Baphomets segl
Baphomets segl er det fremste symbolet for satanismen.

Satanisme er en betegnelse på religiøse og ikke-religiøse bevegelser som bruker Satan som positivt identitetssymbol.

Faktaboks

Uttale
satanˈisme
Etymologi
til Satan, egentlig ‘dyrking av djevelen’

Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum.

Satanistene er få, men det er stor intern variasjon i tro og praksis. Hovedstrømningene er fokusert på «det gode liv», motstand mot det konforme og kreativt utenforskap. En mindre gruppe er primært opptatt av opposisjon mot samfunnsordenen. Det finnes former for satanisme de fleste vil regne som religion, men den største gruppen vil ofte bli regnet som et sekulært livssyn.

Historie

Aleister Crowley
Aleister Crowley poserer som magiker cirka 1911. På alteret ligger blant annet et sverd, Lovens bok og den egyptiske gravsteinen Crowley fortalte at han studerte da Lovens bok ble åpenbart for ham.
Aleister Crowley
Av .
Lisens: fri

Betegnelsen satanisme har historisk sett blitt brukt for å anklage andre enn en selv for å dyrke djevelen. Myter om djeveldyrkelse har vært brukt mot religiøse og politiske fiender opp gjennom historien, og de var en vesentlig del av forestillingene om hekseri under hekseprosessene.

Rykter og fortellinger om at andre mennesker dyrket Satan, finnes det mange av. Det vi historisk har lite av, er folk som bruker betegnelsen satanist på seg selv.

Det er nesten ingen rapporter om at noen selv kalte seg satanister før 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet var det flere som brukte «satanisme» og «satanisk» som betegnelse på egen filosofi eller rituell praksis. Det fantes også minst én gruppe som brukte det som selvbetegnelse.

Den første gruppen og idéverdenen som brukte satanisme som selvbetegnelse og har overlevd over tid, var imidlertid Anton LaVeys Church of Satan (1966). Det er LaVeys trosforestillinger og ideer som har formet moderne satanisme.

Bakgrunn

Før LaVey brukte Satan som en positiv kilde til identitet, hadde Satan-skikkelsen vært gjennom en lengre prosess med «avkristning» gjennom poesi, revolusjonær ideologi og esoterisk filosofi. Den viktigste enkeltkilden i denne prosessen var John Miltons Paradise Lost. Milton var selv kristen puritaner og presenterte Satan som en selvbedragersk opprører. Et drøyt århundre senere ble opprørsskildringene tolket mer positivt av revolusjonære filosofer og poeter som William Godwin, Percy Bysshe Shelley, George Gordon Byron og William Blake. I Miltons Satan så de revolusjonære kvaliteter som stolthet, vilje til å forme sin egen skjebne og uvilje til å bøye seg for selv en diktatorisk overmakt.

Disse elementene ble videreført i moderne satanisme. Her har man også overtatt den kristne demonologiens assosiering av Satan med seksuell og annen kroppslig synd, men med positivt fortegn.

Før midten av 1900-tallet hadde også andre nytolket Satan. De mest innflytelsesrike av disse religiøse nyskapningene var innenfor teosofi og antroposofi. Mindre kjente bevegelser er for eksempel Maria de Naglowskas Den gyldne pil og Eugen Grosches Fraternitas Saturni.

Den eneste religiøse lederen fra denne perioden som har hatt noe videre innflytelse på ideer og praksis i satanisme, er likevel Aleister Crowley. Det er først og fremst hans psykologiske ideer om magi som er blitt videreutviklet. I enkelte grupper er alle aspektene av hans religiøse system av interesse, men det inkluderer også diskusjon om hvordan og hvorfor han tok feil.

Ulike typer satanisme

Satan slår Job med vonde byller
Maleri/tegning fra 1826.

Det er flere måter å gruppere satanisme i ulike hovedretninger på. Alle slike kategoriseringer gjenspeiler spesifikke interesser, og hvilken som foretrekkes, vil være avhengig av hva man ønsker å fokusere på. En måte å skille på er mellom teistisk og ateistisk satanisme.

  • Ateistisk satanisme ser på «Satan» som et symbol for kvaliteter ved mennesket eller naturen.
  • Teistisk satanisme ser på «Satan» som et reelt eksisterende vesen. Satan ses vanligvis på som en positiv kraft for mennesket og verden. Enkelte teistiske satanister dyrker Satan som en guddom og inntar en underdanig rolle. Oftere ses Satan mer på som et forbilde og en instruktør som kan lære mennesket om å bli effektive og suksessrike i egne liv.

I faglitteraturen sorteres de ulike retningene gjerne på de tre typene reaktiv, rasjonalistisk og esoterisk satanisme.

Reaktiv satanisme

Reaktiv satanisme er først og fremst i opposisjon til samfunnet og kulturen rundt og bruker Satan som motstandsmarkør. Satan forstås oftest «teistisk» og enten som, eller som analogt med, den kristne djevelen. Identiteten som leves ut, er preget av en selvforståelse der man står på «det ondes» side, og antisosiale handlinger kan være en viktig bestanddel.

Vanligvis tilhører denne formen for satanisme en ungdomsfase. De få som fortsetter å oppfatte seg som satanister, beveger seg normalt videre til en av de to neste kategoriene.

Rasjonalistisk satanisme

Rasjonalistisk satanisme er ateistisk, skeptisk, materialistisk og epikureisk. Satan forstås som et symbol på opprør, individualisme, kjødelighet og styrking av egen livskraft. Satanisme forstås som en materialistisk filosofi for de få, og målene inkluderer livsnytelse, produktiv nonkonformisme, å følge rasjonelle egeninteresser og skape seg et vitalt liv.

Rasjonalistisk satanisme henter ideer fra romantikken. Den har både rituelle, symbolske og mytologiske elementer fra en esoterisk arv, men den esoteriske arven tolkes primært psykologisk. De foretrukne autoritetene til kunnskap er filosofi, vitenskap og egen erfaring.

Esoterisk satanisme

Esoterisk satanisme er sterkest orientert mot selvutvikling. Denne typen vektlegger den vestlige esoteriske arven sterkere enn de andre. Man henter også gjerne inspirasjon fra religioner utenfor Vesten. Satan er her bare ett av flere mytologiske uttrykk for de kreftene man er interessert i.

Satan (eller Set eller Lucifer) tolkes ofte som uttrykk for krefter som er både innenfor og utenfor mennesket. Den ligger dermed mellom en bokstavelig, teistisk og symbolsk («ateistisk») forståelse. Satan skal ikke dyrkes; det er mer et prinsipp som skal forstås og brukes som forbilde i egen utvikling.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dyrendal, Asbjørn, James R. Lewis og Jesper Aagaard Petersen. The Invention of Satanism. Oxford University Press 2016.
  • Dyrendal, Asbjørn og Jesper Aagaard Petersen. Satanism. i Olav Hammer og Mikael Rothstein (red.) Cambridge Companion to New Religious Movements. Cambridge University Press 2012.
  • Faxneld, Per og Jesper Aagaard Petersen (red.). The Devil's Party. Satanism in Modernity. Oxford University Press 2013.
  • Faxneld, Per. Satanic Feminism. Oxford University Press 2017.
  • Introvigne, Massimo. Satanism: A Social History. Brill 2016.
  • Petersen, Jesper Aagaard (red.) Contemporary Religious Satanism. A Critical Anthology. Ashgate 2009.
  • Schock, Peter A. Romantic Satanism. Myth and the Historical Moment in Blake, Shelley, and Byron. Palgrave MacMillan 2003.
  • Van Luijk, Ruben. Children of Lucifer. Oxford University Press 2015.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg