Camille Saint-Saëns

Saint-Saëns ble antatt 14 år gammel som student ved Paris-konservatoriet. Han studerte komposisjon for Fromental Halévy og orgel for François Benoist (1794–1878). Allerede 18 år gammel, i 1853, ble han organist i Église St. Merry. Fem år senere, i 1858, fikk han den prestisjetunge organiststillingen i Église de la Madeleine, en stilling han innehadde i 19 år frem til 1877. Årene 1861–1865 var han klaverlærer ved École Niedermeyer der han underviste blant annet for Gabriel Fauré og André Messager (1853–1929). Samtidig begynte han sin lange og lysende karriere som konsert-pianist.

Etter krigsnederlaget i den fransk-tyske krig i 1871 tok Saint-Saëns initiativet til å innstifte det senere så berømte Société Nationale de Musique. Initiativet tok han sammen med blant annet sangeren Romain Bussine (1830–1899) og komponisten Alexis de Castillon (1838–1873) samt med støtte av Théodore Dubois, Henri Duparc, Gabriel Fauré, César Franck og Jules Massenet. Gruppen hadde som sitt motto «Ars gallica» – man ønsket å fremme ny fransk musikk som ingen konsertforening hadde fremført tidligere. Fremfor alt ønsket man å fremme ny fransk kammermusikk.

Det ble imidlertid skapt en strid mellom Saint-Saëns på den ene siden – som bare ville tillate ny fransk musikk – og på den andre siden med d’Indys og César Francks med likesinnede som ville tillate eldre tiders musikk sammen med utenlandske nye verk. Denne konflikten medførte at Saint-Saëns og Bussine sluttet som medlemmer av Société Nationale de Musique i 1886. Etter flere negative episoder kom Maurice Ravel fram til at han også ville forlate organisasjonen. Ravel ønsket en helt ny forening, en organisasjon med det nye navnet Société musicale indépendante. Det ble konkurranse mellom de to organisasjonene og aktivitetene avtok noe, ikke minst fordi komponistene ikke lenger skrev like mange nye verk.

Selv om Saint-Saëns sluttet i Société Nationale de Musique så betydde ikke det at Saint-Saëns hadde motvilje mot utenlandsk musikk eller mot klassikerne. Han arbeidet på Gluck- og Rameau-utgaver samtidig som han beundret Mozart og Haydn samt ikke minst Franz Liszt. Derimot endret Saint-Saëns’ holdning til Wagner seg. Fra rundt 1860 ble Saint-Saëns personlig venn og beundrer av Wagner, men etterhvert som 70-årene og 80-årene fortsatte, ble Saint-Saëns mer og mer kritisk mot Wagner – både musikalsk og politisk.

Perioden fra 1870-tallet frem mot slutten av århundret ble en meget fruktbar tid for Saint-Saëns. Han komponerte sin mest kjente opera, Samson og Dalila, årene 1868–1877 og komponerte sitt mest kjente verk, symfonien nr. 3 i c-moll, den såkalte orgelsymfonien, årene 1880–1886. I 1896 komponerte han sin femte klaverkonsert, op. 103 i F-dur og cellokonserten nr. 2, op. 119 i d-moll år 1902.

Komposisjonsvirksomheten fortsatte ufortrødent etter århundreskiftet – flere kammermusikkverk så dagens lys. Cellosonaten nr. 2 i F-dur op. 123 kom 1905 og strykekvartetten nr. 2 i G-dur op. 153 i 1918. Tre kammermusikkverk kom samme år som Saint-Saëns døde, i 1921 – obosonaten op. 166 i D-dur, klarinettsonaten op. 167 i Ess-dur og fagottsonaten op. 168 i G-dur.

• Symfoni nr. 1 i Ess-dur, op. 2 (1853)
• Symfoni nr. 2 i a-moll, op. 55 (1859)
• Spartacus, ouverture i Ess-dur (1863)
• Phaéton, symfonisk dikt i C-dur, op. 39 (1873)
• Danse macabre, symfonisk dikt i g-moll, op. 40 (1874)
• Symfoni nr. 3 i c-moll (Orgelsymfonien), op. 78 (1886)

• Klaverkonsert nr. 1 i D-dur, op. 17 (1858)
• Fiolinkonsert nr. 2 i C-dur, op. 58 (1858, publisert 1879)
• Fiolinkonsert nr. 1 i A-dur, op. 20 (1859)
• Suite for cello og orkester, op. 16b (1862/1919)
• Introduction et rondo capriccioso i a-moll for fiolin og orkester, op. 28 (1863)
• Klaverkonsert nr. 2 i g-moll, op. 22 (1868)
• Klaverkonsert nr. 3 i Ess-dur, op. 29 (1869)
• Cellokonsert nr. 1 i a-moll, op. 33 (1872)
• Klaverkonsert nr. 4 i c-moll, op. 44 (1875)
• Fiolinkonsert nr. 3 i h-moll, op. 61 (1880)
• Havanaise i E-dur for fiolin og orkester, op. 83 (1887)
• Klaverkonsert nr. 5 i F-dur, op. 103 (1896)
• Cellokonsert nr. 2 i d-moll, op. 119 (1902)

• Klaverkvartett i E-dur (1851–53)
• Klaverkvintett i A-dur, op. 14 (1855)
• Klavertrio nr. 1 i F-dur for klaver, fiolin og cello, op. 18 (1863)
• Cellosonate nr. 1 i c-moll for cello og klaver, op. 32 (1872)
• Klaverkvartett i B-dur, op. 41 (1875)
• Septett i Ess-dur for trompet, 2 fioliner, bratsj, cello, kontrabass og klaver, op. 65 (1881)
• Fiolinsonate nr. 1 i d-moll for fiolin og klaver, op. 75 (1885)
• Klavertrio nr. 2 i e-moll for fiolin, cello og klaver, op. 92 (1892)
• Fiolinsonate nr. 2 i Ess-dur for fiolin og klaver, op. 102 (1896)
• Strykekvartett nr. 1 i e-moll, op. 112 (1899)
• Cellosonate nr. 2 i F-dur for cello og klaver, op. 123 (1905)
• Strykekvartett nr. 2 i G-dur, op. 153 (1918)
• Obosonate i D-dur for obo og klaver, op. 166 (1921)
• Klarinettsonate i Ess-dur for klarinett og klaver, op. 167 (1921)
• Fagottsonate i G-dur, op. 168 (1921)

• Le timbre d’argent (1864/1913)
• La princesse jaune, op. 30 (1871/1872)
• Simson et Dalila, op. 47 (1868–1877)
• Étienne Marcel (1879)
• Henry VIII (1883)
• Proserpine (1887)
• Les barbares (1901)
• Hélène (1903)

• Le Déluge, op. 45 (1875)
• La terre promise, op. 140 (1913)

• Le Carnaval des Animaux, med den meget kjente «Svanen» (1886)
• Klaverstykker samt rundt ca. 100 solosanger.