Gabriel Fauré, fransk komponist og organist, en av de viktigste forbindelseslenkene mellom den romantiske musikkens avslutning og modernismen i Frankrike. Som sådan ble han en av fransk musikks mest innflytelsesrike komponister i andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Fauré er også kalt ”den franske kammermusikkens far”.

Med et stipendium begynte Fauré ni år gammel å studere musikk, ikke ved Paris-konservatoriet som var det vanlige, men ved Louis Niedermeyers musikkskole for klassisk og religiøs musikk. Han studerte til kapellmester og organist i 11 år ved skolen. Da Niedermeyer døde i 1861, fikk Fauré Camille Saint-Saëns som lærer i klaver. De forble venner livet ut, og Saint-Saëns ga Fauré innføring i Robert Schumanns, Franz Liszts og Richard Wagners musikk.

Fauré gjorde betydelig fremgang i sine studier, og 1860 fikk han andrepris i harmonilære og førstepris i klaver, i 1862 førstepris i Prix d’Excellence i klaver og i 1865 førstepris i komposisjon. Etter det forlot han Niedermeyers musikkskole og ble 1866 organist i St. Sauveur-kirken i Rennes. 1870 flyttet han tilbake til Paris og ble organist i Notre-Dame de Clignancourt. Etter den fransk-tyske krig (1870–71) ble Fauré førsteorganist i St. Honoré d’Eylau for deretter å bli assistenten til Charles-Maria Widor i St. Sulpice. I 1877 ble han utnevnt til kapellmester i Madeleinekirken. Samme år ble han ansatt som lærer ved École Niedermeyer og fulgte med Saint-Saëns til Weimar og møtte Wagners musikk, som imidlertid kom til å etterlate få spor i Faurés musikk.

I 1883 giftet Fauré seg med skulptøren Frémiets datter Marie og fikk to sønner med henne. Faurés far døde i 1885 og dette resulterte i hans berømte ”Requiem”, som han ennå skrev på da moren døde i 1887. I 1896 ble han utnevnt til professor i komposisjon ved Pariskonservatoriet og etterfulgte Théodore Dubois som førsteorganist ved Madeleine-kirken.

Som professor bedrev Fauré i ni år en meget frigjort og udogmatisk undervisning ved Pariskonservatoriet. Som elever hadde han en hel rekke av tidens fremste komponister – Florent Schmitt, Louis Aubert, George Enesco, Charles Koechelin, Nadia Boulanger, Jean Roger-Ducasse, Paul Ladmirault, Émile Vuillermoz, Alfredo Casella og Maurice Ravel.

Årene 1903–13 var Fauré musikkritiker i avisen Le Figaro. Etter dette vendte han tilbake til å komponere, men nå i de mindre former. Han ble Pariskonservatoriets direktør i 1905, men måtte i 1920 trekke seg tilbake på grunn av at han ble døv. Kort etter at han hadde sluttført sin strykekvartett op. 121 i 1924, døde han. Gabriel Fauré fikk fransk statbegravelse og ble begravet fra Madeleinekirken.

Faurés første viktige komposisjonsperiode er årene 1879 til 1897, år da han komponerte de verk som kom til å gjøre ham berømt: den første klaverkvartetten (c-moll, 1879), balladen for klaver og orkester (1881), de tre første ”Impromptus” (1882–83), de seks første ”Barcarolles” (1882–95) og de syv første ”Nocturnes” (1883–97), den andre klaverkvartetten (g-moll, 1886), ”Requiem” (1887–88), fem sanger til tekster av Verlaine (1891), ”La Bonne Chanson” (1892–93), Thème et variations” (1897) og scenemusikken til ”Pelléas et Mélisande”, uroppført 1898.

Den andre viktige komposisjonsperioden er årene fra 1913 til Faurés død i 1924. Med unntak av ”Fantasi” for klaver og orkester 1918, handler det i denne perioden om mindre verk: sangsykluser som ”Le Jardin clos” (1914–15), ”Mirages” (1919), L’horizon chimérique” (1921), klaverstykkene ”Nocturnes” nr. 11, 12 og 13 (19013, 1915, 1921), ”Barcarole” nr. 11, 12 og 13 (1914, 1915 og 1921), sonate for fiolin og klaver nr. 2 (1916), klaverkvintett nr. 2 (1919–21), en klavertrio (1923) og strykekvartetten op. 121 (1924).

Fauré var uinteressert i de muligheter til instrumental fargelegging som orkesteret hadde – orkesterdramatikk og de deskriptive muligheter som orkesteret bød på, viser Fauré liten interesse. Dette forklarer hans interesse for kammermusikk og musikk for mindre ensembler. Melodisk balanse og et mangfold av nyanser var viktigere enn operadramatikk og symfonisk spenning. Enkelhet i uttrykket var grunnleggende viktig. Den utvikling som finner sted i det musikalske uttrykk, går fra en innledende sjarmerende, nesten barnlig lyrikk over til en genuin og ekte lyrikk for å ende opp med de siste årenes alvorlige stil der innslag av mystikk gjør seg gjeldende. Fauré hadde dessuten liten sans for psykologisk tekstfortolkning. En estetisk grunntanke hos Fauré er den melodiske kontinuitet der melodien blir resultat av klaverakkordenes høyeste toner, toner som sammenføyes uten figurasjoner.

Fauré hadde Mozart som forbilde og ideal og er ved sitt tilbakeholdte uttrykk en sann klassiker. Han hadde i tillegg en avgjort sans for de tradisjonelle formene og for symmetri. Likevel går Faurés utvikling mot noe som må sies å være nærmest uklassisk, fremmed for både klassisisme og romantikk: han dempet på et avgjørende sett kontraster og kastet over bord all firkantet formtenkning. Faurés verden blir unik innenfor grensene for det emosjonelle liv han ville fortolke.

  • Symfonisk suite i F-dur, Op. 20 (1865-74)
  • Elegi for cello og orkester, op. 24 (1880)
  • Ballade for piano og orkester, op. 19 (1881)
  • Symfoni i d-moll, op. 40 (1884)
  • Pavane i fiss-moll, op. 50 (1887)
  • Caligula, op. 52 (1888)
  • Shylock, op. 57 (1889)
  • Pelléas et Mélisande, op. 80 (1898)
  • Le voile du bonheur, op. 88 (1901)
  • Fantasi i G-dur for piano og orkester, op. 111 (1918)
  • Masques et Bergamasques, op. 112 (1919)
  • Fiolin og klaver:
  • Sonate nr. 1 i A-dur op. 13 (1875-76)
  • Romance, op. 28 (1877)
  • Berceuse, op. 16 (1878-79), også for fiolin/cello og orkester
  • Andante, op. 75 (1897)
  • Sonate nr. 2 i e-moll, op. 108 (1916-17)

Cello og klaver

  • Papillon, op. 77 (1884); også for strykekvintett/fiolin og piano
  • Romance i A-dur, op. 69 (1894)
  • Sicilienne, op. 78 (1898)
  • Sérénade, op. 98 (1908)
  • Sonate nr. 1 i d-moll, op. 109 (1917)
  • Sonate nr. 2 i g-moll, op. 117 (1921)

Fløyte og klaver

  • Fantaisie, op. 79 (1898)

Klaver og strykere

  • Klaverkvartett nr. 1 i c-moll, op. 15 (1876-79)
  • Klaverkvartett nr. 2 i g-moll, op. 45 (1885-86)
  • Klaverkvintett nr. 1 i d-moll, op. 89 (1890-94, rev. 1903-05)
  • Klaverkvintett nr. 2 i c-moll, op. 115 (1919-21)
  • Klavertrio i d-moll, op. 120 (1922-23)
  • Strykekvartett i e-moll, op. 121 (1923-24)
  • 13 Barcaroller
  • Nr. 1 i a-moll, op. 26 (1881)
  • Nr. 2 i G-dur, op. 41 (1885)
  • Nr. 3 i Gess-dur, op. 42 (1885)
  • Nr. 4 i Ass-dur, op. 44 (1886)
  • Nr. 5 i fiss-moll, op. 66 (1894)
  • Nr. 6 i Ess-dur, op. 70 (1895)
  • Nr. 7 i d-moll, op. 90 (1905)
  • Nr. 8 i Dess-dur, op. 96 (1906)
  • Nr. 9 i a-moll, op. 101 (1908-09)
  • Nr. 10 i a-moll Nr.2, op. 104 (1913)
  • Nr. 11 i g-moll Nr.1, op. 105 (1913-15)
  • Nr. 12 i Ess-dur Nr.2, op. 105 (1913-15)
  • Nr. 13 i C-dur, op. 116 (1921)

6 Impromptus

  • Nr. 1 i Ess-dur, op. 25 (1881)
  • Nr. 2 i f-moll, op. 31 (1883)
  • Nr. 3 i Ass-dur, op. 34 (1883)
  • Nr. 4 i Dess-dur, op. 91 (1905)
  • Nr. 5 i fiss-moll, op. 102 (1909)
  • Nr. 6 i Dess-dur, op. 86 (arr. av Impromptu i Dess-dur for harpe)

13 Nocturner

  • Tre Nocturner op. 33 Nr. 1 (1875), Nr. 2 (1881), Nr. 3 (1883)
  • Nr. 4 i Ess-dur, op. 36 (1884)
  • Nr. 5 i B♭-dur, op. 37 (1884)
  • Nr. 6 i Dess-dur, op. 63 (1894)
  • Nr. 7 i ciss-moll, op. 74 (1898
  • Nr. 8 i Dess-dur, op. 84/8 (1898-1902)
  • Nr. 9 i b♭-moll, op. 97 (1908)
  • Nr. 10 i e-moll, op. 99 (1908)
  • Nr. 11 i fiss-moll Nr.1, op. 104 (1913)
  • Nr. 12 i e-moll, op. 107 (1915)
  • Nr. 13 i b♭-moll, op. 119 (1921)

4 Valse-Capriser

  • Nr. 1 i A-dur, op. 30 (1882)
  • Nr. 2 i Dess-dur, op. 38 (1884)
  • Nr. 3 i Gess-dur, op. 59 (1887-93)
  • Nr. 4 i Ass-dur, op. 62 (1893-94)
  • Ni preludier, op. 103 (1909-10
  • Romances sans paroles, op. 17 (1863)
  • Mazurka i B♭-dur, op. 32 (1875)
  • Ballade, op. 19 (1881); original for klaver.
  • Tema og Variasjoner for piano, op. 73 (1895)
  • Dolly Suite for piano firhendig, op. 56 (1893-96)
  • Huit pièces brèves, op. 84 (1869-1902
  • Allegro symphonique, op. 68 (1895), arr. for piano 4-h fra første satsen av Symfonisk suite, op. 20
  • Impromptu i Dess-dur, Op. 86 (1913
  • Une châtelaine en sa tour, Op. 110 (1918)
  • To sanger, op. 1
  • To sanger, op. 2
  • Tre sanger, op. 3
  • To sanger, op. 4
  • Tre sanger, op. 5
  • Tre sanger, op. 6
  • Tre sanger, op. 7 (1870-78)
  • Tre sanger, op. 8
  • To sanger, op. 10
  • Tre sanger, op. 18 (1878)
  • Poème d'un jour, op. 21
  • Tre sanger, op. 23 (1879)
  • 2 Mélodies, op. 27 (1882)
  • Madrigal, op. 35
  • Fire sanger, op. 39 (1884)
  • To sanger, op. 43 (1885-86)
  • To sanger, op. 46 (1887)
  • Fire sanger, op. 51 (1888)
  • Chansons de Venise, op. 58 (1891; Paul Verlaine)
  • La bonne chanson, op. 61 (1892-94; etter Paul Verlaine)
  • Pleurs d’or, op. 72
  • To sanger, op. 76 (1897)
  • To sanger, op. 83 (1894)
  • Trois Mélodies, op. 85 (1902)
  • To sanger, op. 87 (1904)
  • Le don silencieux, op. 92 (1906)
  • Chanson, op. 94 (1906)
  • La Chanson d'Ève, op. 95 (1906-10)
  • Le jardin clos, op. 106 (1914)
  • Mirages, op. 113 (1919)
  • C'est la Paix!, op. 114 (1919
  • L'horizon chimérique, op. 118 (1921); etter Mirmont

Religiøse:

  • Cantique de Jean Racine, op. 11 (1865)
  • Requiem i d-moll, op. 48 (1877; rev. 1887–90; orkestrert 1899)
  • Tu es Petrus (1884)
  • O Salutaris: Maria, Mater Gratiae, op. 47 (1887)
  • Ecce fidelis servus, op. 54 (1890)
  • Tantum ergo, op. 55 (1890)
  • Ave verum corpus Nr. 1, op. 65 (1894)
  • Tantum ergo Nr. 2, op. 65 (1894)
  • Ave Maria, op. 67 (1894-95)
  • Salve Regina (1895)
  • Messe basse (1907)
  • 
I samarbeid med André Messager: Messe des pêcheurs de Villerville

Profane:

  • Les Djinns, op. 12 (1875)
  • Le Ruisseau, op. 22 (1881)
  • La Naissance de Vénus, op. 29 (1882)
  • Prométhée, op. 82 (1900; opera i tre akter: Tragédie lyrique)
  • Pénélope (1907–13; opera i tre akter: Poème lyrique, uroppførelse 1913)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.