Store norske leksikon
Charles Marie-Widor, fransk organist, komponist og pedagog. Widor regnes som orgelsymfoniens far, og var en betydelig figur i etableringen av den franske romantiske orgeltradisjonen. Han er mest kjent for Toccata fra 5. symfoni, som er en av de mest spilte orgeltoccataer i det franske repertoaret.
Widor fikk sin musikkdanning i Brussel, der han studerte komposisjon med François-Joseph Fétis (1784–1871) og orgel med Jacques-Nicolas Lemmens (1823–1881). Gjennom Lemmens' undervisning fikk han viktige impulser om spilleteknikk og Bach-fortolkning, noe han videreførte i sin egen virksomhet som orgelutøver og lærer. I 1870 ble han tilsatt i den prestisjefylte stillingen som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris, med ett års prøvetid. Han ble værende i stillingen i hele 64 år, fram til sin død i 1937.
Widor fikk tidlig et solid ry som virtuos orgelspiller og improvisatør. Da César Franck døde i 1890, var det Widor som fikk overta hans stilling som professor i orgelspill ved Paris-konservatoriet. Her kom han til å danne skole med sin disiplinerte spillestil og systematiske undervisning. Widor øvde påvirkning på en lang rekke framtredende organister. Blant hans mange elever kan nevnes Charles Tournemire (1870–1939), Louis Vierne, Marcel Dupré, dessuten Albert Schweitzer, som var både venn og orgelelev.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.