Teglbyggingsteknikken var høyt utviklet i antikkens Roma. Domus Augustana, 1. årh.

Lars Mæhlum. fri

Den såkalte Servius-muren fra 300-tallet f.Kr., som det ennå finnes rester av, følger antakelig løpet til en eldre mur fra 500-tallet. Muren omsluttet et areal på 426 hektar. Fra tidlig tid var den plassen som senere ble Forum Romanum et viktig samlingssted. Den ble utover i republikken stadig utbygd med templer og andre offentlige bygninger som er mer eller mindre bevart; det man ser er gjerne senere ombygninger. F.eks. var den eldste bevarte basilika i Roma, Basilica Aemilia (179 f.Kr.), alt på Tiberius' tid blitt ombygd eller restaurert fem ganger.

I løpet av senrepublikken utviklet Roma seg sterkt, og bebyggelsen spredte seg utenfor murene. Bl.a. ble Campus Martius (Marsmarken), området nordvest for Servius-muren bort til Tiber, trukket inn i byen. Veiene som strålte ut fra hovedstaden ble utbygd og utvidet, og en rekke akvedukter førte vann inn til byen.

På Caesars tid var Forum Romanum blitt for lite, og for å skape plass til nye funksjoner lot han bygge det første keisertorg, Caesars forum. Det ble ett av 5 fora, som alle lå nord for Forum Romanum: Augustus' forum, Vespasians forum, Domitians eller Nervas forum og Trajans forum. Samtidig gjorde Caesar Forum Romanum mer aksealt og monumentalt gjennom omforminger og nybygginger.

Under Augustus fant det sted en særlig rik byggevirksomhet. Han lot Roma inndele i 14 regioner. Gatenettet ble utvidet, og de gamle bygningene i tuff og bindingsverk ble i stor grad erstattet av nye i travertin, betong og marmor. Augustus selv bodde relativt beskjedent på Palatin, som i senrepublikken hadde utviklet seg til et fornemt boligstrøk. Dette gjorde at Palatin fikk hevd som keiserresidens. Både Tiberius, Caligula og Nero startet palassbygging der, men da en brann i 64 e.Kr. la store deler av byen øde, lot Nero bygge et nytt palass, Domus Aurea, i Esquilin-skråningen. Området foran la han ut til park. Resten av de brannherjede områder ble nyregulert med brede, rette gater og hus bygd av mer solide og mindre brannfarlige materialer. Domus Aurea og parken, som opptok et større område i Roma, gjorde Nero upopulær, og hans etterfølgere, de flaviske keisere, gav området «tilbake til folket» gjennom å legge offentlige bygninger der (Colosseum, Titus' termer). Keiserpalasset ble flyttet tilbake til Palatin, der Domitian skapte en praktarkitektur.

På 100-tallet e.Kr. nådde det gamle Roma høydepunktet i sin utvikling. Byen hadde en stor mengde offentlige bygninger som templer, teatre, amfiteatre, veddeløpsbaner og termer (badeanlegg). Befolkningen, som lå mellom 1 og 1,5 mill., bodde for det meste i store leiegårder (insulae) i betong og tegl. Denne bebyggelsen er praktisk talt helt forsvunnet i Roma, men typen kan sees i Ostia. En rik bygge- og restaureringsvirksomhet fant sted, bl.a. Trajans forum med det tilstøtende markedsanlegg, Trajans termer (over Domus Aurea), Venus og Romas tempel nær Forum Romanum, og Pantheon.

Etter en brann 191 e.Kr. kom en ny byggeperiode under de severiske keisere. De nøyde seg ikke bare med å gjenoppbygge, men bygde også nytt (Caracallas termer, som rommet 1600 badende). Under de urolige forholdene på 200-tallet skjedde det lite nytt, inntil en brann 283 førte til en oppblomstring av byggevirksomheten. Som under de severiske keisere var det en blanding av gjenoppbygging (Caesars forum, Venus og Romas tempel) og nybygging (Diokletians termer, som kunne ta 3000 badende om gangen, Maxentius' basilika).

Mot slutten av 200-tallet ble den politiske situasjon så alvorlig at keiser Aurelian (270–275) lot bygge nye bymurer. Disse, som er av betong og tegl, var 19 km lange og omfattet et område som var 4 ganger større enn det Servius-muren omfattet. Med Konstantin den store (306–337) kom en ny stabil periode. Hans favorisering av kristendommen førte til byggingen av en rekke store kirker (Peterskirken, Lateranbasilikaen), hvorav mange ennå står, men er ombygd og restaurert i senere tider. Da Konstantinopel ble hovedstad 330, begynte Roma for alvor å stagnere, samtidig som byen ble svekket ved stadige ytre angrep.

Tross nedgangstidene ble det bygd nye kirker utover i oldkristen tid og tidlig middelalder, dels i sentrum (Santa Maria Maggiore, 432–440), dels i utkanten over martyrgraver som man mente å finne i katakombene. Flere slike kirker med gammel opprinnelse finnes langs Via Appia, som fra tidlig tid var flankert av gravmonumenter, hvorav noen ennå står (Cecilia Metellas mausoleum fra senrepublikken).

Goterkrigene (535–553) markerte det absolutte nedgangspunkt i Romas historie, og det tok lang tid før byen tok seg opp igjen. De tidlig-middelalderske kirker er gjerne små sammenlignet med de konstantinske. De bruker ofte bygningselementer fra eldre bygg (spolier), eller de kan være innredet i antikke bygninger som kirken Santi Cosma e Damiano nær Forum Romanum (527), hvor kjernen er en aula som tilhørte Vespasians forum.

Med føydalvesenets oppkomst tok også flere adelsfamilier antikke monumenter i bruk og ombygde dem til festninger (Trajans markeder, Marcellusteateret, Cecilia Metellas mausoleum, Hadrians mausoleum). Få sekulærbygg fra middelalderen kan sees i våre dager; det er hovedsakelig kirker som er bevart. Hva disse angår, var byggeaktiviteten selvsagt avhengig av kirkens og pavens stilling. Kroningen av Karl den store til keiser år 800 styrket pavemakten, noe som reflekteres i byggingen av en rekke kirker fra 800-tallet: San Marco, San Prassede, Santa Maria in Domnica, Santa Cecilia. Også fra 1100-tallet finnes flere vakre kirker, hvorav noen er rikt utsmykket med mosaikker: overkirken i San Clemente, Santa Maria in Trastevere, San Crisogono og andre. Disse er i romansk stil. Gotisk stil spilte nesten ingen rolle i Roma. Den eneste større gotiske kirke er Santa Maria Sopra Minerva nær Pantheon (ca. 1280).

Etter en nedgangsperiode på 1300-tallet kom en ny blomstring på 1400-tallet. Etter 1450 påbegynnes de første renessansepalasser, Palazzo Venezia og Cancelleria-palasset, men først på 1500- og 1600-tallet ble Roma igjen et kulturelt sentrum av første rang. Byggingen av den nye Peterskirken (1506–1626) trakk noen av Italias mest kjente kunstnere og arkitekter til Roma: Bramante, Rafael, Sangallo, Michelangelo, Vignola, Maderno og andre var beskjeftiget med planene for kirken.

Vel så viktig som de store enkeltbygg var byplanleggingsforsøkene i Roma under renessansen og den tidlige barokk. Middelalderens Roma hadde små plasser og trange, kronglete gater, utviklet i takt med den naturlige ferdsel. Fra renessansen av ble gater og plasser bevisst dannet, ikke minst under inspirasjon fra den romerske arkitekt Vitruvius' ideer om byplanlegging. Det ble lagt gater i den hensikt å forbinde bestemte monumenter, som Borgo Nuovo mellom Castel Sant'Angelo og Vatikanet og Via Giulia mellom Ponte Vittorio Emmanuele og Ponte Sisto. Disse gatene er rette, og skulle flankeres av bygg med utpreget fasadekarakter.

Senere på 1500- og 1600-tallet begynte man å markere gatenes avslutning og krysningspunkter gjennom her å plassere antikke monumenter som statuer og obelisker eller å la gatene lede opp til praktfasader eller høytliggende bygninger. Eksempler på dette er gatene som leder til Kapitol og til Trinità dei Monti-kirken. Videre kan nevnes Piazza del Popolo med dens utstrålende gater og Piazza Montecitorio, begge med en obelisk som midtpunkt. Michelangelos Kapitolplass har adgang fra en monumentaltrapp og flankeres av palasser på de øvrige tre sidene. Plassen er ikke horisontal, men svakt konveks, som en fortsettelse av høyden den ligger på.

Den som satte sterkest preg på Roma på 1600-tallet, var Bernini. Han hadde ansvaret for utformingen av Petersplassen, som med sine mektige kolonnader likesom favner den besøkende.

Byens tallrike barokkirker har en tendens til å forsvinne i gatebildet. Selv en banebrytende kirke som Il Gesù nær Piazza Venezia (påbegynt 1568 av Vignola) ligger ved en beskjeden plass som ikke lar fasaden komme til sin rett. Barokkstilen holder seg i Roma til langt ut på 1700-tallet. Typisk barokk er Fontana di Trevi (1762). Mer rokokko-aktig er derimot plassen foran kirken Sant'Ignazio, flankert av bygninger som minner om kulissene i en samtidig opera.

Byplan-ideene på 1800-tallet førte til at det i Roma i dette århundret og ut på 1900-tallet ble anlagt en rekke store gater og plasser. Disse tjener nå som hovedfartsårer for den moderne trafikken. Et kjent eksempel er Piazza Venezia, som domineres av det veldige monumentet over Victor Emanuel 2 (1885–1911). Via della Conciliazione danner en akse mellom Tevere (Tiber) og Petersplassen, og fra denne gaten dannes det via Victor Emanuel-broen og den brede corsoen av samme navn forbindelse med Piazza Venezia.

Mussolini gjenopptok ideen med brede, monumentale gater i Via dei Fori Imperiali som går over keiserforaene fra Piazza Venezia til Colosseum. Et typisk monument fra Mussolinis tid er Foro Italico nord for Monte Mario, som gir en god idé om fascistiske arkitekturprinsipper. Et annet område hvor man kan se egenartet arkitektur fra 1900-tallet er forstaden EUR (Esposizione Universale di Roma), som ble påbegynt 1938 og skulle symbolisere den italienske fascisme. Anlegget ble skadd under siste krig, men istandsatt og utvidet etter 1952, som et område for ulike offentlige kontorer. Det er for øvrig karakteristisk for Roma at lite moderne arkitektur har trengt inn i sentrum, som i motsetning til mange andre storbyer har bevart sitt gamle arkitektoniske preg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.