østlig innflytelse i nyreligiøsitet

Østlig innflytelse på vestlig religion og livssyn ble først omfattende da Madame Blavatsky sammen med andre etablerte Teosofisk Samfunn i India i 1875. Inntil da hadde kristne misjonærer stått for formidlingen av kunnskap om østlige religioner, som gjerne ble fremstilt som i beste fall forstadier til kristendommen, i verste fall demoniske. Teosofien var hovedleverandør av ideer og forestillinger innenfor moderne okkultisme, eller sagt på en annen måte: Moderne okkultisme oppsto i 1800-tallets møte med østlig religion. Et eksempel på dette er hvordan referansesystemer fra østlig religion, for eksempel chakra'ene, ble samordnet med systemer av hellenistisk og senere europeisk opphav, for eksempel kabbala.

Østlige forståelsesmåter og praksiser ble også integrert i mer rituelt orienterte okkulte miljøer, for eksempel Det gylne daggry. Harmoniseringen av østlig religion med vestlig religion og vitenskap forutsatte troen på at selv om religionene ytre sett var forskjellige, hadde de en felles kjerne av sannhet (jf. esoterisme).

Siden da har østlig innflyelse preget vestlig kultur på mange måter og i ulik grad. Et eksempel er Ramakrishnas elev Swami Vivekananda, som gjorde sterkt inntrykk da han talte under World Congress of Religions i Chicago i 1893. Et annet eksempel er Ananda Acharya, som bodde i Norge fra 1917 til sin død i 1945. Han oversatte blant annet Ramayana (Rama-kvædet) sammen med Arne Garborg.

Fram til andre verdenskrig falt østlig religiøs innflytelse altså i to kategorier: integrert i moderne okkultisme og i form av dialog mellom østlige og vestlige intellektuelle.

Etter krigen skjøt utviklingen fart, blant annet på grunn av nye medier. Den innflytelsesrike boka En yogis selvbiografi (1947) av Paramahansa Yogananda (1893-1952) kom i 1947, i 1950-årene tematiserte beatforfattere som Jack Kerouac og Alan Ginsberg østlig religion i sine dikt og romaner, i 1957 introduserte den engelske filosofen Alan Watts (1915-73) zen-buddhismen for vestlige lesere i The Way of Zen osv.

I 1960-70-årene inntok mer organiserte misjonsbevegelser Vesten: Hare Krishna-bevegelsen, Ananda Marga og Transcendental Meditasjon (TM) er tre eksempler som har felles at de tilpasset det østlige budskapet til vestlige forutsetninger. Samtidig viser eksemplene hvor forskjellige bevegelsene er: Mens Hare Krihna-bevegelsen er en form for bhakti, der gudstilbedelse står sentralt, er TM i egne øyne ikke et religiøst prosjekt, men et selvutviklingsprosjekt basert på moderne vitenkap, indiske yogatradisjoner og Veda. Ananda Marga har i tillegg innslag fra tantrismen, noe som også gjelder Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole, grunnlagt 1970 av danske Jørgen Dreiager (Swami Janakananda).

Flere eksempler kan nevnes, men det som kjennetegner tiden fra 1980-årene og fremover er hvordan østlig innflytelse ikke medfører at vestlige mennesker tar nye navn eller kler seg som indiske yogier. I stedet er dette normalisert, og vi regner med at rundt 25 prosent av Norges voksne befolkning på ulike måter preges av østlig religiøs innflytelse i forbindelse med yoga, en oppmerksomhet på chakra'er, ayurveda, et indiskinspirert gudsbegrep, gjennom gudinnbevegelsen eller på andre måter. Østlig innflytelse ser vi også i akupunktur, feng shui, tai chi chuan og andre behandlingsformer og praksiser basert på et før-moderne kinesisk virkelighetssyn.

• Religion i India
• Religion i Kina
• Religion i Norge
• nyreligiøsitet