Romas arkitekturhistorie i republikansk tid

Forum Romanum i Roma, sett østover fra Kapitol. Til venstre sees Septimus Severus’ triumfbue. Til høyre for den søylene til Saturn-tempelet. I bakgrunnen til høyre sees de tre gjenstående søylene fra Castor og Pollux-tempelet; til venstre bak disse Titus-buen. Veien i forgrunnen er senere fjernet i forbindelse med nye utgravninger. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Romas arkitekturhistorie i republikansk tid handler om hvordan arkitekturen i Roma utviklet seg under den romerske republikken, perioden fra 509 fvt. til 27 fvt.

De fleste bygninger i den romerske republikken ble reist i opus quadratum, en byggeteknikk med rektangulære tuffblokker på cirka 60 x 60 x 120 centimeter, eller i tilsvarende, men mindre og ikke like standardiserte travertinblokker. Roma hviler på en undergrunn av tuff og travertin, og blokkene ble hugget på stedet. Den romerske arkitekturen sprang ut av disse materialenes kvaliteter. Mindre bygninger kunne også reises i marmor, men det hørte til sjeldenhetene.

På 100-tallet fvt. ble det vanlig med sement, og murene ble kledd med opus incertum, en teknikk med ujevne stener på maks 10 centimeter med noen glattet ytterside, som ga veggen et noe jevnt uttrykk. Litt før keisertidens begynnelse ble det vanlig med opus reticulatum, som følger samme prinsipp som opus incertum, men med en spiss ende som ble satt inn i sementen, og en kvadratisk overflate på maks 14 centimeter. Ytterst ble det lagt et lag av bemalt stukk, et eksteriør som fortsatte å være det vanlige i Roma i mer enn halvannet tusen år.

Den romerske arkitekturens mest særegne arkitektur ble utviklet i senrepublikken. Teateret og termene, badehusene, var opprinnelig influert av gresk kultur og videreutviklet av romerne, mens basilika- og amfiteater-arkitekturen er av italisk opprinnelse.

Templer

Romersk denar fra 78 fvt. med bilde av Jupitertempelet på Kapitol.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Forum Romanum, sett fra nær nordøsthjørnet. De tre store marmorsøylene er fra Castor og Pollux-templet, de mindre ut mot venstrs fra en keisertidsrestaurering av Vestatemplet.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Den tidligste arkitekturen i Roma var sterkt influert av etruskisk kultur. Det fremste eksemplet var Jupitertempelet på Kapitol, som ble bygget i etruskisk stil og innviet i 509 fvt. Tempelet hadde et massivt fundament av tuff og ruvet over Forum romanum. Selve bygningskroppen var også av tuff og dekorert med skulpturer og detaljer i terrakotta, men takkonstruksjonen var av tre. I 83 fvt. brant helligdommen ned og ble fullstendig ødelagt. Det ble bygget opp igjen i marmor, i det som hadde utviklet seg til å bli en typisk romersk tempelarkitektur, med fokus på frontens fasade. Det nye tempelet ble reist på det samme tuffundamentet som det opprinnelige tempelet. Deler av fundamentet kan fremdeles sees i Kapitolmuseet.

Et annet viktig tempel fra denne perioden er Castor og Pollux-tempelet på Forum romanum. Dette var et påkostet tempel med et høyt podium av opus quadratum og med søyler i korintisk orden, som var den av de tre greske ordener som ble foretrukket av romerne, i tillegg til den dorisk-inspirerte såkalte toscanske orden, som ikke er bevart i Roma. Castor og Pollux-tempelet har vært gjennom brann og flere bygge- og restaureringsfaser, men utgjør fremdeles et av de viktigste eksemplene på romersk republikansk tempelarkitektur, som påvirket senere templers arkitektur.

Noen av de republikanske templene er relativt godt bevart fordi de tidlig ble omgjort til kirker, slik som Portunustempelet og det såkalte Herkulestempelet ved kvegmarkedet, Forum Boarium. Mens Portunustempelet er et typisk romersk tempel bygget i tuff og med et podium, er Herkulestempelet en rundbygning omkranset av søyler i tråd med hellenistiske forbilder. Det var et av de første romerske templene som ble oppført i marmor. Ruinene av en gruppe senrepublikanske templer finnes også ved Largo Argentina, nær Pompeiusteateret.

Bymurene

Deler av Servius-muren er fortsatt synlig ved Romas sentralstasjon.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den såkalte Servius-muren fra 300-tallet fvt., som det fremdeles finnes rester av, blant annet ved byens sentralstasjon Stazione Termini, følger antakeligvis løpet til en eldre mur fra 500-tallet fvt., som ifølge tradisjonen ble bygget av kongen Servius Tullius. Muren omsluttet et areal på 426 hektar og inkluderte byens syv høyder, men ikke Marsmarken, som da var ubebygget, men som i dag er en del av Centro storico.

Sirkus og teatre

Circus Maximus. I bakgrunnen Palatinerhøyden med Domus Augustana.

.
Lisens: fri

Marcellusteateret

.
Lisens: fri

Et av de tidligste eksemplene på monumental romersk arkitektur var Circus maximus, som var anlagt i dalen mellom Palatinen og Aventinen. Circus Maximus var en enorm veddeløpsbane for hestespann som ifølge tradisjonen går tilbake til den romerske kongetiden, og den etruskiske kongen Tarquinius Superbus. Veddeløpsbanen var formet som en gigantisk stadion, cirka 650 x 125 meter, med tilskuerplasser på de omkringliggende slutningene. Circus maximus ble forbildet for mange veddeløpsbaner i Romerriket i keisertiden. I Roma ble det også bygget flere veddeløpsbaner: Circus Flaminius på Marsmarken, Neros sirkus på Petersplassen, og Maxentius’ sirkus utenfor byen, på Via Appia.

I likhet med det greske teateret var det romerske teateret halvsirkulært, men tilskuerplassene som bredte seg som en vifte foran scenen var bygget på substrukturer, og ikke på naturlige slutninger, som i de greske teatrene. I den romerske republikken var tilskuerplassene bygget av tre. Det første monumentale teateret bygget i sten var Pompeiusteateret, som ble innviet av Pompeius i år 55 fvt., og som det ikke er bevart noe av over jorden, men som har vært styrende for den senere bebyggelsen på stedet.

Den monumentale arkitekturen som vokste frem i senrepublikken var muliggjort av oppdagelsen av sement, som førte til en revolusjon innen arkitekturen. Det ble mulig å bygge hvelv, buer og kupler. Betydelig større bygninger enn tidligere kunne bli konstruert, slik som Pompeiusteateret, og Marcellusteateret, som er et velbevart eksempel på et romersk teater fra augusteisk tid. Teatrene var rikt utsmykket, og oppdragsgiverne, som betalte for bygningene, hadde høy sosial status.

Basilikaer

I senrepublikken økte Forum Romanums betydning som politisk, økonomisk og religiøst sentrum for imperiet. Det oppstod et behov for bygninger der de forskjellige møtene kunne finne sted. Den romerske basilikaen tok form fordi det var behov for bygninger der blant annet rettsaker og økonomiske transaksjoner kunne finne sted.

Den romerske basilikaen består av tre parallelle skip i en langstrukket hall. Skipene er adskilt av kolonner. Midtskipet har ett opphøyet tak som slipper lys inn fra sidene, klerestorium. Bygningstypen avsluttes med en halvsirkelformet eksedra eller abside i enden av midtskipet, med en plattform som var setet for magistrater når de utøvet sin rolle som dommere. På 100-tallet fvt. ble Basilica Aemilia og Basilica Iulia oppført på hver sin side av Forum romanum. Bare fundamentene er igjen av disse en gang så storslåtte bygningene.

Veier

Et parti av Via Appia.

Av /KF-arkiv ※.

Roma utviklet seg voldsomt i senrepublikken, og bebyggelsen spredte seg utenfor murene. Campus Martius (Marsmarken), området nordvest for Servius-muren bort til Tiber, ble en del av byen. Det var forskjell på hovedveiene inne i byen og ut av den, men begge disse typene veier hadde lå på lag av sand og grus belagt med store stener av basalt med en flat overflate. Dette gjorde veiene svært holdbare, og det var nødvendig, for trafikken var stor. Andre viktige veier i Roma var Via sacra og Via triumphalis. De store veiene som gikk over lange avstander og til og fra hovedstaden ble utbygd og utvidet i senrepublikken, og var og delvis belagt. De tidligste av disse var Via Appia, Via Cassia og Via Flaminia.

Gravmonumenter

Caecilia Metellas grav er en rundbygning ved Via Appia nær Roma, diameter 20 meter, oppført i det første århundre fvt. for Caecilia Metella, datter av den romerske konsul Caecilius Metellus Creticus og svigerdatter av Crassus.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Langs veiene som førte til Roma ble det bygget gravmonumenter over askeurnene til fremstående romerske borgere. Det var ikke lenger forsvarlig, verken med tanke på plass eller helse, å ha gravplasser innenfor bymurene. Store og påkostede gravmonumenter symboliserte høy sosial status. Det best bevarte og derfor mest kjente er Caecilia Metellas mausoleum ved Via Appia. Det er en høyreist rundbygning som viser en form for mausoleumsarkitektur som senere ble typisk for keisergraver.

Gravarkitekturen kunne være både prangende og personlig, slik som monumentet den frigitte slaven og bakeren Eurysaces fikk reist for seg selv og sin familie nær Stazione Termini. Et eksotisk eksempel på gravmonument er Cestiuspyramiden ved Via Ostiense, utformet som en egyptisk pyramide, og senere bygget inn i bymuren.

I tidlig keisertid ble det vanlig med columbarier, «dueslag», som var underjordiske gravkamre der askeurner ble satt inn på hyller, slik at det kunne være plass til mange. Ved Via Appia finnes det også columbarier. På midten av 100-tallet evt. sluttet romerne med å kremere sine døde og sendte heller de døde til hvile i sarkofager.

Akvedukter

I senrepublikken ble det også anlagt akvedukter som forsynte byen med vann, for befolkningsveksten førte til at det ikke lenger var tilstrekkelig i byen. Aqua Appia var den første. Den var i hovedsak underjordisk, hugget inn i tuffklippen fra en kilde ved Palestrina i Tivoli til foten av Aventinen, sannsynligvis etter modell av etruskiske vannspredningssystemer. På en strekning løp Aqua Appia på Servius-muren, og denne konstruksjonen inspirerte sannsynligvis til de akveduktene som ble vanlig senere, der vannet løp i innebygde kanaler over høye buer.

De romerske akveduktene bidro i likhet med gatesystemet til å forme byens topografi, som igjen påvirket arkitekturen. Aqua Anio Vetus og Aqua Marcia fulgte snart Aqua Appia som et svar på byens behov, og senere, i keisertiden, kom Aqua Julia, Aqua Virgo, og Aqua Claudia til. Akveduktene ble i likhet med veiene et av de fremste eksemplene på Romas mest avanserte ingeniørkunst med tilhørende arkitektur.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg