Gabriel Fauré

Stilistisk finner man i Faurés tidligste verk en tydelig påvirkning fra Frédéric Chopin (1810–1849). Spesielt den tonale friheten og de lange melodiske linjene er påvirkning fra Chopin. På slutten av sitt liv anvendte Fauré komposisjonsteknikker som pekte mot Arnold Schönbergs (1874–1951) atonale musikk – til og med kan man ane jazz-influenser. Fra en av Niedermeyer-skolens lærere, Gustave Lefèvre (1831–1910), tok Fauré sterke inntrykk av Lefèvres harmonilære. Til forskjell fra Jean-Philippe Rameau’s (1683–1764) harmonilære, som satte et skarpt skille mellom konsonanser og dissonanser, anvendte Lefèvre ikke lenger denne klanglige todelingen. I pakt med Lefèvres terminologi snakket Fauré mer om milde dissonansakkorder og akkorders fargeleggingseffekt. Dermed foregrep Fauré impresjonistenes akkordbruk og tenkemåte.

I et overordnet perspektiv legger man merke til at det ikke finnes stilistiske brå overganger i Faurés musikk. Tematikk, harmonikk og form forblir essensielt de samme. De utviklingsmessige overganger som finnes er smidige og mer eller mindre umerkelige. To overganger kan likevel merkes. Fra rundt 1885 begynte hans sanger å vise harmonisk utvikling i form av tvetydig tonalitet, noe som skyldes at hans gregorianikk fra den tidlige skolegangen slo ut og ble merkbar – modalitet blir tydelig. Fra rundt 1910 av blir hans stil i tillegg mer konsentrert, teksturen blir enklere samtidig som et noe mer kontrapunktisk linjespill blir påtagelig. Også Faurés rytmikk er av det umerkelige slaget – han er motstander av å bryte den musikalske fremdrift ved hjelp av rytmikk. Bruk av synkoper er tydelig og ofte i lengre avsnitt, men uten at rytmikken blir skarp, slik man kan finne det hos Brahms, og noe som har skaffet Fauré betegnelsen «Den franske Brahms».

Fauré var ikke opptatt av fargesprakende eller prangende orkestrale effekter. Han oppfattet slike effekter som fordekt musikalitet og mangel på ekte musikalsk oppfinnsomhet. Resultatet ble at Fauré ikke viste interesse for orkesterinstrumentasjon og overlot ofte instrumenteringen av flere av sine verk til noen av sine studenter. Denne forsiktighet med orkestrale virkemidler gjorde at Debussy kom til å beundre Faurés nennsomme bruk av orkestret.

Blant Faurés kammermusikkverk – to klaverkvartetter, to klaverkvintetter, to cellosonater, to fiolinsonater, en klavertrio og en strykekvartett – er den første klaverkvartetten, den i c-moll op. 15 fra 1876–1879, blant Faurés mest kjente verk. C-moll-klaverkvartetten er et mesterverk – åndfull, men mer klassisk enn romantisk i uttrykket. Første sats er i sonatesatsform med en energisk melodi tydelig påvirket av Brahms kontrastert med et delikat lyrisk sidetema i Ess-dur med en noe uregelmessig rytmikk som gjør temaet lett urolig til forskjell fra hovedtemaet. Som hos Brahms finner man mye bruk av parallelle terser og sekster. Til forskjell fra Brahms ligger klaversatsen ikke like mye i det mørke leie som hos Brahms, i tillegg til at Fauré anvender mer kromatikk enn Brahms. En forsiktig bruk av parallell-akkordikk og dermed et modernistisk element kan spores. Andre sats, en leken scherzo, er et av Faurés sjeldne og nesten ekstremt virtuose stykker, en virtuositet han trolig følte nødvendig for å skape balanse i verket. Tredjesatsen, en adagio-sats, har et tydelig vemodig preg, formen er tredelt med første del i c-moll, andre del i Ass-dur, mens tredje del vender tilbake til c-moll. Den hurtige finalesatsen har en utvetydig brahmsk intensitet. Rytmisk finner man også synkoper, antesipasjoner i tillegg til hemiolaen slik man finner det hos Brahms. Satsen har to temaer, første tema er i c-moll og er en referanse til første satsens hovedtema, det andre temaet går i Ass-dur. De to temaene forenes mot slutten av satsen i C-dur.

I den andre fiolinsonaten, i e-moll, op. 108 fra 1916–1917 med tre satser, skaper Fauré en viss formforvirring. Til forskjell fra tradisjonen med to temaer i sonatesatsformen – et maskulint hovedtema og et lyrisk sidetema – har første sats tydelig tre svært forskjellige temaer. Det første temaet har et sterkt synkopert og nærmest truende uttrykk, det andre temaet er svært snirklet og intrikat mens det tredje er svært lyrisk-melodisk, med et nærmest trøstende uttrykk. I andre sats, et andante i A-dur, skaper Fauré en opphøyet beherskelse i det musikalske uttrykket som samtidig er farget av en aning uro – et kjennetegn ved Faurés senere utvikling. I siste sats viser Fauré en utrolig musikalsk ubekymret eleganse.

Strykekvartetten op. 121 fra 1923–1924 er Faurés siste verk. Med tanke på at han anså Ludwig van Beethovens (1770–1827) sene kvartetter som det aller ypperste i genren, hadde han stor motstand mot å komponere en strykekvartett. Men blant andre Maurice Ravel (1875–1937) oppfordret Fauré sterkt til å komponere en strykekvartett. Til slutt ga han etter; 9. september 1923 begynte han og 11. september 1924 var kvartetten ferdig. Den har tre satser – Allegro moderato, Andante og Allegro. Faurés kvartett kan oppfattes som en samtale mellom fire instrumenter og hele kvartetten preges av kontrapunktisk linjespill som eksemplifiserer Faurés stil fra rundt 1910 og fremover der stilen blir mer konsentrert og teksturen blir enklere.

Blant Faurés klaverstykker finner man 13 barkaroler, 13 nokturner, 9 preludier, 6 impromptuer og 4 valsekapriser alt sprett over hele hans karriere. Generelt viser Faurés tidlige klaverstil en utvikling fra en enkel klaverstil via en mer turbulent og urolig stil mot en nærmest gåtefull og lidenskapelig innadvendthet mot slutten av livet. Hans tidlige klaverstykker viser tydelig påvirkning fra Frédéric Chopin samt fra Robert Schumann (1810–1856). Begge komponistene viser klare virtuose sider, sider som Fauré etter ungdomsårene ikke tok etter. Han ble mer opptatt av den klassiske klarhet typisk for en fransk holdning. Klaverteknisk finner man mye av arpeggio-figurasjoner og med melodien lagt vekslende mellom de to hendene – typisk for organister og noen ganger komplisert for pianister.

Fauré regnes som den som reddet den franske romansen fra innflytelsen fra den tyske «Lied». De romanser Fauré skrev på 1860- og 1890-tallet var påvirket av Charles Gounod (1818–1893) og viser ikke den romansekomponisten som Fauré skulle bli med romanser som «Le roses d’Ispahan» og «Claire de lune». Hans modne romanser er preget av at de er lengre, med et noe mer intenst stemningsinnhold enn de tidligere romanser.

Med to romansesykler – «Chanson de Venise» op. 58 fra 1891 og «La bonne chanson» op. 61 fra 1892–1894 – skapte Fauré en ny slags sangsyklus, en slags suite, der han brukte et tema som gjennomgående i syklusen. I 1910 og 1914 fulgte to andre sykluser – «La chanson d’Ève» og «Le jardain clos».

Fauré komponerte sitt «Requiem» op. 48 mellom 1887 og 1890, og det er vesensforskjellig fra andre kunstmusikalske rekvier. I både Wolfgang Amadeus Mozarts (1756–1791) og Guiseppe Verdis (1813–1901) rekviem er det dramatiske og storslagne påfallende, i et glødende raseri skildres vredens dag der dommedagsbasunene slippes løs. Johannes Brahms’ «Ein deutsches requiem» kan sies å ligge mellom Verdis og Faurés verk. I Faurés «Requiem» synges intet med glødende raseri, her skapes ingen skrekk, tvert imot skapes et tilgivende rekviem, et rekviem med et musikalsk lysskjær og med gripende melodier. Fauré kalte det selv «en dødens vuggesang». Han utvidet verket med flere satser i 1889 og 1890 og i 1900 utvidet han orkestersatsen til stort orkester, en versjon som vanligvis brukes i dag. Den endelige versjonen består av «Introit-Kyrie», «Offertorium», «Sanctus», «Pie Jesu», «Agnus Dei», «Libera me» og «In Paradisum».

Fauré komponerte to operaer – «Prométhée» og «Pénélope». «Prométhée» følger det greske drama med talt dialog og med musikalske mellomspill. Uroppførelsen 27. august 1900 var en enorm suksess ikke minst takket vare Faurés musikk. Likevel oppnådde «Prométhée» bare noen få oppførelser. «Pénélope» fra 1913 er kalt en av de beste operaer siden Richard Wagner (1813–1883). Fauré anvender ledemotiv, hovedrollene krever store dramatiske stemmer, men dette er også det eneste som peker mot Wagner. «Pénélope» viser Faurés sene harmoniske stil – tonaliteten og funksjonsharmonikken er strukket til det ytterste, men uten å briste.

Gabriel Fauré var den eneste av i alt seks søsken som viste musikalske anlegg. I barneårene søkte han så ofte han kunne til et kapell i nærheten av hjemmet og spilte alt det han orket på kapellets harmonium. En eldre blind kvinne hørte ham spille og gjorde det klart for faren, Toussaint-Honoré Fauré (1810–1885), at sønnen hadde musikalske evner. Ni år gammel, i 1854, sendte faren ham til «École Niedermeyer» i Paris. Ved hjelp av stipendier studerte Fauré der i hele 11 år. Niedermeyer-skolen var kjent for sitt meget høye kvalitetsnivå med gedigne lærerkrefter. Fauré fikk Clément Loret (1833–1909) som lærer i orgel, Louis Dietsch (1808–1865) i harmonilære, Xaviere Wachenthaler (1840–1913) i fuge og kontrapunkt og Louis Niedermeyer (1802–1861) selv i klaver, gregoriansk sang og komposisjon. Da Niedermeyer døde i 1861, overtok Camille Saint-Saëns undervisningen i klaver. Saint-Saëns var opptatt av ny musikk og introduserte elevene til musikk av Robert Schumann, Franz Liszt (1811–1886) og Richard Wagner. Dette var musikk som man i skolens pensum holdt unna. Saint-Saëns så imidlertid de store framskritt som unge Fauré gjorde og gjorde alt han kunne for at Fauré skulle få utviklingsmuligheter. Mellom Fauré og Saint-Saëns vokste et vennskap som aldri sluknet.

Fauré vant mange priser under sin studietid, blant annet først pris i komposisjon for «Cantique de Jean Racine», hans op. 11. Han sluttet på skolen 20 år gammel i 1865 med kapellmestereksamen i orgel, klaver, harmonilære og komposisjon.

Etter å ha sluttet ved Niedermeyer-skolen ble Fauré i 1866 organist i kirken «Saint-Saauveur» i Rennes, men det oppstod motsetninger mellom Fauré og presteskapet. Ved hjelp av Saint-Saëns fikk han en post som assistent-organist i «Notre-Dame de Clignancourt», men sluttet etter få måneder. Etter den Fransk-Tyske krigen 1870–1871 flyttet Fauré til Sveits og fikk en undervisningsstilling ved Niedermeyer-skolen som da midlertidig hadde flyttet til Sveits. Hans første elev var André Messager (1853–1929) som ble en livslang venn og samarbeidspartner.

