Faktaboks

Maurice Ravel

Joseph Maurice Rave

Uttale
ravˈel
Født
7. mars 1875, Ciboure, Frankrike
Død
28. desember 1937, Paris, Frankrike
Maurice Ravel, 1925
Av / Bibliothèque nationale de France.

Maurice Ravel var en fransk komponist, pianist og dirigent. Klanglig sett assosieres han ofte med impresjonismen, men når det gjelder form og struktur, har Ravels musikk langt klarere forbindelser til neoklassisismen. Enkelte verker viser også innflytelse fra samtidens jazz. Ravels kompositoriske produksjon er ikke omfattende, men musikkens kvalitet og egenart stiller ham i første rekke blant det 20. århundrets komponister. På 1920- og 1930-tallet ble han regnet som Frankrikes største samtidskomponist.

Oppvekst og studieår

Joseph Maurice Ravel ble født i den baskiske byen Ciboure, nær grensen til Spania, 7. mars 1875. Faren, ingeniøren Pierre-Joseph Ravel, stammet fra Versoix i Sveits. I 1873 giftet han seg med Marie Delouart, som var basker av fødsel. De fikk to sønner, Maurice og Édouard. Kort etter at Maurice var født, flyttet familien til Paris. De musikalske og kulturelle impulsene moren videreformidlet fra sin baskiske herkomst, kom til å få stor betydning for både Ravels liv og hans musikk.

Fra syvårsalderen fikk Ravel klaverundervisning av Henry Ghys, en venn av Emmanuel Chabrier. Gutten bestemte seg tidlig for å bli musiker, og denne ambisjonen ble helhjertet støttet av begge foreldrene. Da han var 13, begynte Ravel på en privat musikkskole, der han i tillegg til klaverundervisningen også fikk undervisning i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon. Blant Ravels elevarbeider finnes et variasjonsverk for piano basert på Edvard Griegs Åses død. Klaverlæreren var Émile Descombes, en tidligere Frédéric Chopin-elev, og på satslæreområdet var læreren Charles René, en elev av Léo Delibes. Her ble han også kjent med det jevngamle, spanske klavertalentet Ricardo Viñes. Mellom disse to utviklet det seg et livslangt vennskap. Viñes kom senere til å urframføre verker av både sin venn Ravel og andre store komponister i sin tid, ikke minst av Claude Debussy.

I 1889 ble både Ravel og Viñes tatt opp i klaverklassen på Pariskonservatoriet (Conservatoire de Paris). Ravel var en klaverstudent som viste både musikalsk varme og temperament, men han kom aldri til å utvikle en pianistisk bravur som kunne måle seg med mange av medstudentene. I løpet av studieårene avtok ambisjonene om en pianistkarriere. Han avsluttet studiet, men kom tilbake på konservatoriet som student i Gabriel Faurés komposisjonsklasse i 1897. André Gedalge sto for undervisningen i kontrapunkt og orkestrering. Begge disse lærerne kom til å få stor betydning for Ravels utvikling som komponist.

I tiden hos Fauré skrev Ravel blant annet ouverturen Shéhérazade. Han dirigerte selv urframførelsen – men verket fikk en blandet mottakelse. Han skrev også en fiolinsonate i en sats, senere også kjent som Sonate posthume. Denne ble trykt først 38 år etter komponistens død.

På tross av Faurés høye aktelse for sin student, vant Ravel ingen priser innenfor vurderingsordningen på Pariskonservatoriet. Han kunne dermed ikke fortsette studiene formelt sett, men fikk delta i Faurés undervisning som tilhører.

I 1899 skrev Ravel det første verket som kom til å gi ham videre anerkjennelse, Pavane pour une infante défunte («Pavane for en død prinsesse»). Orkestersatsen var opprinnelig et klaverstykke bestilt av den formuende velgjøreren Winnaretta Singer, som gjennom giftermål var kjent som Princesse de Polignac.

Ravel avsluttet sine studier ved Pariskonservatoriet i 1903.

På veien mot anerkjennelse

Rundt 1902 ble Ravel, sammen med Viñes, medlem av Les Apaches («De røffe og voldelige»), en gruppe bestående av litterater, billedkunstnere og musikere. Også komponistene Manuel de Falla og Igor Stravinskij var innom denne foreningen. På jevnlige møter ble ulike sider ved samtidens kunstneriske uttrykk diskutert. På denne måten fikk Ravel nær kontakt med viktige samtidsimpulser, noe som supplerte den tradisjonsbundne utdanningen han hadde med seg fra konservatoriet.

Den gjeveste utmerkelsen en ung komponist kunne få, var den franske prisen Prix de Rome. Ravel gjorde fem forsøk på å oppnå denne. Ingen av de innleverte verkene i perioden 1900–1905 oppnådde den ettertraktede førsteprisen. I 1905, da han hadde nådd den øvre aldersgrensen på 30 år, ble det allment kjent at han hadde vært utsatt for en forbigåelse. Det viste seg at kun studentene til et av jurymedlemmene, professor Charles Lenepveu, nådde fram. Dette ble en nasjonal skandale, omtalt som «affæren Ravel».

