Narhvaler. Av /iStockphoto. Begrenset gjenbruk

narhval

Halefinnen til en narhval i Baffinbukta.
Narhval
Av /iStockphoto.
Utbredelse av narhval (Monodon monoceros). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av narhval

Artikkelstart

Narhval er en dyreart som tilhører tannhvalene. Den er rent arktisk og tilbringer hele livet sitt i områder med drivis. Arten er kanskje mest kjent for hannenes påfallende, spiralsnodde tann som peker rett framover som et spyd. I gamle dager ble narhvalen også kalt hornhval av fangstfolk i Arktis.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Monodon monoceros
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758

Narhvalens nærmeste nålevende slektning er hvithval. Disse to er de eneste nålevende artene i narhvalfamilien.

Beskrivelse

Støttann fra en narhvalhann. Funn av slike bygget opp under myten om «enhjørningen», fabelhesten med horn i panna.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Som nyfødte er narhvalene ensfarget gråbrune. Med årene vil buken bli lysere og ryggen noe mørkere. Ryggen og sidene vil etter hvert bli overstrødd med svarte flekker som gir narhvalene et nærmest leopardlignende utseende. Eldre hanner blir gjerne helt lyse, nærmest hvite, bortsett fra de svarte flekkene på ryggsiden.

Narhvalene mangler ryggfinne, men har en langsgående kam øverst på ryggen. De har både tykt skinn og et solid spekklag, og dette er utvilsomt fordelaktig for dyr som skal svømme under både tett og tykk drivis. Halefinnen er konkav i bakkant.

Utvokste hanner kan bli 4–5 meter lange og veie rundt 1600 kilo. De noe mindre hunnene blir sjelden mer enn 4 meter lange og opptil ett tonn tunge.

Støttennene

Narhvalene har en særegenhet som knytter dem uløselig til «enhjørningen», den kjappfotede og pannehornprydete fabelhesten. Etter hvert som narhvalhannene blir eldre vil nemlig den venstre av de to tennene i overkjeven utvikle seg til en lang, fremadrettet og spiralsnodd støttann som kan bli så mye som 2,7 meter lang. Slike støttenner fra narhval har folk trodd var «enhjørningens» pannehorn.

I svært sjeldne tilfeller kan også den høyre tanna utvikles til støttann slik at hvalen får to støttenner, og i enda sjeldnere tilfeller har det vært observert hunner med støttann.

Det har vært spekulert mye på hva narhvalene bruker denne tanna til. Ingen observasjoner er gjort som kan tyde på at støttanna skulle tjene som forsvars- eller angrepsvåpen i forbindelse med aggressiv adferd eller for den saks skyld som fangstredskap. Mest sannsynlig er den en såkalt sekundær kjønnskarakter som skal gi innehaveren en viss rang i konkurransen om hunnenes gunst. Det er gjort observasjoner som kan tyde på at tanna har en viss følsomhet, for eksempel for saltholdighet og temperatur. Men slike egenskaper kan neppe være av avgjørende betydning ettersom dyr uten støttann åpenbart klarer seg like godt som de som har den.

Levevis og utbredelse

Narhvalen er en rent arktisk hval som er utbredt hele veien rundt Nordpolen. Den forekommer i det nordlige Stillehavet, men er mest vanlig i Atlanterhavet. Der finnes den først og fremst i områdene mellom Grønland og de arktiske delene av Canada. I europeiske farvann forekommer den særlig langs østkysten av Grønland, ved nordkysten av Svalbard, omkring Franz Josef Land og ved Novaja Zemlja. Vandringene bestemmes hovedsakelig av driviskantens lokalisering, hvilket vil si at den trekker i sørlig retning om høsten og nordover igjen når våren kommer. Ved norskekysten er narhvalen en uhyre sjelden gjest, men det fins observasjoner av enkeltdyr i Steigen, Lofoten og Vesterålen.

Beitevaner

Det er høst, vinter og vår som er narhvalenes viktigste beiteperioder. Om sommeren er det yngletid og da spiser de lite. Dietten kan variere noe fra område til område, noen steder går narhvalene helst etter bunnlevende organismer som reker, i andre områder kan pelagiske arter som lodde være det de foretrekker. De viktigste byttedyrene er like fullt polartorsk, blåkveite og blekksprutarten Gonatus fabricii.

Narhvalene oppholder seg gjerne i grunnere, kystnære farvann hvor de dykker ned til rundt 500 meters dyp om sommeren. Når de om høsten trekker mot de dypere vinterområdene lenger fra land øker dykkedypene til 800 meter og mer. I jakten på mat foretar de gjerne fra 5 til 25 slike dypdykk per dag, og det er observert at de kan gå helt ned til 1500 meters dyp. De fleste dykk varer mindre enn 20 minutter, men dykk på opptil 30 minutters varighet er også registrert.

Livsløp og forplanting

Antakelig kan narhvalene bli rundt 100 år gamle. Hunnene blir kjønnsmodne når de er 8–9 år gamle og rundt 3,5 meter lange. Hannene kommer i puberteten noe seinere (fra 12 til 20 år), da er de godt og vel 3,5 meter lange og støttanna er blitt rundt en halv meter lang.

De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert tredje eller fjerde år. Yngleperioden er på sommeren med paring i mai–juni og kalving i juli–august etter en drektighetsperiode på 13–16 måneder. En nyfødt narhvalunge er rundt 160 centimeter lang og dieperioden varer i ett til to år.

Sårbarhet

Narhvalene er svært sky og unngår helst båter. Naturlige fiender er spekkhogger og isbjørn. Fordi de lever i isdekte områder med tradisjonelt lite bakgrunnsstøy og forstyrrelser er det også klart at de er sårbare overfor klimadrevne endringer med mindre is og økt båttrafikk og menneskelig aktivitet i Arktis. De synes også å være svært sårbare i forhold til forurensing ettersom det er målt at de har høye verdier av både klororganiske forbindelser og tungmetaller, særlig kvikksølv.

Vandringer og sosial organisering

I de fleste områder holder narhvalen seg i kystnære, grunne og relativt isfrie områder i sommerens yngleperiode. På høsten vandrer de ut fra land mot dypere vann hvor de oppholder seg og beiter hele vinteren og våren. Gjerne i områder med tykk og tung drivis, men med råker der dyrene kan komme opp og puste. I områdene ved Svalbard er det mye som tyder på narhvalene oppfører seg noe annerledes i og med at de holder seg i de dypere områdene lenger til havs mer eller mindre året rundt.

Fra tid til annen kan det hende at vinterisen legger seg over områder der narhvalene jakter på mat slik at de ikke klarer å få tilgang til åpent vann. I slike tilfeller må hvalene sjøl holde åpen råk i isen slik at de kan komme opp for å puste. Frosten vil imidlertid motarbeide de innesperrede dyrenes bestrebelser slik at hullet blir stadig mindre. I slike hull (også kalt «savssats») kan inuittenes fangstmenn gjøre gode fangster. Fryser hullene helt igjen kan det også hende at hele flokken drukner under isen.

Narhvalene er utpregete flokkdyr som vanligvis opptrer i grupper på 10–20 dyr. Når de er på vandring er det også sett større flokker, noen ganger på flere hundre dyr. Voksne hanner danner gjerne egne flokker, mens hunner, kalver og umodne hanner utgjør en annen flokktype. Enkeltdyr kan også påtreffes – disse er som regel hanner.

Narhvalene kommuniserer med hverandre med plystre- og pulslyder. De benytter også ekkolokalisering, både til å navigere og til å finne byttedyr. Dyrene produserer høyfrekvente, kortvarige klikkelyder som rettes framover i vannet. Så tolker de ekkoet som reflekteres og kan dermed få en oppfatning av både omgivelsene og eventuelle byttedyr. I prinsippet akkurat det samme som fiskerne gjør når de anvender ekkolodd for å finne fisk.

Fire narhvalhanner i Framstredet mellom Grønland og Svalbard.
Narhval
Av .

Bestand

Fordi narhvalen fanges av inuitter i både Grønland og Canada blir det med jevne mellomrom gjennomført flybaserte tellinger av arten. Nåværende status tilsier at hele bestanden består av mellom 85 000 og 100 000 dyr. De fleste av disse dyrene fordeler seg på flere mindre bestander som holder til i drivisområdene i de arktiske delene av Canada og langs vestkysten av Grønland. På Grønlands østkyst finnes en egen liten bestand, likeledes en egen bestand knyttet til Svalbard og de arktiske delene nordvest i Russland. Under en flybasert telling nord av Svalbard i august 2015 ble det beregnet at det fantes rundt 840 narhval langt inne i drivisen i dette området. Nyere studier viser at narhvalens ulike bestander er genetisk adskilte, og at hver bestand har sine faste sommer- og vinterområder.

Fangst

Narhvalfangst på Grønland.
Narhvalfangst
Av .

Det har aldri vært noen form for kommersiell fangst av narhval, men inuitter på Grønland og i arktisk Canada har i alle år jaktet på arten. Tidligere ble hundespann, kajakk og håndharpun benyttet ved fangsten, nå har for det meste snøscootere, motorbåter og moderne rifler overtatt. Årlige gjennomsnittsfangster i nyere tid har ligget på 700–800 dyr på vestsiden av Grønland mens bare noen få titalls dyr tas på Grønlands østside.

For inuittene er narhvalen viktig både på grunn av kjøttet og det tykke skinnet med spekk. Kjøttet blir spist som hverdagsmat av både mennesker og hunder, skinn med spekk er regnet som en delikatesse som blir skåret i terninger («mattak») og enten fortært rått eller etter flere måneders lagring. Støttennene er også verdifulle og kan fremdeles gi fangstfolkene en betydelig inntekt. I gamle dager ble tennene enten malt opp til pulver med mange anvendelsesområder (mot sykdom, til økt potens eller til mer okkulte formål) eller de ble brukt som de var som gilde pyntestaver for dem som satt godt i det. I dag selges støttennene mest som suvenirer.

På grunn av sin sparsomme forekomst er det naturlig at narhvalens betydning for fangstfolk ved Svalbard har vært liten. Riktignok ble det fanget narhval, særlig på Nordaustlandets nordside, på de fleste fangstekspedisjoner som ble utrustet og sendt nordover i gamle dager. Arten var imidlertid nærmest å regne som en bonusfangst og oversteg bare unntaksvis 15 dyr per år. Det var særlig støttanna som var verdifull.

I dag er narhvalen fredet i norske farvann, herunder inkludert Svalbard, mens Grønland og Canada samarbeider om forvaltning av dagens narhvalfangst i sine områder. Fangsten er basert på årlige kvoter, og Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) er sentral i denne forvaltningen.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

narhval
Monodon monoceros
Artsdatabanken-ID
48178
GBIF-ID
5220008

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

«Funksjonen av denne støttannen er uklar, men sannsynligvis brukes den som et våpen overfor andre narhvalhanner i paringstiden.»:
Ben Garrod foreslår [i et program jeg ikke har tillatelse til å nevne, da det ikke er publisert enda] at forskere ved Harvard University mener at støttanna heller er et sanseorgan. Med 2500 følegroper per kvadratmillimeter, mener de at narhvalhannene er i stand til å føle forandringer i trykk, temperatur og saltmetting, og gradsforskjeller i vannet for slik å spore opp hunnene. Sitat fra en av artiklene de har publisert:
«The erupted tusk of the narwhal exhibits sensory ability. The hypothesized sensory pathway begins with ocean water entering through cementum channels to a network of patent dentinal tubules extending from the dentinocementum junction to the inner pulpal wall. Circumpulpal sensory structures then signal pulpal nerves terminating near the base of the tusk. The maxillary division of the fifth cranial nerve then transmits this sensory information to the brain. […] New evidence presented here indicates that the patent dentinal tubules communicate with open channels through a porous cementum from the ocean environment. The ability of pulpal tissue to react to external stimuli is supported by immunohistochemical detection of neuronal markers in the pulp and gene expression of pulpal sensory nerve tissue. [–––]» Martin T. Nweeia, Frederick C. Eichmiller et al., «Sensory ability in the narwhal tooth organ system» i The Anatomical Record, bd. 297 (2014), ss. 599–617. Åpent tilgjengelig på https://anatomypubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/ar.22886.

skrev Tore Haug

Takk for kommentar. Jeg har akkurat oppdatert tekste om narhval - da nevner jeg også dette med at søttanna kan ha slike funksjoner som du nevner. G gjerne inn og se den oppdaterte teksten. Mvh Tore Haug

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg