Zen er en av de dominerende retningene innen japansk buddhisme som i særlig grad betoner en umiddelbar og intuitiv opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet, ved hjelp av bestemte meditative og andre teknikker.

Det finnes to zenskoler, rinzai og soto, som legger noe ulik vekt på forskjellige teknikker. Rinzai gjør blant annet bruk av gåter og selvmotsigende utsagn, de såkalte koan, mens soto særlig betoner zazen, stille meditasjon i sittende positur. I begge tilfeller er hensikten å åpne sinnet for en intuitiv erkjennelse (satori) av tilværelsen.

I Japan har zen stor prestisje som dels beror på det strengt disiplinerte klosterlivet, dels på den enestående betydning zen har hatt for japansk kultur og livssyn. Med sin betoning av praktiske ferdigheter og selvforglemmende pliktoppfyllelse som midler til oppvåkning, ble zen gjennom lange perioder av Japans historie krigerklassens (samuraienes) religion. Disipliner som bueskytning og sverdfektning regnes da også som former for praktisk zen. Estetiske aktiviteter som den formaliserte te-seremoni (cha-no-yi), blomsterarrangement og malerkunsten (spesielt tusjtegningen) er også sterkt påvirket av zen.

Zen kan føres tilbake til en strømning i kinesisk buddhisme som ifølge tradisjonen ble innledet av inderen Bodhidharma (japansk Daruma), som skal ha kommet til Kina tidlig på 500-tallet evt. Han ble etterfulgt av en serie mestere som la særlig vekt på meditasjon og plutselig oppvåkning til erkjennelse; deres skole ble derfor betegnet chan (meditasjon). De hevdet å videreføre en tradisjon fra Buddha selv som gikk ut på å «peke direkte» på virkeligheten, snarere enn å beskrive og drøfte den. En av de betydeligste av disse mestere var Hui-neng (637–705), forfatteren av den såkalte «Plattformsutraen». Fundamentet for ch'an var altså mahayana-buddhismen, men retningen mottok samtidig impulser fra taoismen.

Chan hadde sin storhetstid i Kina under Tang- og Song-dynastiene (600–1100-tallet). Den var preget av streng disiplin og ukonvensjonelle metoder (kroppsarbeid, slag, gåter) for å oppnå den plutselige oppvåkning, og spilte også en vesentlig rolle i utviklingen av det kinesiske landskapsmaleri.

Til Japan, der skolens navn ble gjengitt som zen, ble den ført av den japanske munken Eisai (1141–1215), grunnleggeren av rinzai-skolen. Den andre hovedretningen innen zen, soto, ble grunnlagt av Dogen (1200–1253).

Zen har vært omfattet med atskillig interesse i Vesten, ikke minst gjennom de mange bøkene til rinzai-læreren Daisetsu Teitaro Suzuki (1870–1966). På kristent hold har det vært interesse for zen i forbindelse med fornyelsen av det kontemplative liv. Også i Japan spiller zen fortsatt en betydningsfull rolle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.