zen

Zen-retningens grunnlegger og første patriark Bodhidharma (jap. Daruma). Japansk tegning fra 1700-tallet.

.

Zen er en av de dominerende retningene innen japansk buddhisme. Den legger i særlig grad vekt på en umiddelbar og intuitiv opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet ved hjelp av meditative teknikker og legger mindre vekt på tekststudier og doktriner.

Faktaboks

etymologi:
av sanskrit dhyana, ‘meditasjon’

Det finnes to zenskoler, rinzai og soto, som legger noe ulik vekt på forskjellige meditative teknikker. Rinzai gjør blant annet bruk av gåter og selvmotsigende utsagn, de såkalte koan, mens soto særlig betoner zazen, stille meditasjon i sittende positur. I begge tilfeller er hensikten å åpne sinnet for en intuitiv erkjennelse (satori) av tilværelsen.

I Japan har zen stor prestisje som dels beror på det strengt disiplinerte klosterlivet, dels på den enestående betydning zen har hatt for japansk kultur og livssyn. Med sin betoning av praktiske ferdigheter og selvforglemmende pliktoppfyllelse som midler til oppvåkning, ble zen gjennom lange perioder av Japans historie krigerklassens (samuraienes) religion. Disipliner som bueskyting og sverdfekting regnes da også som former for praktisk zen. Estetiske aktiviteter som den formaliserte te-seremoni (cha-no-yi), blomsterarrangement (ikebana), diktning og malerkunst er også sterkt påvirket av zen.

Historikk

Zen kan føres tilbake til en strømning i kinesisk buddhisme som ifølge tradisjonen ble innledet av den indiske mesteren Bodhidharma (japansk Daruma), som skal ha kommet til Kina tidlig på 500-tallet evt. Han ble etterfulgt av en serie mestere eller «patriarker» som la særlig vekt på meditasjon og plutselig oppvåkning til erkjennelse. Deres skole ble derfor betegnet chan (meditasjon). De hevdet å videreføre en tradisjon fra Buddha selv som gikk ut på å «peke direkte» på virkeligheten, snarere enn å beskrive og drøfte den. En av de betydeligste av disse mestere var Huineng (637–713), forfatteren av den såkalte «Plattformsutraen». Fundamentet for chan var altså mahayana-buddhismen, men retningen mottok samtidig impulser fra taoismen.

Chan hadde sin storhetstid i Kina under Tang- og Song-dynastiene (600–1100-tallet). Den var preget av streng disiplin og ukonvensjonelle metoder (kroppsarbeid, slag, gåter) for å oppnå den plutselige oppvåkning, og spilte også en vesentlig rolle i utviklingen av det kinesiske landskapsmaleri.

Selv om chan-idéer og meditasjonsteknikker var kjent i Japan tidligere, var det først under Kamakura-perioden (1185–1333) at denne ble etablert som en egen skole i Japan, der navnet chan ble gjengitt som «zen». Den japanske munken Myoan Eisai (1141–1215) reiste til Kina og brakte med seg linji (japansk rinzai)-skolens lære til Japan. Den andre hovedretningen innen zen, soto (kinesisk caodong), ble så innført og etablert av Dogen Zenji (1200–1253).

Zen har vært omfattet med atskillig interesse i Vesten, ikke minst gjennom de mange bøkene til rinzai-læreren Daisetsu Teitaro Suzuki (1870–1966). På kristent hold har det vært interesse for zen i forbindelse med fornyelsen av det kontemplative liv. Også i Japan spiller zen fortsatt en betydningsfull rolle.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg