klassisisme (arkitektur)

Minne- og æreshallen Walhalla ved Regenzburg, tegnet av Leo von Klenze, oppført 1830–42 for kong Ludvig 1 av Bayern som et ærestempel for Tysklands mest betydningsfulle personligheter gjennom historien. Bygget, som er formet som et gresk tempel etter mønster av Parthenon i Athen, inneholder byster av de historiske personene. Den første i rekken er kong Henrik 1 Fuglefangeren, den foreløpig siste er Sophie Scholl (medlem av den antinazistiske motstandsgruppen Den hvite rose, henrettet 1943; bysten av henne kom på plass i 2003). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Plansje med korintisk kapitel fra Giambattista Piranesi: De Romanurum magnificentia et architectura, Romae 1761
Klassisisme
Av .

Minne- og æreshallen Walhalla ved Regenzburg, tegnet av Leo von Klenze, oppført 1830–42 for kong Ludvig 1 av Bayern som et ærestempel for Tysklands mest betydningsfulle personligheter gjennom historien. Bygget, som er formet som et gresk tempel etter mønster av Parthenon i Athen, inneholder byster av de historiske personene. Den første i rekken er kong Henrik 1 Fuglefangeren, den foreløpig siste er Sophie Scholl (medlem av den antinazistiske motstandsgruppen Den hvite rose, henrettet 1943; bysten av henne kom på plass i 2003).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Klassisisme er de stilretningene som gjennom tidene har søkt inspirasjon i arkitekturen i antikkens Hellas og Roma (klassisk arkitektur) og søkt å holde seg til denne. Den ytrer seg i arkitekturen ved en streng, symmetrisk fasadeutforming samt ved bruken av søyler, pilastrer og dekorative elementer som var vanlige i antikken.

En viktig formidler av klassisismens arkitekturidealer var italieneren Andrea Palladio. Hans stil levde videre i Frankrike, England og Nederland på 1600-tallet. Denne første fasen var preget av greske forbilder, og dens fremste kjennetegn var matematisk estetikk, sparsom plastisk behandling, logisk løsning og monumental ro.

I arkitekturen inngår også begrepet barokk klassisisme, slik den ble utformet for eksempel av Carlo Fontana, Jules Hardouin-Mansart og Sir Christopher Wren. Den egentlige klassisismen i arkitektur defineres vanligvis som den stilen som oppsto med inspirasjon fra Pompeii (utgravet fra 1748) og som i Frankrike fikk navnet louis-seize. Blant flere klassisisme-arkitekter kan nevnes Robert Adam, Giambattista Piranesi og Karl Friedrich Schinkel, samt Vincenzo Scamozzi som nevnes som bevegelsens intellektuelle far.

En spesiell variant er den revolusjonære klassisisme som oppsto på slutten av 1700-tallet i fransk arkitektur. Denne varianten avkledd bygninger all dekor tilsvarende tidens enkle klesmote (Directoire-tiden). Arkitekturen var preget av elementære geometriske former som kvadratet og sirkelen. Former avledet av disse var ment å avspeile universets og geometriens evighet og urokkelighet. Stilen ble særlig brukt til mausoléer, arsenaler og andre anlegg. Ofte var prosjektene svært store, og ble større og større etterhvert som det ble stadig mere klart at de ikke skulle eller kunne bygges. Ledende representanter for revolusjonær klassisismen er Étienne-Louis Boullée og Claude-Nicolas Ledoux.

En annen variant kalles empire, oppkalt etter Napoleon, som kronet seg til keiser i 1804.

1700- og 1800-tallets klassisisme i arkitekturen bygde først og fremst på antikkens bygningskunst, og fikk etter hvert sterke tilknytningspunkter til rasjonalismen som åndsretning. I Norge var denne perioden blant våre rikeste innenfor arkitekturen, slik som under empiren i første halvdel av 1800-tallet i Hans Ditlev Franciscus Linstows slottsbygning i Oslo (1825–1848), Christian H. Groschs universitetsbygninger (1840–1853) og i den anonyme lystgårdarkitektur.

En ny oppblomstring fant sted i Norden etter første verdenskrig i form av nyklassisisme.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Georg Wilhelm Friedrich Hegel: Vorlesungen über die Ästhetik, Die klassische Architektur, Frankfurt am Main 1978, ss. 267–72 og 305–06; oversettelse av Stian Grøgaard i «UKS Forum for samtidskunst» 1/2 1991 ss. 9–10;
  • E. Lundberg:. Organiserande klassicism och expressiv barock 1620–1715, Arkitekturens Formspråk VIII, Stockholm 1959,
  • anmeldt av Chr. Norberg-Schulz: Inntrykk og beskrivelser, «Byggekunst» 1959, tillegget ss. 13–14.
  • Se også klassisisme-nr. av «Byggekunst» 3/1988 ss. 148–216, særlig:
  • Ulf Grønvold: Klassisk, ss. 149–51;
  • Christian Norberg-Schulz: Den evige klassisisme, ss. 152–55.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg