wicca

Siden grunnleggelsen i England i 1946 har wicca utviklet seg i mange retninger, og det er i dag relativt store forskjeller mellom for eksempel engelsk og amerikansk wicca. Det de har felles er en tro på to eller flere kjønnede guder, som guder og gudinner fra gresk og egyptisk mytologi. Det er også vanlig å hente inspirasjon fra religioner som hinduismen og buddhismen, og å tro på karma og reinkarnasjon, altså gjenfødelse. Wicca kan med andre ord forstås som en moderne okkult religion.

De aller fleste følger «The Wiccan Rede», et dikt skrevet av Gardner og Doreen Valiente (1922–1999), som blant annet inneholder læresetningen: «An it harm none, do what ye will». Dette indikerer en viss sammenheng mellom wicca og religionen thelema, grunnlagt av Aleister Crowley (1875–1947). Etter Gardners død endret wicca karakter, inspirert av Valiente, som tonet ned det okkulte preget og i større grad vektla Gudinnen og naturen.

De fleste wiccatilhengere kaller seg hekser og praktiserer en form for heksekunst eller magi som kan ta mange former. Det er vanskelig å definere noen felles kult utover rituelle handlinger som er ment å feire og korrepondere med årstidenes syklus og arbeid med ulike energier.

En sirkel, eller coven (engelsk), er en autonom gruppe hekser med inntil 13 medlemmer, som blant annet samles til måneritualet esbat (sannsynligvis avledet av et fransk ord for fullmåne) eller arbeidsmøter i takt med månefasene. I tillegg arrangeres ofte større samlinger under de fire keltiske solfestene: imbolc (2. februar), beltane eller mainatt (30. april), lammas (1. august) og samhain (halloween, 31. oktober) – samt i tilknytning til ostara (vårjevndøgn), litha (sommersolverv), mabon (høstjevndøgn) og yule (vintersolverv).

Naturens syklus har sitt mytologiske motstykke i Gudens livssyklus: Han fødes av Gudinnen, vokser opp og blir Gudinnens make før han dør, for så å fødes igjen. For mange wicca-tilhengere kan Guden personifiseres i mange mytologier, blant annet som den norrøne Frøy, den keltiske Cernunnos og den greske Pan. Tilsvarende kan Gudinnen, som representerer naturen selv, påkalles som Artemis (gresk), Diana (romersk), Brigid (keltisk) eller et annet navn. Mens noen kan oppleve eller forestille seg gudene som entiteter, forstås de av andre som arketyper, symboler eller naturkrefter. Mange moderne hekser har også et alter der de blant annet plasserer noe som korresponderer med den aktuelle årstiden.

Wicca er først og fremst en naturreligion og et rituelt fellesskap, ikke et trosfellesskap. Noen ritualer går igjen, andre skapes til ulike anledninger. Et ritual åpner gjerne med påkallelse av Guden og Gudinnen, som så representeres av dem som leder ritualet. Tiden mellom åpningen og den like rituelle lukkingen av sirkelen kan forstås som hellig tid. Det hellige er her og nå, og ikke hinsidig. Det magiske arbeidet i sirkelen kan ta mange former, en kan for eksempel «reise kraft» ved å danse i ring eller ta i bruk rytme for å fremkalle en lett transe (jamfør neosjamanisme). En kan også utøve sigillmagi og andre praksiser hentet fra svartebøker, meditere, samtale, spise sammen, sanke urter, leke eller arbeide kunstnerisk, for eksempel dramatisere mytologiske forløp.

Naturen omfatter både mennesker og guder, og i prinsippet utelukkes intet menneskelig fra denne religionen. Snarere tvert imot; i ritualer og sosialt samvær er det rom for humor, nakenhet og alkohol, noe som markerer avstand til kristendom og lignende religioner, som vurderes som patriarkalske og hemmende. Gardneriansk wicca har, i likhet med okkulte losjer og ordener, operert med et gradssystem som mange etter hvert har gått bort ifra og erstattet med selvinnvielser og flat struktur. Innvielsesritualene tilknyttet de tre gradene inneholder blant annet symbolske referanser til en seksuell polaritet som preger naturen (jamfør forholdet mellom Gud og Gudinne). Med dette anerkjennes også mennesket som seksuelt vesen.

Det oppstår kontinuerlig nye varianter av wicca, både nye retninger med klare profiler og kombinasjoner av wicca og andre nyreligiøse praksiser. Wicca forfekter ingen dogmer, så det er få holdepunkter for å skille mellom ulike retninger. Den følgende oversikten er derfor ikke fullstendig, men gir noen eksempler.

En annen variabel er at wicca, som siden 1950-årene har vært en ikke-kommersiell religion eller religiøs bevegelse, i dag kommersialiseres kraftig.

• Geir Uldal og Geir Winje: Hekser og healere (Høyskoleforlaget, 2007)