Faktaboks

Charles Gounod
Charles François Gounod
Uttale
gunˈå
Født
17. juni 1818, Paris
Død
18. oktober 1893, Saint-Cloud
Charles François Gounod

Charles François Gounod. Tegning av J.A.D. Ingres

Av /NTB Scanpix ※.
Charles Gounod

Charles Gounod (1818–1893)

Charles Gounod
Av .
Lisens: fri

Charles Gounod var en fransk komponist og en av de betydeligste franske komponistene på 1800-tallet. I hans verk finner man elementer av tysk romantikk og eldre fransk operastil. Han slo igjennom med operaen Faust i 1859, en opera som har hatt utallige oppførelser på operascener verden over. Uten tvil er Faust blitt en av operalitteraturens aller mest kjente.

Estetikk

Som sjanger befinner Gounods operaer seg mellom de «store» operaer, «Grand opéra», av Jean-Baptiste Lully, Jean-Philippe Rameau, Christoph Willibald Gluck og Giacomo Meyerbeer på den ene siden og Nicolas Dalayracs (1753–1834), François-Adrien Boieldieus (1775–1834) og François Aubers «opéra comique» på den andre. Gounods operaer kalles «opéra lyrique», og hovedkjennetegnet er at melodien er satt i sentrum. Emnevalget er som regel et romantisk fantasidrama. Omfanget er større enn «opéra comique», men mindre enn «Grand opéra». Stilistisk finner man i Gounods musikk påvirkning både fra Robert Schumann og Felix Mendelssohn, enkelte steder også Richard Wagner. Det vil være feil å si at han grunnla en stil eller en musikalsk retning.

Han har et konservativt grunnsyn, men hans musikk peker også mot Georges Bizet, Camille Saint-Saëns og Jules Massenet. Hans musikk er melodiøs og melodirik, hans vokalmusikk er fantasifull og oppfinnsom, og han behersker orkestret til fulle. Hans kirkemusikk kan oppleves som romantisk med et anstrøk av mild fromhet. Mange av hans romanser er som skapt for de engelske salonger. Like fullt er det et faktum at han har skapt romanser av mer substansiell karakter i mange av sine franske sanger. Gounods instrumentalmusikk er ikke så ofte å finne på dagens repertoar, men hans to symfonier fremføres fra tid til annen. Sikkert er det at hans Petite symphonie, en nonett, er fullt på høyden med annen av tidens kammermusikk, et klanglig mesterverk. Orkesterstykket Saltarello er et glimrende eksempel på Gounods utsøkte anvendelse av orkestret og en syntese av stilistiske elementer fra Schumann og Mendelssohn.

Charles Gounod ble utnevnt til kommandør av æreslegionen i 1888.

Biografi

Barne- og tidlige ungdomsår

Gounod fikk sin første klaverundervisning av moren. I tillegg til musikalsk begavelse viste Gounod i oppvekstårene også talent for kunstmaling. Men tretten år gammel tok moren ham med på en fremførelse av Gioacchino Rossinis Otello samt noe senere Wolfgang Amadeus Mozarts Don Juan, og da sto det klart for ham at det var musikken som var veien for ham. Styrket i sitt valg ble han også av møtet med Ludwig van Beethovens symfonier. Han begynte å komponere sine første verk i de tidlige tenårene, og moren sørget for at han fikk undervisning i komposisjon av Anton Reicha (1770–1836).

Studier

Etter Reichas død begynte Gounod 18 år gammel sine studier ved Paris-konservatoriet. Han studerte kontrapunkt for Jacques Fromental Halévy (1799–1862), klaver med Pierre-Joseph Zimmerman (1785–1853) og komposisjon for Ferdinando Paër (1771–1839) og Jean François Lesueur (1760–1837). 21 år gammel vant han Prix de Rom med kantaten Fernand og bodde deretter to år i Roma i Villa Medici, hvor han studerte Palestrina-stil og 1500-tallsmusikk. 24 år gammel hadde han et ni måneders opphold i Wien der han studerte Johann Sebastian Bachs musikk samt kontrapunkt.

Videre karriere

I Wien fikk Gounod oppført et rekviem, hvoretter han returnerte til Paris. Her ble han 25 år gammel, i 1843, organist i kirken for ytre-misjon. Frem til fylte 30 år var han svært opptatt av religiøse spørsmål og studerte derfor teologi og ble presteviet. Etter en tid ga han avkall på å være prest og gikk fullt og helt inn for musikken, først og fremst som operakomponist. Årsaken til at han helt og fullt valgte musikken, synes å være påvirkning fra Schumanns og Hector Berlioz' verk. Gounod gjorde en vellykket debut i London i 1851 med deler av Messe Solenelle, et verk som forelå ferdig i 1854, og som etter hvert fikk tittelen St. Cecilia-messen. I 1851 kom Gounods første opera, Sappho, men uten å oppnå noen stor suksess. I 1852 ble han utnevnt til direktør for sangundervisningen i Paris-skolene. Dette året komponerte han også den berømte meditasjonen Ave Maria over Bachs første preludium fra Wohltemperiertes Klavier.

To opera-suksesser

I 1859 kom operaen som skaffet Gounod virkelig suksess: Faust. Rett nok var ikke suksessen umiddelbar. Det var først etter en revisjon i 1862 at suksessen var sikret. Faust ble oppført 314 ganger mellom 1862 og 1869 og 166 ganger mellom 1869 og 1875. I 1867 kom operaen Romeo og Julie, også det et verk som fikk betydelig fremgang, men ikke like meget som Faust. Romeo og Julie er et verk som i harmonikk og orkesterbehandling nærmer seg Wagners stil.

Mellom Faust og Romeo og Julie skrev Gounod ytterligere fire operaer: Philémon et Baucis (1860), La reine de Saba (1862), Mireille (1864) og La colombe (1866) – alle operaer med vekslende suksess. Med sine siste tre operaer hadde Gounod ingen fremgang: Cinq-Mars (1877), Polyeucte (1878) og La tribut de Zamora (1881).

Andre verk

Gounod komponerte ikke bare operaer. Tre strykekvartetter så dagens lys i 1842: en i A-dur, en i a-moll og en upublisert i F-dur. 13 år senere, i 1855, kom to symfonier, nr. 1 i D-dur og nr. 2 i Ess-dur, begge verk som viser at Gounod behersket symfoniformen og orkesterinstrumentene til fulle. I 1865 fulgte orkesterverket Saltarello, et orkesterstykke med trekk av både Schumann og Mendelssohn – ikke minst Mendelssohns instrumentale eleganse. I 1885 skrev Gounod et kammermusikkverk med tittelen Petite symphonie, et verk som er en nonett for fløyte, to oboer, to klarinetter, to horn og to fagotter, ytterst velklingende og innsmigrende musikk. Gounods orkester- og instrumentalmusikk har gått litt i glemmeboken, men fortjener å settes på repertoaret igjen.

Siste år

Gounod bodde i England mellom 1870 og 1874 og ble den første som dirigerte Royal Choral Society. Han kom til å oppnå berømmelse for flere av sine religiøse verk mot slutten av sitt liv: Rédemption (1882), Mors et vita (1885), salmen Super flumina Babylonis, Vendredi Saint for kor samt, som allerede nevnt, den berømte meditasjonen Ave Maria over Bachs første preludium fra Wohltemperiertes Klavier.

Verk i utvalg

Opera

  • Sappho, 1851
  • La nonne sanglante, 1854
  • Le médecin malgré lui, 1858
  • Faust, 1859
  • Philémon et Baucis, 1860
  • La colombe, 1860
  • La reine de Saba, 1862
  • Mireille, 1864
  • Roméo et Juliette, 1867
  • Cinq-Mars, 1877
  • Polyeucte, 1878
  • Le tribut de Zamora, 1881

Oratorier

  • Gallia, 1871
  • Jésus sur le lac de Tibériade, 1878
  • Christus factus est, 1883
  • Mors et Vita, 1884

Orkesterverk

  • Symfoni nr. 1 i D-dur, 1855
  • Symfoni nr. 2 i Ess-dur, 1855
  • Saltarello, 1865

Kammermusikk

  • Strykekvartett i A-dur, 1842
  • Strykekvartett i a-moll, 1842
  • Strykekvartett i F-dur (upublisert), 1842
  • Petite symphonie (nonett) for blåsere, 1885
  • Petit quatour i C-dur, 1889

I tillegg kommer en rekke klaverstykker og sanger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg