En sirkel, eller coven (engelsk), er en autonom gruppe hekser med inntil 13 medlemmer som blant annet samles til måneritualet esbat (sannsynligvis avledet av et fransk ord for fullmåne) eller arbeidsmøter i takt med månefasene. I tillegg arrangeres ofte større samlinger under de fire keltiske solfestene imbolc (2. februar), beltane eller mainatt (30. april), lammas (1. august) og samhain (halloween, 31. oktober) samt i tilknytning til ostara (vårjevndøgn), litha (sommersolverv), mabon (høstjevndøgn) og yule (vintersolverv).
Naturens syklus har sitt mytologiske motstykke i Gudens livssyklus: Han fødes av Gudinnen, vokser opp og blir Gudinnens make før han dør, for så å fødes igjen. For mange wicca-tilhengere kan Guden personifiseres i mange mytologier, blant annet som den norrøne Frøy, den keltiske Cernunnos og den greske Pan. Tilsvarende kan Gudinnen, som representerer naturen selv, påkalles som Artemis (gresk), Diana (romersk), Brigid (keltisk) eller et annet navn. Mens noen kan oppleve eller forestille seg gudene som entiteter, forstås de av andre som arketyper, symboler eller naturkrefter. Mange moderne hekser har også et alter der de blant annet plasserer noe som korresponderer med den aktuelle årstiden.
Wicca er først og fremst en naturreligion og et rituelt fellesskap, ikke et trosfellesskap. Noen ritualer går igjen, andre skapes til ulike anledninger. Et ritual åpner gjerne med påkallelse av Guden og Gudinnen, som så representeres av dem som leder ritualet. Tiden mellom åpningen og den like rituelle lukkingen av sirkelen kan forstås som hellig tid. Det hellige er her og nå, og ikke hinsidig. Det magiske arbeidet i sirkelen kan ta mange former. En kan for eksempel «reise kraft» ved å danse i ring eller ta i bruk rytme for å fremkalle en lett transe (jamfør neosjamanisme). En kan også utøve sigillmagi og andre praksiser hentet fra svartebøker, meditere, samtale, spise sammen, sanke urter, leke eller arbeide kunstnerisk, for eksempel dramatisere mytologiske forløp.
Naturen omfatter både mennesker og guder, og i prinsippet utelukkes intet menneskelig fra denne religionen. Snarere tvert imot, i ritualer og sosialt samvær er det rom for humor, nakenhet og alkohol, noe som markerer avstand til kristendom og lignende religioner som vurderes som patriarkalske og hemmende. Gardneriansk wicca har, i likhet med okkulte losjer og ordener, operert med et gradssystem som mange etter hvert har gått bort ifra og erstattet med selvinnvielser og flat struktur. Innvielsesritualene tilknyttet de tre gradene, inneholder blant annet symbolske referanser til en seksuell polaritet som preger naturen (jamfør forholdet mellom Gud og Gudinne). Med dette anerkjennes også mennesket som seksuelt vesen.
Kommentarer (21)
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Georg Kjøll
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Georg Kjøll
skrev Brigitta B
skrev Erik Dyrhaug
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Brigitta B
skrev Erik Dyrhaug
skrev Morten Aleksander Iversen
svarte Erik Dyrhaug
skrev Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Brigitta B
svarte Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Heidi Halling
skrev Geir Winje
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.