østlig innflytelse i nyreligiøsitet

Østlig innflytelse på vestlig religion og livssyn gjorde seg for alvor gjeldende da Madame Blavatsky og Henry Olcott etablerte Teosofisk Samfunn i USA i 1875. Opprettelsen av Teosofisk Samfunn regnes gjerne som starten på det vi omtaler som nyreligiøsitet i vestlige land. Organisasjonen representerte en mosaikk av ideer hentet fra både vestlig og østlige religioner. Den er også et tidlig eksempel på et formelt trossamfunn som promoterte en syntese av østlig og vestlig religion.

Teosofien ble en viktig leverandør av ideer og forestillinger innenfor moderne okkultisme. Påvirkningen fra østlige religioner skjedde blant annet gjennom blanding av ideer fra ulike religiøse tradisjoner (synkretisme). Referansesystemer fra østlig religion, for eksempel ideen om chakraene, ble samordnet med systemer av hellenistisk og senere europeisk opphav, for eksempel kabbala. Østlige forståelsesmåter og praksiser ble også integrert i mer rituelt orienterte okkulte miljøer, for eksempel Det gylne daggry. Harmoniseringen av østlig religion med vestlig religion og vitenskap forutsatte troen på at selv om religionene ytre sett var forskjellige, hadde de en felles kjerne av sannhet (jf. esoterisme).

Østlig innflytelse har preget vestlig kultur på mange måter og i ulik grad. Et eksempel er den indiske mystikeren Ramakrishnas elev Swami Vivekananda, som gjorde sterkt inntrykk da han talte under World Congress of Religions i Chicago i 1893. Et annet eksempel er Ananda Acharya, som bodde i Norge fra 1917 til sin død i 1945. Han oversatte blant annet Ramayana (Rama-kvædet) sammen med Arne Garborg.

Fram til andre verdenskrig foregikk østlig religiøs innflytelse primært i to former: Som en påvirkningskraft i moderne okkultisme og som dialog mellom østlige og vestlige intellektuelle.

Etter krigen skjøt utviklingen fart, blant annet på grunn av nye bøker. Den innflytelsesrike boka En yogis selvbiografi av Paramahansa Yogananda (1893–1952) kom i 1947. I 1950-årene tematiserte beatforfattere som Jack Kerouac og Alan Ginsberg østlig religion i sine dikt og romaner, og i 1957 introduserte den engelske filosofen Alan Watts (1915–1973) zen-buddhismen for vestlige lesere i The Way of Zen.

I 1960-70-årene inntok mer organiserte misjonsbevegelser Vesten: Hare Krishna-bevegelsen, Ananda Marga og Transcendental Meditasjon (TM) er tre eksempler som har felles at de tilpasset hinduisk tradisjon til vestlige forutsetninger. Samtidig viser eksemplene hvor forskjellige bevegelsene er: Mens Hare Krihna-bevegelsen utøver en form for bhakti, der gudstilbedelse står sentralt, er TM i egne øyne ikke en religion, men et selvutviklingsprosjekt basert på moderne vitenskap, indiske yoga-tradisjoner og Vedaene. Ananda Marga har innslag fra tantrismen, noe som også gjelder Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole, grunnlagt 1970 av danske Jørgen Dreiager (Swami Janakananda).

Fra 1980-årene og fremover er er tradisjoner med østlig opphav blitt normalisert i vestlige land.

• Religion i India
• Religion i Kina
• Religion i Norge
• nyreligiøsitet
• religion