Østmarkmus, smågnagerart i hamsterfamilien. Først i 1972 ble det oppdaga at østmarkmus er en egen art forskjellig fra sørmarkmus Microtus arvalis. Fem ulike artsnavn er brukt, i Handbook of the Mammals of the World, Vol. 7: Rodents 2, er den gitt navnet Microtus mystacinus.
Microtus mystacinus, tidligere Microtus epiroticus
Østmarkmus er svært lik sørmarkmus og markmus, både i utseende og levevis. Kroppslengde inntil 13 cm, halelengde 5 cm og vekt 58 g. Hannen er litt større enn hunnen. Pelsen er mørk brun over ryggen, lysere og noe gulere på kroppssidene.
Østmarkmus spiser mer frø og korn enn sørmarkmus. Den lever på eng og i åkerlandskap, opp til ca. 2 500 m over havet. Den unngår svært kort gras og tørre områder.
Østmarkmus har sin utbredelse for en stor del øst for utbredelsen til sørmarkmus, men de to artene overlapper mye i Øst-Europa. Utbredelsen strekker seg fra Sør-Finland og Hellas i vest, til Kazakhstan og Vest-Sibir i øst, til Tobol-elva. Den er innført av mennesker til flere områder lenger øst i Sibir, eksempelvis til ei øy i Baikalsjøen.
Østmarkmus er også innført til Svalbard, der den nå lever i frodige grasbakker under enkelte fuglefjell sør for Longyearbyen. Den er også funnet i Longyearbyen. Den ble beskrevet fra Svalbard første gang i 1960-årene. Da ble den antatt å være sørmarkmus, men en undersøkelse av antall kromosomer viste at arten er østmarkmus. Kromosomtallet er forskjellig hos østmarkmus og sørmarkmus (2n=54 vs. 2n=46). Den kom antakelig til Svalbard som blindpassasjer på russiske skip som frakta dyrefór, som i høylass. Bestanden er sårbar for vanskelige vintre.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.