Tiden på konservatoriet, de negative erfaringene i forbindelse med Prix de Rome og det fruktbare medlemskapet i Les Apaches var etter alt å dømme med på å støtte opp under Ravels skepsis til autoriteter. I tillegg til hans usedvanlige musikalske begavelse ble disse forholdene del av hans personlige ballast på veien mot anerkjennelse og suksess.

Musikken

Ravel ble tidlig assosiert med Debussys impresjonistiske stil. Han beundret utvilsomt sin 13 år eldre kollega, men han var likevel sterkt uenig i karakteristikken: Den kompositoriske framgangsmåten hans var mer basert på tradisjonelt, musikalsk håndverk og etablert formtenkning enn det som var karakteristisk for Debussys unike, kompositoriske nyvinninger. Form og tradisjon, utfoldet i et klanglig fargerikt tonespråk, er det som knytter Ravel nærmere til neoklassisismen enn til impresjonismen.

Ravel gjorde seg særlig gjeldende innenfor klavermusikk og orkestermusikk. Han orkestrerte flere av pianostykkene sine, noe som vitner om hans opptatthet av relasjonene mellom klangfargene i pianosats og orkestersats. På denne måten griper også enkeltverk i Ravels piano- og orkestermusikk inn i hverandre.

Klavermusikk

Pianostykket Jeux d’eau («Vannets spill», 1901) er åpenbart influert av Debussy både i klang og oppbygning. Tittelen gir dessuten assosiasjoner til Franz Liszts virtuose Les jeux d’eau à la Villa d’este. I Sonatine for piano (1903–1905) kommer imidlertid både neoklassisistiske og neobarokke trekk klarere fram.

Ravel skrev flere suiter som hører med til kjerneverkene i dagens pianorepertoar. Miroirs («Speil», 1905) består av fem kontrasterende satser der hver enkelt er tilegnet et medlem i Les Apaches. Satsene «Alborada del gracioso» (ofte kalt «Narrens morgensang») og «Un barque sur l’océan» («Et skip på havet») fra denne suiten ble orkestrert i henholdsvis 1918 og 1926.

Den virtuose Gaspard de la nuit (fritt oversatt «Vokteren av nattens mystikk», 1908) består av tre satser, «Ondine» (Undine, et mytologisk havvesen), «Le Gibet» («Galgen») og «Scarbo» (en liten demon). Satsene er inspirert av tre dikt av poeten Aloysius Bertrand.

Ma mère l’Oye (bokstavelig oversatt «Min mor gåsen», 1908–1910) for firhendig piano refererer til Charles Perraults Gåsemorfortellinger. Verket er i dag mest kjent i orkesterversjon skrevet for ballett (1911–1912).

I den elegante Valses nobles et sentimentales («Edle og følelsesfylte valser») (1911) refererer tittelen til Franz Schuberts samlinger av danser med samme navn. Verket ble orkestrert i 1912. Le Tombeau de Couperin (Couperins gravmæle, 1914) er en suite som består av seks satser der både satstitler og den glassklare, musikalske stilen trekker linjer tilbake til 1600–1700-tallet. Verket er skrevet til minne om seks av Ravels venner som døde i første verdenskrig. Fire av de seks satsene fra denne suiten ble orkestrert i 1919.

Orkestermusikk og solokonserter

Rhapsodie espagnole (1907), som opprinnelig var skrevet for to pianoer, ble Ravels første, store orkesterverk. Denne spanske rapsodien er et av flere eksempler på Ravels referanser til den spanske musikkarven som han hadde fått med seg fra sin baskiske mor.

Flere av Ravels orkesterverker er basert på balletter. De storslåtte orkestersuitene Daphnis et Cloé 1 og 2 (1911 og 1913) inneholder musikk fra balletten med samme navn (1909–1912). Det samme gjelder den suggererende Boléro (1928), som også var musikk til en ballett. Balletten La Valse, med undertittel Póeme choréographique («Koreografisk dikt», 1919–1920), høres i dag også oftere i konsertsalen enn fra ballettscenen. Dette stykket arrangerte Ravel også for to pianoer (1920).

Tzigane, Rhapsodie de concert for fiolin og orkester (1924) var en orkestrering av Tzigane («Sigøyner») for fiolin og piano (1922–1924).

Ravel var generelt sett kjent som en svært dyktig orkestrator. Han orkestrerte ikke bare utdrag fra sine egne pianoverker, men også musikk av komponister som Robert Schumann, Frederic Chopin og Claude Debussy. Når orkesterversjonen av Modest Mussorgskijs pianosuite Bilder fra en utstilling høres i konsertsalen, er orkestreringen gjort av Ravel, ikke av Mussorgskij selv.

Ravels to pianokonserter er blant de av hans verker som en sentral plass på konsertrepertoaret. Den ene ble bestilt av pianisten Paul Wittgenstein, som hadde mistet sin høyre arm i første verdenskrig. Den virtuose pianostemmen ble dermed i sin helhet skrevet for venstre hånd, og verket fikk betegnelsen Concerto pour la main gauche («Konsert for venstre hånd») og orkester (1929–30). Wittgenstein bestilte også verker for venstre hånd av Erich Wolfgang Korngold, Benjamin Britten, Paul Hindemith, Sergej Prokofiev og Richard Strauss. Ravels bidrag var imidlertid det som ble best kjent. På samme tid skrev Ravel også en klaverkonsert i G-dur, som i sin livsbejaende utfoldelse også inkluderer elementer fra samtidens jazz.

Scenemusikk

Ravel skrev operaen L’Heure espagnole («Den spanske time») i årene 1907–1911. Librettoen var ved Franc-Nohain, og dette verket er å høre på operascenen også i dag. I tillegg arbeidet Ravel med to operaprosjekter som aldri ble realisert: Olympia i årene 1898–1899 og La Cloche engloutie («Den sunkne klokke») i 1906–1912.

Ballettene Daphnis et Cloé (1909–1912), Ma Mère l’Oye (1911–1912), La Valse, Poème choréagraphique (1919–1920) og Boléro (1928) er i dag mer kjent som orkesterverker enn som balletter. L’Enfant et les sortilèges («Barnet og trolldommene») (1917–1925), er en opera-ballett som også inkluderer blandet kor og barnekor.

Kammermusikk og vokalmusikk

Ravel skrev en strykekvartett i F-dur (1902–1903). I dette verket merkes klart innflytelse fra Debussy. Blant Ravels kjente verker for kammermusikkbesetning er også Introduction et Allegro for harpe, fløyte, klarinett og strykekvartett (1905). I pianotrioen i a-moll (1914) kombineres, som så ofte hos Ravel, klanglig raffinement med både lange melodilinjer og rytmisk spenst.

Sonate for fiolin og cello i a-moll (1920) viser Ravels evne til å utnytte klangfargene i de to instrumentene og til å kombinere dem i kontrapunktisk samspill.

I tillegg til sin fiolinsonate i en sats fra studietiden (Sonate posthume) skrev Ravel også en tresatsig sonate for fiolin og piano i G-dur (1923–1927). Andre sats, som går i Ass-dur, har betegnelsen «Blues».

Flere av verkene Ravel leverte til konkurransen om Prix de Rome, var kantater og andre korverker med solist og orkester. I 1903, på samme tid som strykekvartetten, komponerte han sangsyklusen Shéhérazade for sopran/tenor og orkester. Tekstene er av Tristan Klingsor, og som strykekvartetten vitner også sangsyklusen om påvirkninger fra Debussys musikk. Blant Ravels sanger for solist og flere instrumenter er også en samling med tekster av Stéphane Mallarmé, Trois poèmes de Stèphane Mallarmé (1913) og Chansons madécasses («Gassiske sanger») til tekst av Evariste-Désiré Parny de Forges (1925–1926).

Ravel skrev også en rekke sangsykluser for solostemme og piano. Trois poèmes de Stèphane Mallarmé (1913) finnes også i en versjon med denne besetningen. I tillegg er Histories naturelles («Historier fra naturen») for middels stemme (1906) og Don Quichotte à Dulcinée for baryton (1932–1933) blant de mest framførte i dag.

Ravels siste år

I 1927 ble det merkbart at Ravel var i ferd med å bli påtagende glemsom og tidvis åndsfraværende. I 1932 var han utsatt for en bilulykke som forverret situasjonen. Han hadde på det tidspunktet begynt å komponere musikk til en film om Don Quixote (1933), men han var ikke i stand til å fullføre ifølge tidsplanen. Tre sanger var tenkt å inngå i filmmusikken. Disse ble publisert som Don Quichotte à Dulcinée for baryton og piano og kom dermed til å bli hans siste verk.

Det har vært ulike teorier når det gjelder Ravels medisinske diagnose. I siste del av sitt liv var han uansett ikke i stand til å opptre og komponere, men det er blitt hevdet at han i sin mentale tilstand likevel beholdt sin musikalske fantasi og hørte nye verker klinge for sitt indre øre.

Ravel døde i Paris, 28. desember 1937.

Utvalgte komposisjoner

Opera

  • L'heure espagnole (1911)

Ballett

  • L'enfant et les sortilèges (ballettopera, 1920–1925)
  • Daphnis et Chloé (1909–1912)
  • Ma Mère l'Oye (1911)
  • La Valse (1919–1920)

Orkesterverker

  • Rapsodie espagnole (1908)
  • Bolero (1928)

Sanger

  • Shéhérazade (1903)
  • 3 poèmes de Mallarmé (1913)
  • Chansons madécasses (1925–1926)
  • Don Quichotte à Dulcinée (1932–1933)

Klaververker

  • Pavane pour une infante défunte (1899)
  • Jeux d'eau (1901)
  • Sonatine (1903–1905)
  • Miroirs (1904–1905)
  • Gaspard de la nuit (1908)
  • Le Tombeau de Couperin (1914–1917)

Andre verker inkluderer to klaverkonserter (1930–1931, nr. 2 for venstre hånd), Tzigane for fiolin og klaver eller orkester (1924), en strykekvartett (1902–1903) og en klavertrio (1914).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg