bjørnedyr

Bjørnedyr lever av å suge ut cellesafter fra alger eller planterester. Noen få arter er rovdyr eller parasitter på andre virvelløse dyr i havet.

Dyrene har spoleformet kropp med 4 par ben; hvert ben med kitiniserte klør. Ryggsiden er enten glatt eller dekket av utvekster, pigger eller plater i varierende utforming. Hos mange arter finnes rundt munnåpningen en krans av «tenner». Munnrøret kan krenges ut og ledsages av nåleformede stiletter, som punkterer næringsemnenes cellevegger. Munnrøret ender i et muskelsvelg (pharynx).

Velutviklet fordøyelsessystem med fortarm, midttarm og endetarm. I fremre del av endetarmen finnes velutviklede malpighiske rør (ekskresjonsorganer), noe som tyder på slektskap med leddyrene. I likhet med andre leddyr har de et en dobbel, ventral nervestreng med ganglier i hvert kroppssegment. Vanligvis særkjønnede, men noen få partenogenetiske arter er kjent.

Bjørnedyrene er kjent for sin store overlevelsesevne. De kan tørke fullstendig ut, og miste 95 % av kroppens vanninnhold. I denne tilstand, som kalles kryptobiose, viser de ingen tegn til livsprosesser. De kan overleve nedfrysing til –200 °C i flytende luft, og kan tåle vakuum og radioaktiv bestråling.

At de har overlevd i mose oppbevart i museer etter 120 års dvale er noe tvilsomt, men under eksperimentelle forhold fant japanske forskere at de kunne leve ti år i dehydrert tilstand. Bjørnedyr som ble samlet på nunatakker i Dronning Maud Land under en norsk ekspedisjon til Antarktis, livnet opp etter åtte år i en fryseboks.

Det er kjent ca. 1100 arter på verdensbasis. Noen arter lever i havet, hvor de sitter mellom sandkorn på forskjellig dyp. Under norske forhold er det ifølge Artsdatabanken per 2016 funnet 25 arter i ferskvann, 104 terrestriske arter i fuktig vegetasjon, og 7 marine arter, men man tror at flere ikke er oppdaget. Til de mest ekstreme steder man kan finne bjørnedyr, hører smeltevannshull på isbreer.

• Les mer om bjørnedyr på Martin og Sabine Machs nettsider.
• Les mer om bjørnedyr på nettsidene til The Goldstein Lab.
• Les mer om forskningsprosjektet Tardigrades in space.

• Sømme, L. & Meier, T ., 1995. "Cold tolerance in Tardigrada from Dronning Maud Land, Antarctica". Polar Biol., 15: 221 – 224.
• Wright, J.C., Westh, P. & Ramløv, H., 1992. Cryptobiosis in Tardigrada. Biol. Rev. 67: 1-29.