Kristensamfunnet i Dresden

Kristensamfunnets kirke i Dresden.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Kristensamfunnet er et kristent kirkesamfunn basert på Rudolf Steiners antroposofi. Det er en del av den antroposofiske bevegelsen, men kirken er selvstendig i forhold til Antroposofisk Selskap. Medlemskap i kirken forutsetter heller ikke at man er antroposof.

Kristensamfunnet forstår seg selv som en kirke for religiøs fornyelse, det vil si som en kirke som skal bidra til utviklingen av en ny, tidsmessig kristen epoke.

I den antroposofiske bevegelsen er det ulike syn på forholdet mellom Kristensamfunnet og Antroposofisk Selskap. Noen oppfatter Kristensamfunnet som en forberedelse til Antroposofisk Selskap, andre ser dem som likeverdige veier til kunnskap om den åndelige verden.

Kirken har menigheter i alle verdensdeler. Det finnes ingen eksakte tall for hvor mange som er medlemmer på verdensbasis, men det er vanlig å anta at kirken har 35 000 til 40 000 medlemmer, de fleste av dem i Tyskland og Skandinavia.

Historikk

For Rudolf Steiner var antroposofien veien til kunnskap om de åndelige verdenene. Erkjennelse skulle erstatte tro, og «åndsvitenskap», det vil si antroposofi, skulle ta religionens plass. I prinsippet skulle det derfor ikke være nødvendig med en kirke eller en egen kult.

Etter første verdenskrig søkte imidlertid en del teologistudenter og yngre teologer råd hos Rudolf Steiner om hvordan kristendommen kunne fornyes. Det ble utgangspunktet for det Steiner og sentrale antroposofer oppfattet som en omfattende reform av kristendommen.

I september 1922 ble den nye kirken grunnlagt i Goetheanum, antroposofenes senter i Sveits. Steiner vigslet selv de første prestene. Kirken anerkjente fra første stund kvinner som prester, og blant de første prestene var det tre kvinner.

Sentral i grunnleggelsen av den nye kirken var den protestantiske presten Friedrich Rittelmeyer (1872-1938). Han hadde en betydelig teologisk produksjon og virket som prest i flere kirker. I 1911 kom han imidlertid i kontakt med Rudolf Steiner og så etter hvert antroposofien som en kilde til fornyelse av kristendommen. Rittelmeyer ble Kristensamfunnets første leder. Etter sin død i 1938 ble han etterfulgt av Emil Bock (1895-1959) som også var en av grunnleggerne av kirken.

Lære

I Kristensamfunnet finnes det ingen dogmer og heller ingen offisiell teologi. Prestene har lærefrihet og er selv ansvarlige for innholdet i forkynnelsen. Men en forutsetning er at tekstene knyttet til sakramentene blir anerkjent. Dette er tekster som stammer fra Rudolf Steiner.

Rudolf Steiner har også skrevet en egen trosbekjennelse, et Credo, som brukes i gudstjenesten. Dette er en tekst som forstås som et direkte uttrykk for hans innsikt i den åndelige verden. Her fremstilles guddommen på følgende måte: «Himlenes og jordens tilværegrunn er et åndelig-fysisk gudsvesen som faderlig går foran sine skapninger». Teksten er på samme måte som sakramenttekstene bindende for kirken. Selv om prestene har lærefrihet, forutsettes en vesentlig del av den antroposofiske virkelighetsforståelsen.

Forestillingen om Kristus som et åndelig vesen som tok bolig i mennesket Jesus i tre år er sentral. Kristus forstås også som en åndelig kraft som virker i det enkelte menneske og som har forbundet seg med kosmos. Kristi død og oppstandelse anses som en avgjørende hendelse i den historiske utviklingen. Selv om reinkarnasjonsideen ikke er en del av de tekstene som er sentrale for kirken, er den en forutsetning i den antroposofiske virkelighetsforståelsen. Det enkelte mennesket er tenkt å utvikle seg gjennom gjentatte liv på jorden.

Sakramentene

Kristensamfunnet er primært en kultkirke. Det sentrale er ritualene eller det kultiske liv knyttet til sakramentene. Som i den katolske kirken finnes det sju sakramenter. Det viktigste sakramentet er Menneskevielsens handling, en gudstjeneste der nattverden inngår. De andre sakramentene er dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse, skriftemål eller samtalens handling, prestevielse og den siste olje. Det finnes også en barnegudstjeneste og gravferdsritualer.

I motsetning til tradisjonell kristen forståelse oppfattes ikke dåpen som syndenes forlatelse, da synd og tilgivelse er knyttet til det voksne menneskets frie handling. Dåpen skal være en hjelp til at barnet inkarneres i legemet og til å orientere det mot det kristne fellesskapet. Barnet blir imidlertid ikke tatt opp i kirken ved dåpen, da tilslutningen krever en bevisst, fri handling. Dåpen i Kristensamfunnet er ikke anerkjent av de andre store kristne kirkene.

Konfirmasjonen forutsetter at de unge er døpt. Dåp fra andre kirkesamfunn blir akseptert. I konfirmantforberedelsene gjøres konfirmanten kjent med Kristensamfunnets kult og forståelse av de sentrale temaene i kristendommen.

Samtalens sakrament eller skriftemålet, tilsvarer ikke syndsbekjennelse som i den katolske kirken. Den er en veiledning for dem som søker råd og hjelp i livet. Det anses som ønskelig at samtalen munner ut i deltagelse i Menneskevielsens handling.

Ekteskapets sakrament er kun for par av ulikt kjønn. Det finnes imidlertid et ritual der par av samme kjønn kan få en velsignelse.

Prestevielsens sakrament forutsetter at den som skal vies er utdannet ved en av Kristensamfunnets utdannelsessteder og at vedkommende er godkjent av Kristensamfunnets internasjonale ledelse.

Den siste olje skal være en hjelp for de som befinner seg i den siste fasen av livet, og en forberedelse til livet etter døden.

Kristensamfunnet i Norge

Den første menigheten i Norge ble grunnlagt i 1927 av presten Christian Smit. Det finnes menigheter i Oslo, Bergen, Trøndelag, Stavanger, Hamar og Tromsø med i alt cirka 2500 medlemmer. Kirken er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Læresteder

Utdannelsen av Kristensamfunnets prester skjer ved egne læresteder eller seminarer. I 1933 ble det opprettet et presteseminar i Stuttgart. Senere er det etablert et i Hamburg og et i Spring Valley i New York

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Baum, J. (2009),Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60. Oslo: Antropos forlag.
  • Ravetz, T. (2009) Free From Dogma. Theological Reflections in The Christian Community. Edinburgh: Floris.
  • Schroeder, H-W. (2012), Die Christengemeinschaft – Entstehung, Entwicklung, Zielsetzung. Stuttgart: Urachhaus.
  • Zander, H. (2007), Anthroposophie in Deutschland I-II. 2. Reviderte opplag. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg