umåtelig økning av plantesortimentet. Hovedvekten ble lagt på et mest mulig artsrikt og eksotisk vekstmateriale, og romantikkens mønster av snirklete spaserveier ble tilpasset stadig mindre areal, uten særlig omtanke for romkomposisjon i mange tilfeller. Blant landskapsarkitekter som har hatt stor betydning for ettertiden bør nevnes Joseph Paxton i England og Peter J. Lenné i Tyskland. Stor betydning fikk de offentlige parkene som ble anlagt i forbindelse med byfornyelsen i Paris i 1860-årene og som dannet forbilde for utbyggingen av byparker over hele Europa. I Nord-Amerika fikk denne utviklingen en mer fremtidsrettet, sosial profil under ledelse av landskapsarkitekten Frederic Law Olmsted.

Reaksjonen mot den tradisjonelle hagekunst kom i England like før århundreskiftet, med krav om fastere, arkitektonisk formgivning. Ideene ble fulgt opp i Tyskland og Norden, men den virkelige nyskaping kom først med funksjonalismens gjennombrudd sist i 1920-årene. De store oppgavene lå nå i utforming av områder for allmenn bruk, grøntanlegg i boligstrøk, lekeplasser, sportsanlegg og andre områder for rekreasjon i friluft. Kravene til funksjonelle løsninger, slitestyrke og rasjonelt vedlikehold har ført til sterkt forenklet utforming. Karakteristisk er store ubrutte plenflater og naturterreng med stedegen vegetasjon. Japansk hagekunst har hatt en betydelig indirekte påvirkning, gjennom høyt utviklet materialfølelse og forståelse for naturens egenart.

Norge har ikke hatt storslagne representasjonsanlegg i europeisk målestokk, men enkle, borgerlige hager som i løpet av 1600- og 1700-tallet ofte ble anlagt med en formsikker holdning som lå langt over det provinsielle nivå. Rike hagetradisjoner finnes i Bergens-området, og baroniet Rosendal i Hardanger har en meget godt bevart renessansehage fra 1670-årene. På Østlandet finnes renessansepregede hager med markert sentralakse, som Linderud i Oslo og Rød i Halden. Flere storgårder fikk symmetriske anlegg med storlinjede alleer etter mønster fra fransk barokk, f.eks. Hafslund i Skjeberg og Jarlsberg hovedgård i Tønsberg. Omkring 1800 ble det anlagt en rekke romantiske landskapsparker, som Bogstad i Oslo, Nes Verk i Tvedestrand og Elsero i Bergen. Grunnlaget for utvikling av hagekunst i moderne tid ble lagt ved opprettelsen av Linjen for hagekunst ved Norges landbrukshøgskole 1919.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.