I 1871 flyttet Fauré tilbake til Paris og fikk stillingen som kormester ved «Èglise Saint-Sulpice» under Charles-Marie Widor (1844–1937). Samme år, i februar, ble Fauré en av grunnleggerne i «Sociéte Nationale de Musique». I 1874 flyttet Fauré fra «Èglise Saint-Sulpice» til «Èglise de la Madeleine» som vikar-organist for Saint-Saëns som ofte var på konsertreiser.

I 1877 fikk Fauré sin første fiolinsonate oppført ved en av konsertene ved Sociéte Nationale, en konsert som ble en stor suksess og som representerer et vendepunkt for den 31 år gamle komponisten. Saint-Saëns tok Fauré med seg til Weimar der han fikk møte Franz Liszt. Reisen ga mersmak og fra nå av ble reisevirksomhet noe som også kom til å oppta Fauré. Ikke minst reiste han flere steder for å høre Wagners operaer. Fauré beundret Wagner og hans musikk, men forble likevel en av de få som ikke kom til stilistisk å følge i Wagners forspor.

I 1883 giftet Fauré seg med Marie Frémiet (1856–1926). Ekteskapet var ikke lykkelig, men ekteskapet varte livet ut selv om Gabriel og Marie bodde hver for seg. Fauré hadde relasjoner til Emma Bardac (1862–1934) fra rundt 1892 og deretter med komponisten Adela Maddison (1862–1929). I 1900 møtte han pianisten Marguerite Hasselmans (1876–1947) og denne relasjonen holdt resten av livet. Hun bodde i hans leilighet i Paris og hun oppførte seg som Faurés livsledsager. Fauré sørget for sin kone, Marie Frémiet, og familien som organist i «Èglise de la Madeleine» samt ved å gi klaver- og harmonilæretimer. Han tjente derimot lite fra komponeringen.

Helsen tok også på kreftene. 30 år gammel fikk Fauré slite med depresjoner og melankoli. Årsaken skal ha vært et brutt kjærlighetsforhold i tillegg til skuffelse over motgang i komposisjonsarbeidet. Men han kom seg etter hvert.

I 1892 døde Ernest Guiraud (1837–1892), professor i komposisjon ved Paris-konservatoriet og Saint-Saëns oppfordret Fauré til å søke stillingen. Konservatoriet anså Fauré som svært modernistisk og lederen for konservatoriet Ambroise Thomas (1811–1896) blokkerte stillingen: «Fauré? Aldri! Om han utnevnes avgår jeg!» Likevel ble han utnevnt som professor i komposisjon i 1896. Etter noen år og etter en del forflytninger og omgrupperinger blant de viktigste parisiske musikere og komponister ble Fauré ansatt som direktør ved Paris-konservatoriet i 1906. Blant Faurés elever kan nevnes Maurice Ravel (875–1937), Florent Schmitt (1870–1958), Charles Koechlin (1867–1950), Louis Aubert (1877–1968), Jean Roger-Ducasse (1873–1954), George Enescu (1881–1955), Paul Ladmirault (1877–1944), Alfredo Casella (1883–1947) og Nadia Boulanger (1887–1979). Hans grunnleggende undervisnings- og komposisjonsfilosofi var at studenten først måtte sette seg inn i de elementære og grunnleggende elementer i komposisjonsfaget. Faurés oppgave var å vise hvordan hver student skulle kunne integrere det elementære og grunnleggende i et nytt verk på sin egen personlige måte.

I 1920 var Fauré tvunget til å slutte ved konservatoriet – en økende døvhet samt hans allmenne helsetilstand gjorde det umulig for ham å fortsette. Allikevel tok han seg av yngre komponister, først og fremst medlemmene i gruppen «Les Six» som var ivrige tilhengere av Fauré.

De siste månedene av livet kjempet han for å fullføre sin strykekvartett, en kvartett som er karakterisert som meditasjon over «de siste ting».

Fauré hadde flere utmerkelser. Ved avgangen ved konservatoriet i 1920 ble han hedret med Hederslegionens Storkors, den høyeste graden av Hederslegionen som var mulig å få og meget sjelden gitt til en musiker.

• Symfonisk suite i F-dur, Op. 20 (1865–1874)
• Elegi for cello og orkester, op. 24 (1880)
• Ballade for piano og orkester, op. 19 (1881)
• Symfoni i d-moll, op. 40 (1884)
• Pavane i fiss-moll, op. 50 (1887)
• Caligula, op. 52 (1888)
• Shylock, op. 57 (1889)
• Pelléas et Mélisande, op. 80 (1898)
• Le voile du bonheur, op. 88 (1901)
• Fantasi i G-dur for piano og orkester, op. 111 (1918)
• Masques et Bergamasques, op. 112 (1919)

Fiolin og klaver:

• Sonate nr. 1 i A-dur op. 13 (1875–1876)
• Romance, op. 28 (1877)
• Berceuse, op. 16 (1878–1879), også for fiolin/cello og orkester
• Andante, op. 75 (1897)
• Sonate nr. 2 i e-moll, op. 108 (1916–1917)

Cello og klaver:

• Papillon, op. 77 (1884), også for strykekvintett/fiolin og piano
• Romance i A-dur, op. 69 (1894)
• Sicilienne, op. 78 (1898)
• Sérénade, op. 98 (1908)
• Sonate nr. 1 i d-moll, op. 109 (1917)
• Sonate nr. 2 i g-moll, op. 117 (1921)

Fløyte og klaver:

• Fantaisie, op. 79 (1898)

Klaver og strykere:

• Klaverkvartett nr. 1 i c-moll, op. 15 (1876–1879)
• Klaverkvartett nr. 2 i g-moll, op. 45 (1885–1886)
• Klaverkvintett nr. 1 i d-moll, op. 89 (1890–1894, revidert 1903–1905)
• Klaverkvintett nr. 2 i c-moll, op. 115 (1919–1921)
• Klavertrio i d-moll, op. 120 (1922–1923)
• Strykekvartett i e-moll, op. 121 (1923–1924)

13 barcaroller:

• Nr. 1 i a-moll, op. 26 (1881)
• Nr. 2 i G-dur, op. 41 (1885)
• Nr. 3 i Gess-dur, op. 42 (1885)
• Nr. 4 i Ass-dur, op. 44 (1886)
• Nr. 5 i fiss-moll, op. 66 (1894)
• Nr. 6 i Ess-dur, op. 70 (1895)
• Nr. 7 i d-moll, op. 90 (1905)
• Nr. 8 i Dess-dur, op. 96 (1906)
• Nr. 9 i a-moll, op. 101 (1908-09)
• Nr. 10 i a-moll Nr.2, op. 104 (1913)
• Nr. 11 i g-moll Nr.1, op. 105 (1913–1915)
• Nr. 12 i Ess-dur Nr.2, op. 105 (1913–1915)
• Nr. 13 i C-dur, op. 116 (1921)

6 impromptus:

• Nr. 1 i Ess-dur, op. 25 (1881)
• Nr. 2 i f-moll, op. 31 (1883)
• Nr. 3 i Ass-dur, op. 34 (1883)
• Nr. 4 i Dess-dur, op. 91 (1905)
• Nr. 5 i fiss-moll, op. 102 (1909)
• Nr. 6 i Dess-dur, op. 86 (arr. av Impromptu i Dess-dur for harpe)

13 nocturner:

• Tre Nocturner op. 33 Nr. 1 (1875), Nr. 2 (1881), Nr. 3 (1883)
• Nr. 4 i Ess-dur, op. 36 (1884)
• Nr. 5 i B♭-dur, op. 37 (1884)
• Nr. 6 i Dess-dur, op. 63 (1894)
• Nr. 7 i ciss-moll, op. 74 (1898
• Nr. 8 i Dess-dur, op. 84/8 (1898–1902)
• Nr. 9 i b♭-moll, op. 97 (1908)
• Nr. 10 i e-moll, op. 99 (1908)
• Nr. 11 i fiss-moll Nr.1, op. 104 (1913)
• Nr. 12 i e-moll, op. 107 (1915)
• Nr. 13 i b♭-moll, op. 119 (1921)

4 valse-capricer:

• Nr. 1 i A-dur, op. 30 (1882)
• Nr. 2 i Dess-dur, op. 38 (1884)
• Nr. 3 i Gess-dur, op. 59 (1887–1893)
• Nr. 4 i Ass-dur, op. 62 (1893–1894)

• Ni preludier, op. 103 (1909–1910)
• Romances sans paroles, op. 17 (1863)
• Mazurka i B♭-dur, op. 32 (1875)
• Ballade, op. 19 (1881), original for klaver
• Tema og Variasjoner for piano, op. 73 (1895)
• Dolly Suite for piano firhendig, op. 56 (1893–1896)
• Huit pièces brèves, op. 84 (1869–1902)
• Allegro symphonique, op. 68 (1895), arr. for piano 4-h fra første satsen av Symfonisk suite, op. 20

• Impromptu i Dess-dur, Op. 86 (1913)
• Une châtelaine en sa tour, Op. 110 (1918)

• To sanger, op. 1
• To sanger, op. 2
• Tre sanger, op. 3
• To sanger, op. 4
• Tre sanger, op. 5
• Tre sanger, op. 6
• Tre sanger, op. 7 (1870–1878)
• Tre sanger, op. 8
• To sanger, op. 10
• Tre sanger, op. 18 (1878)
• Poème d'un jour, op. 21
• Tre sanger, op. 23 (1879)
• 2 Mélodies, op. 27 (1882)
• Madrigal, op. 35
• Fire sanger, op. 39 (1884)
• To sanger, op. 43 (1885–1886)
• To sanger, op. 46 (1887)
• Fire sanger, op. 51 (1888)
• Chansons de Venise, op. 58 (1891, Paul Verlaine)
• La bonne chanson, op. 61 (1892–1894, etter Paul Verlaine)
• Pleurs d’or, op. 72
• To sanger, op. 76 (1897)
• To sanger, op. 83 (1894)
• Trois Mélodies, op. 85 (1902)
• To sanger, op. 87 (1904)
• Le don silencieux, op. 92 (1906)
• Chanson, op. 94 (1906)
• La Chanson d'Ève, op. 95 (1906–1910)
• Le jardin clos, op. 106 (1914)
• Mirages, op. 113 (1919)
• C'est la Paix!, op. 114 (1919
• L'horizon chimérique, op. 118 (1921), etter Mirmont

Religiøse:

• Cantique de Jean Racine, op. 11 (1865)
• Requiem i d-moll, op. 48 (1877, rev. 1887–1890, orkestrert 1899)
• Tu es Petrus (1884)
• O Salutaris: Maria, Mater Gratiae, op. 47 (1887)
• Ecce fidelis servus, op. 54 (1890)
• Tantum ergo, op. 55 (1890)
• Ave verum corpus Nr. 1, op. 65 (1894)
• Tantum ergo Nr. 2, op. 65 (1894)
• Ave Maria, op. 67 (1894–1895)
• Salve Regina (1895)
• Messe basse (1907)
• 
I samarbeid med André Messager: Messe des pêcheurs de Villerville

Profane:

• Les Djinns, op. 12 (1875)
• Le Ruisseau, op. 22 (1881)
• La Naissance de Vénus, op. 29 (1882)

• Prométhée, op. 82 (1900, opera i tre akter: Tragédie lyrique)
• Pénélope (1907–1913, opera i tre akter: Poème lyrique, uroppførelse 1913)