Marcus Jacob Monrad fotografert på 1870-tallet.

Marcus Jacob Monrad av Ludwik Szacinski/Oslo Museum - Byhistorisk samling. CC BY SA 3.0

Marcus Jacob Monrad var en norsk filosof. Han var en av Norges mest betydningsfulle tenkere på 1800-tallet.

Monrad var sterkt preget av den tyske idealismen, særlig Hegel. Han regnes fremdeles som den fremste representanten for høyrehegelianisme i norsk filosofihistorie. Gjennom tyskspråklige publikasjoner og oversettelser markerte han seg også som filosof i det øvrige Europa. Monrad var dessuten en betydelig stemme i norske debatter om politikk og pedagogikk.

Monrad ble født på Nøtterøy og vokste opp i Mo (Tokke) i Telemark. Etter examen artium ved Skiens latinskole i 1834, fullførte Monrad teologisk embetseksamen (cand. theol.) ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) i 1840. Han oppholdt seg deretter en tid på kontinentet, og ble i Berlin vitne til stridighetene mellom Schelling og hegelianere. I 1845 ble han universitetslektor i Oslo. Han ble professor samme sted fra 1851. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og Det Norske Videnskaps-Akademi.

Hegels absolutte idealisme danner grunnlaget for Monrads filosofi. Av særlig betydning var hans forelesninger utgitt som Philosophisk Propædeutik i 1851, samt verkene Tankeretninger i den nyere Tid fra 1874 og Udsigt over den høiere Logik fra 1881. Monrad anså kunnskap for å ha indre, iboende verdi uavhengig av ytre nyttehensyn. Kunnskap kunne dermed ikke begrunnes andre steder enn i seg selv. Det var et sentralt hegeliansk motiv hos Monrad at tenkning ikke kunne ha adgang til en virkelighet utenfor begreper. Kunnskap forutsatte for det første et objekt som vites, for det andre et vitende subjekt og for det tredje foreningen av disse to på en måte slik at subjektet selv ble gjenstand for viten. Fullstendig viten ble av Monrad definert som subjektets bevissthet om seg selv. For Monrad var Hegels logikk også i aller høyeste grad knyttet sammen med kristendommen, noe som kom til å plassere ham i høyrehegeliansk leir.

I Tankeretninger i den nyere Tid angrep Monrad positivisme og darwinisme fra sitt hegelianske ståsted. Positivisme eller positiv filosofi definerte han som forsøket på å innta et standpunkt utenfor fornuften, det vil si uten bruk av begreper og refleksjon. Med dette kritiserte Monrad både Schellings positive filosofi som tok utgangspunkt i religiøs åpenbaring («høyrepositivisme») og den sansebaserte positivismen som ble formulert av tenkere som Feuerbach og Comte («venstrepositivisme»). Til tross for ulikheter seg i mellom, anså Monrad disse formene for positiv tenkning som refleksjonsløse og uttrykk for en benektelse av ånden i Hegels forstand. Alle forsøk på å nå virkeligheten direkte og umiddelbart, det vil si uavhengig av fornuften gjennom åpenbaring eller gjennom sansning, må mislykkes.

Den samme anti-positivismen kom til uttrykk i Monrads kritikk av darwinismen samme sted. Han angrep Darwin for å ha redusert kvalitative artsforskjeller til kvantitative gradsforskjeller uten ivaretakelse av artenes formål eller hensikter. Monrad etterlyste et formende prinsipp for artenes utvikling. Han hevdet at Darwins teori var ute av stand til å se hensiktsmessighet andre steder enn i en arts rent faktiske eksistens. Monrad så en selvmotsigelse hos Darwin, da evolusjonslæren selv nødvendigvis måtte forutsette vedlikeholdet av arten som dens øverste formål. Uten dette formålet ville ingen forplantning eller kamp for tilværelsen vært mulig.

Monrad anså all vitenskap av natur som religiøs i den forstand at vitenskapene søker den ene og guddommelige sannheten. Religion, Religioner og Christendom fra 1885 var hans forsøk på å gjenopplive religionsfilosofien på systematisk vis ut fra Hegels tenkning. Her definerte han den religiøse bevisstheten som bevisstheten om noe absolutt og evig utenfor seg selv. Følelsen av endelighet overfor det absolutte var å forstå som en avhengighetsfølelse. Religionsfilosofiens oppgave var ifølge Monrad å bestemme religionens allmenne idé og så ut fra denne oppsøke religiøse fenomener i historien, før til slutt å undersøke ideens åpenbaring i endeligheten gjennom kristendommen. I Christendommens Mysterier betragtede fra Fornuftens Standpunkt fra 1895 hevdet Monrad at religiøse mysterier er fenomener som bare blir synlige gjennom fornuften. Samtidig mente han at mysteriene åpnet fornuftens grenser slik at den kunne oppnå sin bestemmelse, nemlig erkjennelsen av det fornuftige i seg selv.

Selv om han ikke utgav noe egentlig politisk-filosofisk verk, uttrykte Monrad gjennom sine mange intervensjoner i samtidens politiske avisdebatter klare synspunkter med filosofiske argumenter. Han forstod fremskritt overhodet som det å utvikle noe nytt ut fra det gamle og allerede eksisterende. Dette grunnsynet lå til grunn for hans forståelse av politisk fremskritt som en artikulering av det som allerede er implisitt i samfunnet, ikke som tilfredsstillelsen av tilfeldige behov. Monrad var kritisk til parlamentarismen som han mente ville føre til nettopp en tilfeldighetenes politikk. Derfor forsvarte han et strengt skille mellom ulike politiske instanser. Stortinget skulle ha en begrenset rolle som organ for folkets vilje, mens kongen i sin person representerte folket som organisk enhet. Hans forsvar for en sterk kongemakt gjorde ham til en konservativ stemme i konflikt med tidens politiske utvikling.

Den menneskelige Viljefrihet og det Onde, som utkom rett før hans død i 1897, var Monrads tydeligste drøfting av moralfilosofiske problemstillinger. Han definerte her den frie viljen som tankens selvbestemmelse i betydningen av å handle ut fra i seg selv gyldige grunner. Som hegelianer anså Monrad begrep og fenomen som stående i et dialektisk forhold til hverandre. Dette innebar at den menneskelige ånden utfoldet seg gradvis fra det partikulære til det universelle. Det onde som problem hang sammen med at mennesket kan la seg bestemme av sin egen natur og ikke av egen tenkning, det vil si sin egentlige bestemmelse. Dette mente Monrad kunne bli til en andre natur gjennom vanens makt.

Tobindsverket Æsthetik, som utkom i 1889 og 1890, var Monrads siste store bidrag til filosofien. Der la han grunnlaget for en estetisk vitenskap, det vil si en filosofisk estetikk, som var evig og således uavhengig av skiftende smaksoppfatninger. Denne vitenskapen delte han inn i læren om det skjønnes begrep, læren om det naturskjønne og læren om det skjønne i kunsten, der førstnevnte var ren estetikk og de to påfølgende anvendt estetikk. Monrad definerte det skjønne som liggende mellom det gode og det behagelige. Det naturskjønne forklarte han som en naturlig og uavhengig skjønnhet som oppstod av seg selv, mens det kunstskjønne ble ansett for å være et produkt av den menneskelige åndens trang til å fremstille et subjektivt ideal objektivt. Monrad forstod kunsten som gjenfødelsen av det skjønne.

Monrad kan anses som norsk representant for den opprinnelig tyske nyhumanistiske bevegelsen, hvis fremste begrep er Bildung (danning). Han tok tidlig til orde for folkeopplysning, ikke minst ved å bidra til opprettelsen av Selskabet for Folkeopplysningens Fremme i 1851. Han var i tillegg aktiv i sin samtids diskusjoner om universitetets rolle i samfunnet. Om de classiske Studiers Betydning for den høiere Almeendannelse forsvarte viktigheten av at antikkens kultur ble formidlet på universitetene. Han hadde også klare kulturkonservative synspunkter på skolens oppdragelse av unge slekter. Tilegnelsen av kulturarv og historisk kunnskap skulle være bærende prinsipper for skoler og universiteter.

  • Christendommens Mysterier betragtede fra Fornuftens Standpunkt. Christiania 1895.
  • Den menneskelige Viljefrihet og det Onde. Christiania 1897.
  • Om de classiske Studiers Betydning for den høiere Almeendannelse.
  • Philosophisk Propædeutik. Christiania 1851.
  • Religion, Religioner og Christendom. Bidrag til Religionsphilosophien. Christiania 1885.
  • Tankeretninger i den nyere Tid. Christiania 1874 (ny utg., Oslo 1981).
  • Tolv Forelæsninger om det Skjønne. Christiania 1859.
  • Udsigt over den høiere Logik. Christiania 1881
  • Æstethik, bd. 1-2. Christiania 1889-1890 (ny utg., Oslo 2013).
  • Christophersen, H. O. Marcus Jacob Monrad. Et blad av norsk dannelses historie i det 19. århundre . Oslo 1959.
  • Evenshaug, Trude. A Relocated Answer to the Question: What is Enlightenment?, History of European Ideas, 42:7 (2016), 893-908
  • Hegge, Hjalmar. Marcus Jacob Monrad og hans "Tankeretninger", innledning til Marcus Jacob Monrad: Tankeretninger i den nyere tid. Ny utg., Oslo 1981.
  • Holm, Søren. Filosofien i Norden før 1900. København 1967.
  • Lundestad, Erik. Den tidlige norske filosofien. En lesning av Treschow, Schweigaard og Monrad. Tromsø 2002.
  • Lundestad, Erik. Norsk filosofi fra Ludvig Holberg til Anathon Aall. Tromsø 1998.
  • Slagstad, Rune. De nasjonale strateger. Oslo 1999.
  • Slagstad, Rune. Etterord til Æstethik. Ny utg. Oslo 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. februar skrev Lars Mæhlum

Kunne vært interessant å vite hvilke argumenter Monrad brukte mot darwinismen. Dette behandles heller ikke i NBL-artikkelen.

13. april svarte Tomas Stølen

Takk for kommentar. Det vil foreligge en ny artikkel om Monrad i løpet av dette året.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.