snøgrense

Snøgrense, høydegrense for de områder som blir snøfrie om sommeren. Utover våren og sommeren heves den temporære snøgrensen som er grenseområdet mellom snødekket og bar mark ved et aktuelt tidspunkt. Om høsten, vanligvis i slutten av september, like før det faller ny snø i fjellet, når snøgrensen i Norge sin høyeste posisjon.

Faktaboks

Også kjent som
snølinje

Dette er imidlertid en gjennomsnittsgrense. Snøen kan bli liggende i groper og forsenkninger, mens den blåser bort fra topper og høydedrag; i nordskråninger blir snøen liggende lenger enn i solbakkene og så videre. Derfor er det vanskelig å bestemme høydegrensen i områder med et mer permanent snødekke. På breer er det lettere. På norske breer vil den midlere høyden på snøgrensen over flere år falle sammen med likvektslinjen på breen. Ovenfor snøgrensen er breoverflaten innsunket, konkav, nedenfor er den hvelvet, konveks.

Høyden for snøgrensen avhenger hovedsakelig av snømengde om vinteren, vindtransport av tørr snø og sommertemperatur. Globalt ligger den høyest (6000 meter over havet) i fjellene i de tørre beltene langs vendekretsene. Ellers alltid lavest på den side av fjellryggen som får mest nedbør eller mest vindtransportert snø. I Norge ligger snøgrensen lavere på Vestlandet (på Ålfotbreen ca. 1200 meter over havet) enn på Østlandet (i Øst-Jotunheimen ca. 2100 meter over havet). Den synker også nordover (på Seiland ca. 900 meter over havet). På østkysten av Svalbard går snøgrensen ned til 200–300 meter over havet. Høyden varierer fra år til år. I år med en nedbørfattig vinter med påfølgende tørr, varm sommer ligger snøgrensen høyere enn i år med en snørik vinter etterfulgt av en kjølig sommer.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg