Rekviem, i den romersk-katolske kirke messen for de døde, etter begynnelsesordene i messens introitus «Requiem aeternam dona eis, Domine» («Gi dem den evige hvile, Herre»). Dødsmessen (eller sjelemessen) holdes før eller etter begravelsen, på årsdagen for dødsfallet og på Alle sjelers dag, 2. november. Den er prinsipielt å regne som en votivmesse, altså en messe som holdes ved spesielle anledninger og for spesielle formål.

Andre latinske betegnelser på messen for de døde er missa pro defunctis og missa defunctorum. På fransk benevnes den messe funèbre, på engelsk funeral mass, på tysk Totenmesse.

Idémessig henger dødsmessen nøye sammen med den katolske kirkes syn på menneskets tilstand etter døden. Det er bare helgenene som går direkte til himmelen (paradiset). De vanlige troendes sjeler må gjennom skjærsilden, purgatorium (renselsesstedet), for å sone sine syndestraffer. Dette var nødvendig selv om den avdøde hadde mottatt absolusjon. Først på den ytterste dag – dommedag – skal de døde stå legemlig opp, sjelene forenes med legemet og dommen kunngjøres (jf. Matt 25). Døden er derfor en smertefull passasje. Men siden kirken er et fellesskap av levende og døde, har de levende muligheten til å hjelpe sjelene i skjærsilden ved å be for dem til Gud, Jesus og helgenene, og ved at presten bærer frem messeofferet. Rekviemmessen er en slik hjelp for de døde, til trøst, oppmuntring og forkortelse av oppholdet i skjærsilden.

Rekviemmessen har tradisjonelt følgende sanglige ledd:

  • Introitus: «Requiem aeternam dona eis Domine ... Te decet hymnus Deus in Sion, ...»
  • Kyrie
  • Graduale: «Requiem aeternam dona eis Domine ... In memoria aeterna erit justus, ...»
  • Tractus: «Absolve, Domine, animas omnium fidelium defunctorum»
  • Sekvens: «Dies irae, dies illa»
  • Offertorium: «Domine Jesu Christe, Rex gloriae ...»
  • Sanctus
  • Agnus Dei
  • Communio: «Lux aeterna luceat eis, Domine»

Bønner og skriftlesninger fremsies mellom flere av leddene. Blant annet leses evangelieteksten Joh 11,21–27 mellom sekvensen og offertoriet. Hvis rekviemmessen holdes før begravelsen, følger her:

  • Responsorium: «Libera me, Domine»
  • «In paradisum»

Sammenlignet med den vanlige messen mangler rekviemmessen lovprisninger og velsignelse, samt leddene Gloria og Credo. De sistnevnte leddene skulle uansett ikke brukes i hverdagsmesser. Rekviemmessen varierer ikke med kirkeåret.

I kirkens tidlige fase var en begravelse preget av glad forventning om legemets oppstandelse og håp om evig liv. I stedet for klagesanger sang de kristne salmer og hymner når de fulgte sine døde til graven, og de brukte hvite klær. De begynte også å holde nattverd i forbindelse med begravelsen. I løpet av middelalderen kom frykten for døden og dommen i forgrunnen, og man tok i bruk svarte klær. Rekviemmessen har den vanlige messen som utgangspunkt, med visse tilpassinger. Blant annet fikk den sin egen, dramatiske sekvens, Dies irae, på 1200-tallet. En fast og offisiell ordning kom ikke før med Rituale romanum (1614). Etter 2. vatikankonsil ble dødsmessen revidert (Ordo exsequiarum 1969), og den er ikke lenger en obligatorisk del av en katolsk gravferd. Dies irae skal ikke lenger brukes.

Ved reformasjonen ble dødsmessen avskaffet i de evangeliske områdene. Man skulle ikke be for de døde og ikke appellere til helgenene om hjelp, verken for levende eller døde. Tanken om skjærsilden ble forkastet som ubibelsk. De evangeliske kirkene har ingen liturgi som svarer til requiem.

Rekviemmessen kan i prinsippet gjennomføres uten musikk. Lenge ble sangene sunget enstemmig til gregorianske melodier. Den første flerstemmige rekviemmessen skal være komponert av Guillaume Dufay, ca. 1470. På 1600-tallet fikk komponeringen av rekviemmesser en blomstringsperiode, men fortsatt var komposisjonene strengt liturgiske. Det var særlig for kongelige og adelige personer slike messer ble komponert. Rekviemmessene skulle være a cappella, altså uten instrumenter, ifølge encyklikaen Annus qui (1749). På 1700-tallet ble det likevel vanlig med instrumentalledsagelse. På 1800-tallet ble rekviemmesser i mange tilfelle skrevet for store kulturpersonligheter, altså ikke lenger bare for kongelige og adelige. På 1900-tallet er er flere rekviemmesser komponert og fremført til minne om verdenskrigenes mange ofre.

Gjennomkomponerte rekviemmesser var inntil slutten av 1700-tallet ment for liturgisk bruk. Med Mozarts rekviem ser man en tendens til at verkene blir fremført som rene konserter. Et konsertrekviem kan inneholde alle de faste sangene, utelate noen av dem (gjelder særlig sekvensen Dies irae) eller føye til nye tekster (f.eks. Pie Jesu). I en særstilling står protestanten Johannes Brahms' Ein deutsches requiem. Det bygger ikke på den katolske dødsmessens liturgi, men er et korverk basert på utvalgte bibeltekster med tema knyttet til døden og det evige liv. Rekviem skrevet til liturgisk bruk er gjerne kortere og har et enklere musikalsk apparat enn konsertmessene.

Andre berømte rekviem er komponert av Palestrina, Luigi Cherubini, Robert Schumann, Hector Berlioz, Antonín Dvořák, Giuseppe Verdi, Gabriel Fauré, Maurice Duruflé, Benjamin Britten og Andrew Lloyd-Webber. Norske rekviem er komponert av blant andre Friedrich August Reissiger, Sigurd Islandsmoen, Iver Kleive og Ståle Kleiberg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.