Romas arkitekturhistorie i keisertiden

Under keiser Augustus (keiser fra 27 fvt. til 14 evt.) nådde byggevirksomheten nye høyder, og byen ble omorganisert slik at den bedre svarte til befolkningsveksten. Roma ble inndelt i 14 regioner, gatenettet ble utvidet, og de gamle bygningene i tuff og bindingsverk ble i stor grad erstattet av nye i travertin, betong og marmor. Et av de mest betydningsfulle monumentene fra augusteisk tid er Ara Pacis, et monumentalt fredsalter som ble anlagt på Marsmarken i 13 fvt. Alteret er et av de beste og mest praktfulle eksemplene på augusteisk kunst som er bevart.

Til Augustus’ monumentale bygningsprosjekt på Marsmarken hører også hans mausoleum, som han lot reise for de kremerte levningene av seg selv og sitt dynasti. Augustus' mausoleum var et gigantisk rundbygg kronet av en tumulus av jord beplantet med sypresser. Konstruksjonen bestod av sement og tegl, og hadde en fasade av travertin. Det var det største gravkomplekset Roma til da hadde sett, og det ble et forbilde for senere keiserlige mausoleer, spesielt Hadrians mausoleum, som i middelalderen ble bygget om til den pavelige borgen Castel Sant’Angelo.

Augustus anlegg på Marsmarken inkluderte også et solur, horologium Augusti, som var konstruert rundt en obelisk som hadde blitt transportert fra det nylig erobrede Egypt. Den var en av hele åtte egyptiske obelisker som i løpet av keisertiden ble transportert til Roma. Obelisken i horologium Augusti utgjorde «viseren», gnomon, som kastet en skygge som pekte på tidsangivelser av bronse innlagt i et marmorbelagt område, og på den måten viste tiden. Solurets skygge pekte alltid mot Ara Pacis på Augustus fødselsdag, den 23. september.

Det store arkitektoniske anlegget Augustus lot bygge på Marsmarken var et uttrykk for en ny, gyldne tidsalder, Saeculum aureum. Senere herskere, spesielt Konstantin den store og Mussolini, foretok også omorganiseringer av byen og lot bygge nye bydeler som skulle uttrykke at de skapte et «nytt» Roma. De nye og omorganiserte bydelene ble bygget i nye arkitekturstiler, men alltid med det antikke som utgangspunkt.

På Caesars tid hadde Forum romanum blitt for lite, og det fantes ikke rom for de nye, offentlige bygningene det hadde blitt behov for. Caesar lot derfor bygge et nytt forum, Caesars forum, som ble det første i rekken av flere påkostede keisertorg nord for Forum Romanum: Augustus' forum, Vespasians forum, Domitians eller Nervas forum, også kalt Forum transistorium, og Trajans forum. Keiserforaene skilte seg fra Forum romanum ved at de var anlagt langs en akse som var flankert og avsluttet av monumentale bygninger. Med keiserforaene ble det sentrale Roma utvidet og monumentalisert.

Trajans forum var det største og mest påkostede av keiserforaene, og inkluderte Basilica Ulpia, den tredje av de store basilikaene i Roma, ved siden av Basilica Iulia og Basilica Aemilia, før senantikken. I tilslutning til Trajans forum ble det så kalte Trajans marked oppført, en av de best bevarte arkitektoniske strukturene fra keisertidens Roma. Strukturen i tegl er halvsirkelformet med bueganger og buer som er vendt ut mot plassen foran. Lengte mente man at anlegget var en slags prototype for romerske handlesentre, men nyere hypoteser tilsier at bygningen først og fremst var tiltenkt keiserens administrasjon.

Augustus selv bodde relativt beskjedent etter et måteholdenhetsprinsipp som var en del av hans ideologi. Huset hans var på Palatinen, som i senrepublikken hadde utviklet seg til et fornemt boligstrøk. Siden Augustus bodde der fikk Palatinen hevd som keiserresidens. De etterfølgende keiserne Tiberius, Caligula og Nero startet en storstilt palassutbygging, og spesielt Nero tok for seg av store deler av Roma, samtidig som at han lot bygge store komplekser i utkanten av byen. Ikke minst la han sitt nye, store sirkus til der Peterskirken senere ble bygget.

I 64 evt. la en omfattende brann store deler av Roma øde. Etter brannen foretok Nero en storstilt omorganisering av området. En del av branntomten ble omregulert, og det ble anlagt rette gater flankert av bygninger bestående av mer solide og mindre brannfarlige materialer enn de som hadde stått der før brannen. Et arkitektonisk kompleks som raget over alt annet i omfang og påkostninger var Neros nye palass, Domus aurea, som dekket en stor del av byens sentrale område, på skråningen av Esquilinen. Arkitekturen og ingeniørkunsten var uforlignelig. En av de mest berømte innretningene var et kuppeltak med en innside som kunne dreies og gi inntrykk av himmelhvelvet. Foran palasset lot Nero oppføre en park som dekket et stort område. Etter hans død ble området omorganisert av de flaviske keiserne.

De flaviske keiserne flyttet keiserpalasset tilbake til Palatinen, der Domitian skapte et praktpalass som en utvidelse av de tidligere keiserpalassene der, med bassenger og idrettsarenaer, Domitians palass. Sentrum av palasset bestod av to peristylhager. Inngangen gikk gjennom en oktagonal vestibyle som ledet inn til et basseng så stort som en sjø, med en oktagonal øy med fontener. Et vell av vann og farget marmor og andre stensorter karakteriserte palasset, som bokstavelig talt bragte Romas luksuriøse arkitektur til nye høyder: Banketthallens tak ruvet 31,6 meter over gulvet. Senere, omkring 1550, da området var blitt til de farnesinske hager, ble de første botaniske hager i Europa anlagt her, inspirert av antikk arkitektur.

Vespasian ga området der Domus aurea hadde stått «tilbake til folket» ved å reise offentlige forlystelsesbygninger, fremfor alt verdens største amfiteater, Colosseum. Det ble oppført mellom 70 og 80 evt. av Vespasian og hans sønn Titus, og kalt Amphitheatrum Flavium etter de flaviske keisernes slektsnavn. Amfiteateret er en av de mest karakteristiske romerske arkitekturformene, med en elliptisk arena som ble brukt til gladiatorleker, dyrekamper og iscenesatte sjøslag. I republikansk tid ble de bygget av tre, og den flaviske bygningskroppen var av en monumentalitet uten sidestykke.

Colosseum er verdens største amfiteater med et grunnplan på 188 x 156 meter og en høyde på 52 meter, oppført med en kjerne av sement dekket med tegl og tuff, og med fasader av hvit travertin. Fasaden var delt inn i tre etasjer med arkader bygget etter de greske ordenene dorisk (nederst), jonisk (midtre plan) og korintisk (øverst). Arkadene var dekorert med skulpturer som var synlige både utenfra og innenfra.

Tilskuerplassene som hvilte på indre arkader av sement kunne romme 50 000 personer. Ved regn eller sterkt sollys kunde et enormt segl spennes opp over arenaen for å beskytte tilskuerne. Under arenaens tregulv var det avlukker for gladiatorer og ville dyr, og det var heiser opp til arenaen. Colosseum har ofte blitt brukt som et symbol på Roma, som den mest monumentale bygningskroppen som ble bygget i keisertiden.

Den offentlige arkitekturen i Roma var ikke bare kjennetegnet av luksuriøse templer og palasser. Referansene til triumfene over andre folkegrupper var mange, ikke minst i de karakteristiske triumfbuene, en romersk arkitektonisk form som hadde dype røtter i den romerske kulturen. Triumfbuene ble oppført i forbindelse med det romerske triumftoget, som fulgte etter en viktig militær seier, og som fulgte en bestemt rute gjennom byen, langs Via triumfalis. Triumfbuene ble reist til ære for en seierherrene, og triumftoget bestod av krigsbyttet og -fangene fra områdene de hadde erobret.

I Roma finnes to velbevarte triumfbuer: Titusbuen og Septimius Severus' bue. Den første av disse to ble oppført til minne om romernes seier over jødene i 70 evt. Buen har relieffer på innsiden som viser triumftoget og plyndringen av tempelet i Jerusalem, der romerne tok den syvarmede menorahen som krigsbytte. Septimius Severus-buen ble oppført i 203 evt., av keiseren som ga den navn, til minne om seieren over partherne. Den tredje bevarte buen i Roma er den velbevarte Konstantinbuen som står ved siden av Colosseum.

Triumfbuene var viktige minnesmerker over militære seire, men ikke de eneste. Noen av de romerske seiersmonumentene som fremdeles er blant det mest iøynefallende i bybildet er Trajansøylen og Marcus Aurelius-søylen. Trajansøylen ble reist i år 113 evt. som en del av Trajans forum. Søylen er 40 meter høy og er dekorert med et uavbrutt relieff som i form av et banner løper som en spiral oppover søyletromler med avbildninger av scener fra Trajans felttog mot dakerne. Avbildningene er som en tegneserie som forteller om handlingsforløpet. Basen, som også var dekket av relieffer, var bygget for Trajans gravurne. Til sammenligning ble Marcus Aurelius-søylen oppført straks etter hans død i 180 evt. av sønnen, keiser Commodus. Marcus Aurelius-søylen har Trajan-søylen som tydelig forbilde og avbilder på lignende måte Marcus Aurelius felttog mot markomannerne og sarmaterne. Æressøylene er omgitt av piazzaer og utgjør naturlige møteplasser i bybildet i Roma.

Befolkningen, som lå rundt 1 million innbyggere under keisertiden, bodde for det meste i store leiegårder (insulae) av betong og tegl. Denne bebyggelsen er praktisk talt helt forsvunnet i Roma, men typen kan sees i Ostia. Blokkene stod tett, og brannfaren var så stor at bygningene ble regulert. Overklassen bodde i hus av typen domus urbana i byene, eller domus suburbana i utkanten.

Som følge av en ny, stor brann i 191 evt. ble det en ny byggeperiode. De severiske keiserne, som kom til makten på denne tiden, nøyet seg ikke bare med å gjenoppbygge. De reiste også nye bygninger, og fremfor alt ble Caracallas termer, et badeanlegg, bygget på denne tiden. Dette offentlige termeanlegget er i dag et storslått ruinkompleks som hvert år besøkes av så store mengder turister at slitasjen truer tilstanden.

Caracallas termer rommet 1600 personer, som både ivaretok sin hygiene og sitt velvære som en del av det offentlige og sosiale liv. Buer, hvelv og kupler av sement kledd i teglsten, stukk og bemaling gjorde badene til palasser, og skulpturer og relieffer dekorerte interiøret.

På 200-tallet vokste det frem mange og store underjordiske gravplasser, katakomber, i utkantene av Roma. Katakombene er først og fremst forbundet med de kristne, som økte i antall på denne tiden, men også andre romere ble gravlagt i dem. Katakombene ble anlagt langs veiene ut av Roma, der noen av dem fremdeles kan besøkes. De består av lange ganger som er hugd ut av klippen og sprer seg som labyrinter i undergrunnen. Langs gangene er det hugget ut gravnisjer (loculi) der likene ble stedt til hvile, i tråd med jødiske gravtradisjoner. Blant de mest kjente katakombene er San Sebastianos og San Callistos katakomber ved Via Appia.

• Roma – arkitekturhistorie
• Romas arkitekturhistorie i republikansk tid
• Romas arkitekturhistorie i senantikken
• Romerrikets historie
• romersk arkitektur