Harmonium er et tangentinstrument som ofte også blir kalt husorgel, trøorgel eller pumpeorgel (engelsk: reed organ eller cottage organ, fransk: orgue expressif).

Det er klanglig beslektet med trekkspill og munnspill. Harmoniet har hatt status som erstatningsinstrument, noe som reflekteres i det nedsettende kallenavnet «salmesykkel», men det har også sine egne klanglige kvaliteter. Instrumentet har hatt ulike navn, blant annet aelodikon, melodeon og fysharmonika. Dets glansperiode var 1850–1950.

Tonen i et harmonium dannes av frittsvingende metalltunger. Tungene settes i bevegelse av luftstrømmer fra belger, som normalt blir trødd av spilleren selv ved hjelp av to pedaler. Tungene har ingen lydbeger. Luftforsyningen kan være av to typer, trykkluft (det opprinnelige systemet) eller sugeluft (amerikansk løsning).

Registrenes (stemmenes) antall er ofte fire-fem og klinger i 16, 8 og 4 fots leie (se artikkel om orgel). Navnene reflekterer at de etterstreber å ligne fløyte, klarinett, fiolin og andre. Registrene er delt i to, bass og diskant, med ett registertrekk for hver del. Det kan være utstyrt med egne registertrekk for oktavfordobling i diskant (oktaven over) og bass (oktaven under). Harmoniet krever ikke hyppig stemming, men tungene kan om nødvendig stemmes ved å file eller skjære i metallet.

Et klanglig særtrekk er at tonestyrken kan varieres uten at tonehøyden faller, noe som muliggjør espressive crescendi og diminuendi. Egne klaffer under spillebordet som betjenes av knærne, åpner luker og dermed gjør lyden kraftigere. Enkelte harmonier har to manualer, pedalklaviatur og vifte. Dette såkalte pedalharmoniet mangler den nevnte espressive egenskapen.

Harmoniet har vært brukt som husinstrument, i forsamlingslokaler, losjer, skolestuer og i kirker som har manglet orgel. Små, sammenleggbare harmonier kunne brukes ved friluftsmøter. Norske lærere fikk opplæring i harmoniumspill ved lærerseminarene, og egne metodeverk ble utgitt, blant annet J.R. Lindeman: Praktisk orgel og physharmonikaskole (1876-1877) og Peter Lindeman: Praktisk skole for orgel og harmonium (1890). Sistnevnte kom i mange opplag, det siste i 1957. Pedalharmoniet brukes i noen grad fortsatt som øvingsinstrument for organister.

Som kirkeinstrument har noen harmonier hatt en falsk pipefasade, såkalt pipesirat, montert på toppen av kassen. Harmoniene ble skiftet ut når kirkene fikk råd til å anskaffe pipeorgel.

Harmoniet ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet, etter lengre tids eksperimentering med å utvikle instrumenter bygd på fritungeprinsippet. Blant annet ble det utviklet orgelstemmer med fritt svingende tunger. Det var den franske instrumentbyggeren Alexandre-François Debain (1809–1877) som i 1842 fant frem til harmoniets varige utforming, tok patent på det og dermed regnes som instrumentets oppfinner. En av de førende produsentene var det franske firmaet Alexandre Père et Fils, Paris. Etter hvert kom store amerikanske produsenter som Estey & Co. og Mason & Hamlin inn på det europeiske markedet. I Frankrike ble det bygd store konsertharmonier, og en rekke komponister skrev kunstmusikk spesielt for dette, blant andre César Franck , Louis Vierne og Sigfrid Karg-Elert. Denne musikken kunne også fremføres på orgel. Også en rekke norske komponister har publisert stykker «for orgel eller harmonium», ofte av en utpreget bruksmusikalsk karakter.

I Norge har det vært produsert harmonier på mange plasser gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet. De profesjonelle aktørene drev gjerne med produksjon (eller import) av både orgler, pianoer og harmonier, noe som ga gode muligheter for å tilpasse seg markedets varierende etterspørsel. De største var Norsk orgel- og harmoniumfabrikk (Snertingdal), Isachsen & Renbjør (Levanger), Brødrene Torkildsen (Åsen), Vestres orgelfabrikk (Haramsøy), Einar Kaland (overtatt av Henrik Eide, Bergen), Jacob Knudsen (Bergen), Brødrene Hals (Christiania). I tillegg var en rekke mindre virksomheter aktive med harmoniumproduksjon, til sammen trolig rundt 40–50. Selv om de fleste virksomhetene ikke sysselsatte mange, hadde en produsent som Einar Kaland på det meste 25 ansatte. Orgelhistorikeren Stein Johannes Kolnes regner med at det ble produsert rundt 40 000 harmonier i Norge.

Instrumentets fortrinn var dets klanglige slektskap med pipeorgelet og et rimelig prisnivå. Siden et harmonium i hovedsak tilvirkes av tre, har det lav vekt og er lett å transportere. Det var robust og holdt stemmingen tross klimatiske variasjoner. Forseggjorte harmonier kunne også være vakre møbler. I etterkrigstiden tapte harmoniet terreng på grunn av konkurransen fra små pianoer og ikke minst el-orgelet, og produksjonen tok slutt på 1970-tallet.

I nyere tid har harmoniet fått en viss renessanse i folkemusikkmiljøer. En kjent utøver på instrumentet er Sigbjørn Apeland. Innen populærkulturen er det også eksempler på bruk av instrumentet. John Lennon spilte harmonium på The Beatles' låt «We can work it out». Bandmedlemmet Helge Risa i det norske rockebandet Kaizers Orchestra spilte pumpeorgel.

I det sørøstlige Asia er små harmonier som spilles med høyre hånd og pumpes med venstre, fortsatt populære.

  • Gellerman, Robert F. (1998).Gellerman's International Reed Organ Atlas. Vestal Press.
  • Kolnes, Stein Johannes (1987) Norsk orgelkultur. Det norske samlaget: Oslo. Side 243–252.
  • Cappelens musikkleksikon bind 3 side 281–283.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.