Ringgås, fugleart i andefamilien. Den har svart hode, hals og bryst og brunsvart rygg. En hvit flekk på hver side av halsen kan av og til se ut som en ring. Underarten lysbuket ringgås, B. bernicla hrota, har som navnet antyder lysebrun buk, mens nominatformen, mørkbuket ringgås, B. bernicla bernica, har mørkebrun buk. Vekt ca. 1,5 kg, størrelse mellom hvitkinngås og stokkand. Rugefugl rundt det meste av Arktis. En bestand av den lysbukede formen hekker på Svalbard, i Nordøst-Grønland og på Frans Josef Land. Denne bestanden passerer langs Norskekysten under trekket mellom vinterområdene i Danmark (og De britiske øyer) og hekkeplassene i Arktis. Langs Sørlandskysten (især Kristiansand–Mandal) ble det i eldre tid drevet stor jakt på ringgås, som av jegerne ble kalt gaul. Til inn i 1940-årene kom mange tusen fugler inn fra Danmark til Sørlandskysten i slutten av mai, men bestanden avtok betydelig i størrelse på 1900-tallet. Samlet vinterbestand i Europa (per 2003) er på minst 240 000 individer, hvorav rundt 25 000 individer av den lysbukete formen, men arten har gått tilbake i antall på en rekke viktige vinterlokaliteter i Vest-Europa. Hekker hovedsakelig på mindre øyer og holmer langs kysten, gjerne i kolonier av varierende størrelse. Reiret plasseres i en grop på bakken og består av mose og gress og fôres med et tykt dunlag. De 3–5 kremgule eggene ruges av hunnen i 26–28 dager. Ungene holder seg sammen med foreldrene helt til vintermånedene. De store flokkene av ringgås som oppholder seg langs Nordsjøkysten fra Nederland til Danmark vinterstid, tilhører hovedsakelig den store bestanden av mørkbuket ringgås som hekker langs Sibirkysten. I Norge er ringgåsa totalfredet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.