andante

Andante er en tempobetegnelse i musikken. Andante er jevnt rolig, noe langsomt, og ligger mellom adagio og allegro. På metronomen ligger antall slag i minuttet omtrent på 77–107.

Faktaboks

uttale:
andˈante
etymologi:
italiensk ‘gående’

Den første kjente beskrivelsen av andante som tempo er fra den tyske komponisten og musikkteoretikeren Friederich Erhardt Niedt (1674–1717). Han brukte beskrivelsen ‘temmelig langsomt’ på starten av 1700-tallet. På denne tiden ble andante lite brukt som tempoangivelse, men ga heller et stilistisk uttrykk for hvordan musikken skulle fremføres. Dette gjaldt særlig som en instruks for basslinjene, fordi fremføringsmåten sto i kontrast til tidligere musikkepoker. Instruksen vektla at lik oppgitt tonelengdene skulle ha nøyaktig lik varighet, til forskjell fra mer betoning av enkelte toner (lang og kort) under barokken.

I den påfølgende epoken, wienerklassisismen, ble andante spesielt brukt som tempobetegnelse for andre sats i ulike komposisjoner. Dette var blant annet en følge av at sonaten nå var etablert som flersatsig, ofte i formen hurtig– langsom – hurtig. Under romantikken var andante en av de vanligste betegnelsene for tempo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fallows, D. (2001). Andante. I The new Grove dictionary of music and musicians. (Volum 1, A to Aristotle, s. 608). London: Macmillan.
  • Nagelhus, L. A. (2004). Musikkens epoker. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg