Snøgrense, høydegrense for de områder som blir snøfrie om sommeren. Utover våren og sommeren heves den temporære snøgrensen som er grenseområdet mellom snødekket og bar mark ved et aktuelt tidspunkt. Om høsten, vanligvis i slutten av september, like før det faller ny snø i fjellet, når snøgrensen i Norge sin høyeste posisjon. Dette er imidlertid en gjennomsnittsgrense. Snøen kan bli liggende i groper og forsenkninger, mens den blåser bort fra topper og høydedrag; i nordskråninger blir snøen liggende lenger enn i solbakkene osv. Derfor er det vanskelig å bestemme høydegrensen i områder med et mer permanent snødekke. På breer er det lettere. På norske breer vil den midlere høyden på snøgrensen over flere år falle sammen med likvektslinjen på breen. Ovenfor snøgrensen er breoverflaten innsunket, konkav, nedenfor er den hvelvet, konveks.

Høyden av snøgrensen avhenger hovedsakelig av snømengde om vinteren, vindtransport av tørr snø og sommertemperatur. Globalt ligger den høyest (6000 m o.h.) i fjellene i de tørre beltene langs vendekretsene. Ellers alltid lavest på den side av fjellryggen som får mest nedbør eller mest vindtransportert snø. I Norge ligger snøgrensen lavere på Vestlandet (på Ålfotbreen ca. 1200 m o.h.) enn på Østlandet (i Øst-Jotunheimen ca. 2100 m o.h.). Den synker også nordover (på Seiland ca. 900 m o.h.). På østkysten av Svalbard går snøgrensen ned til 200–300 m o.h. Høyden varierer fra år til år. I år med en nedbørfattig vinter med påfølgende tørr, varm sommer ligger snøgrensen høyere enn i år med en snørik vinter etterfulgt av en kjølig sommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.