Charles-Marie Widor

Faktaboks

Charles-Marie Widor
Charles-Marie-Jean-Albert Widor, Charles Vidor
uttale:
vidˈå:r
født:
21. februar 1844, Lyon, Frankrike
død:
12. mars 1937, Paris, Frankrike
Charles-Marie Widor, fotografert cirka 1890. Digital kolorert portrettbilde.
Av /Scanpix/AKG.
Charles-Marie Widor ved orgelet, februar 1924.
Av /Gallica/Bibliothèque nationale de France.

Charles Marie-Widor, fransk organist, komponist og pedagog. Widor regnes som orgelsymfoniens far, og var en betydelig figur i etableringen av den franske romantiske orgeltradisjonen. Han er mest kjent for Toccata fra 5. symfoni, som er en av de mest spilte orgeltoccataer i det franske repertoaret.

Widor fikk sin musikkdanning i Brussel, der han studerte komposisjon med François-Joseph Fétis (1784–1871) og orgel med Jacques-Nicolas Lemmens (1823–1881). Gjennom Lemmens' undervisning fikk han viktige impulser om spilleteknikk og Bach-fortolkning, noe han videreførte i sin egen virksomhet som orgelutøver og lærer. I 1870 ble han tilsatt i den prestisjefylte stillingen som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris, med ett års prøvetid. Han ble værende i stillingen i hele 64 år, fram til sin død i 1937.

Widor fikk tidlig et solid ry som virtuos orgelspiller og improvisatør. Da César Franck døde i 1890, var det Widor som fikk overta hans stilling som professor i orgelspill ved Paris-konservatoriet. Her kom han til å danne skole med sin disiplinerte spillestil og systematiske undervisning. Widor øvde påvirkning på en lang rekke framtredende organister. Blant hans mange elever kan nevnes Charles Tournemire (1870–1939), Louis Vierne, Marcel Dupré, dessuten Albert Schweitzer, som var både venn og orgelelev.

Komposisjoner

Widors ti orgelsymfonier danner kjernen i hans kompositoriske produksjon. Symfoniene tilhører den sentrale delen av orgelrepertoaret med hensyn til omfang, innflytelse, orgelteknikk, -idiom og -registrering. Det finnes enkelte forløpere, for eksempel César Francks Grande pièce symphonique, Charles-Valentin Alkans Symphonie pour piano op. 39, og Franz Liszts og Julius Reubkes orgelfantasier, men Widor var den første som fullt ut overførte den symfoniske sjangeren fra orkesteret til orgelet. En viktig forutsetning var også orgelbyggeren Aristide Cavaillé-Colls orkestralt inspirerte orgelkonsept.

Orgelsymfoniene ble komponert i perioden 1872–1900. Mest kjent og oftest spilt er nr. 5 og 6. Flere av satsene har blitt klassikere i orgelrepertoaret, særlig finalen i 5. symfoni (Toccata).

Widor komponerte også for andre besetninger. Hans skrev en rekke verker for piano, to symfonier for orkester, en symfoni for orgel og orkester, konserter for ulike instrumenter og orkester, sanger, mange kammermusikalske verker og korverker.

Widor var en brobygger på flere måter. Hans verkliste har stor bredde, og han forente det sekulære symfoniske formatet med orgelets sakrale tilknytning. Han etablerte seg blant den parisiske eliten, han frekventerte Paris' salonger, han ble valgt inn i Académie des Beux-Arts (Kunstakademiet) fra 1910 og ble permanent sekretær der fire år senere. Men det er først og fremst som den egentlige grunnleggeren av orgelsymfonien han har fått en plass i den musikkhistoriske kanon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Near, John R.: Widor: A life beyond the Toccata. Eastman Studies in Music, Rochester/N.Y. 2011.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg