Narhvaler av /iStockphoto. Begrenset gjenbruk

narhval

Halefinnen til en narhval i Baffinbukta.
Narhval
Av /iStockphoto.

Narhval er en art av tannhvaler som er kjent for hannenes påfallende, spiralsnodde tann som peker rett fremover som et spyd.

Faktaboks

også kjent som:
Monodon monoceros

Beskrivelse

Narhvaler bli 5–6 meter lange. Hannene er størst og veier rundt 1600 kg, hunnene rundt 900 kg. Narhvalen har et lite, rundt hode og små sveiver; ingen ryggfinne. Hunnene har vanligvis ikke synlige tenner, men hannene har på venstre side (unntaksvis på begge sider) en opptil 3 m lang spiralsnodd tann som peker rett fremover som et spyd. Funksjonen av denne støttannen er uklar, men sannsynligvis brukes den som et våpen overfor andre narhvalhanner i paringstiden.

Levevis

Hovednæring er blekksprut, fisk og krepsdyr. Narhvalen er en arktisk art, og foretrekker dype havområder. De følger stort sett iskanten, og kan om sommeren vandre inn i fjorder og bukter. Vanligvis holder de sammen i flokker på 10–20 dyr, men under vandringene kan opptil et par tusen individer være samlet. Mest vanlig er den utenfor kystene av Grønland og arktisk Canada. En stamme har sommertilhold i farvannene rundt Svalbard; bare unntaksvis forekommer den utenfor kysten av Nord-Norge.

Forhold til mennesker

Fangst har vært drevet på narhvalen i mange hundre år; støttannen ble omsatt og gav trolig støtte til troen på fabeldyret enhjørning. I dag er det hovedsakelig urbefolkningen i Canada og på Grønland som bedriver narhvalfangst.

Bestand

Bestandsstørrelsen er lite kjent, men trolig finnes godt over 30 000 dyr.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

«Funksjonen av denne støttannen er uklar, men sannsynligvis brukes den som et våpen overfor andre narhvalhanner i paringstiden.»:
Ben Garrod foreslår [i et program jeg ikke har tillatelse til å nevne, da det ikke er publisert enda] at forskere ved Harvard University mener at støttanna heller er et sanseorgan. Med 2500 følegroper per kvadratmillimeter, mener de at narhvalhannene er i stand til å føle forandringer i trykk, temperatur og saltmetting, og gradsforskjeller i vannet for slik å spore opp hunnene. Sitat fra en av artiklene de har publisert:
«The erupted tusk of the narwhal exhibits sensory ability. The hypothesized sensory pathway begins with ocean water entering through cementum channels to a network of patent dentinal tubules extending from the dentinocementum junction to the inner pulpal wall. Circumpulpal sensory structures then signal pulpal nerves terminating near the base of the tusk. The maxillary division of the fifth cranial nerve then transmits this sensory information to the brain. […] New evidence presented here indicates that the patent dentinal tubules communicate with open channels through a porous cementum from the ocean environment. The ability of pulpal tissue to react to external stimuli is supported by immunohistochemical detection of neuronal markers in the pulp and gene expression of pulpal sensory nerve tissue. [–––]» Martin T. Nweeia, Frederick C. Eichmiller et al., «Sensory ability in the narwhal tooth organ system» i The Anatomical Record, bd. 297 (2014), ss. 599–617. Åpent tilgjengelig på https://anatomypubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/ar.22886.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg