klassisisme - arkitektur

Minne- og æreshallen Walhalla ved Regenzburg, tegnet av Leo von Klenze, oppført 1830–42 for kong Ludvig 1 av Bayern som et ærestempel for Tysklands mest betydningsfulle personligheter gjennom historien. Bygget, som er formet som et gresk tempel etter mønster av Parthenon i Athen, inneholder byster av de historiske personene. Den første i rekken er kong Henrik 1 Fuglefangeren, den foreløpig siste er Sophie Scholl (medlem av den antinazistiske motstandsgruppen Den hvite rose, henrettet 1943; bysten av henne kom på plass i 2003). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Klassisisme er de stilretningene som gjennom tidene har søkt inspirasjon i arkitekturen i antik­kens Hellas og Roma (klassisk arki­tek­tur) og søkt å holde seg til denne. Den ytrer seg i arkitekturen ved en streng, symmetrisk fasadeutforming samt ved bruken av søyler, pilastrer og dekorative elementer som var vanlige i antikken.

En viktig formidler av klassisismens arkitekturidealer var italieneren Andrea Palladio. Hans stil levde videre i Frankrike, England og Nederland på 1600-tallet. Denne første fasen var preget av greske forbilder, og dens fremste kjennetegn var matematisk estetikk, sparsom plastisk behandling, logisk løsning og monumental ro.

I arkitekturen inn­går også begrepet barokk klas­sisisme, slik den ble utformet for eksempel av Carlo Fontana, Jules Hardouin-Man­sart og Sir Christopher Wren. Den egentlige klassisismen i arkitektur defi­neres vanligvis som den stilen som oppsto med inspirasjon fra Pompeii (ut­gravet fra 1748) og som i Frankrike fikk navnet louis-seize. Blant flere klassisisme-arkitekter kan nevnes Robert Adam, Giambattista Piranesi og Karl Friedrich Schinkel, samt Vincenzo Scamozzi som nevnes som bevegelsens intel­lektuelle far. En spesiell variant er den revolusjonære klassisisme. En annen va­riant kalles empire, oppkalt etter Napoleon, som kronet seg til keiser i 1804.

1700- og 1800-tallets klassisisme i arkitekturen bygde først og fremst på antikkens bygningskunst, og fikk etter hvert sterke tilknytningspunkter til rasjonalismen som åndsretning. I Norge var denne perioden blant våre rikeste innenfor arkitekturen, slik som under empiren i første halvdel av 1800-tallet i Hans Ditlev Franciscus Linstows slottsbygning i Oslo (1825–1848), Christian H. Groschs universitetsbygninger (1840–1853) og i den anonyme lystgårdarkitektur.

En ny oppblomstring fant sted i Nor­­den etter første verdenskrig i form av nyklassisisme.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Georg Wilhelm Friedrich Hegel: Vorlesungen über die Ästhetik, Die klassische Architektur, Frankfurt am Main 1978, ss. 267–72 og 305–06; oversettelse av Stian Grøgaard i «UKS Forum for samtidskunst» 1/2 1991 ss. 9–10;
  • E. Lundberg:. Or­ganiserande klassicism och expressiv barock 1620–1715, Arkitekturens Formspråk VIII, Stock­holm 1959,
  • anmeldt av Chr. Norberg-Schulz: Inn­­trykk og beskrivelser, «Byggekunst» 1959, tillegget ss. 13–14.
  • Se også klassisisme-nr. av «Byg­ge­kunst» 3/1988 ss. 148–216, særlig:
  • Ulf Grøn­vold: Klassisk, ss. 149–51;
  • Christian Norberg-Schulz: Den evige klassisisme, ss. 152–55.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg