Hermes Trismegistus

Hermetisk filosofi er en av Europas esoteriske tradisjoner. Filosofien stammer fra antikken, og ble igjen aktuell når grunntekstene ble oversatt på 1400-tallet. Hermetisk filosofi har vært sentralt i okkulte miljøer fra 1800-tallet og utover.

Hermes Trismegistus
Av .
Meditasjon på en New Age-festival
New Age er påvirket av esoterisme som hermetisk filosofi, teosofi og okkultisme, men er i mindre grad preget av å være en hemmelig lære.

Esoterisme er et religionsvitenskapelig begrep som brukes i to betydninger. I den første, typologiske betydningen, sikter esoterisme til en hemmelig religiøs lære som er forbeholdt en utvalgt krets. I den andre, historiske betydningen, brukes esoterisme som en fellesbetegnelse på en gruppe religiøse strømninger i vestlig kultur- og religionshistorie.

Faktaboks

Uttale
esoterˈisme
Etymologi
fra gresk ‘det indre’

Esoterisme som hemmelig lære

Ifølge den typologiske bruken av ordet, handler esoterisme som en type religiøs aktivitet hvor hele eller deler av den religiøse læren er forbeholdt en utvalgt elite av initierte disipler. I denne betydningen kan begrepet bli brukt fritt i enhver religiøs kontekst, for forestillinger om en hemmelig lære forekommer i de fleste religioner. Esoteriske læresystemer blir ofte uttrykt i bilder eller koder som ikke kan forstås av andre enn dem som er spesielt utvalgt.

Esoterisme blir også forstått som religionens indre, dypere eller mystiske dimensjon. I antroposofi og teosofi blir for eksempel ofte streben mot en indre, åndelig forståelse kalt for esoterisk, og antroposofer og teosofer skiller på den måten mellom en esoterisk kristendom (der de gjenfinner sin egen lære) og en eksoterisk ('ytre') kristendom (kirkenes lære).

Esoterisme som en historisk strømning

I den historiske betydningen av ordet, sikter esoterisme til en type religiøse strømninger i vestlig kultur som både er historisk forbundet og deler likhetstrekk når det gjelder lære og praksis. Ofte brukes da den sammenfattede termen «vestlig esoterisme».

Den esoteriske tradisjonen i Europa kan spores tilbake til antikken. Tidlige kilder til esoterisk tenkning er blant annet antikkens stoisisme, gnostisisme, hermetisme, astrologi og alkymi. Under renessansen utkrystalliserte det seg en esoterisk tradisjon som ganske tydelig markerte seg som en motsats til den dominerende religiøse tradisjonen. Viktige strømninger innenfor den moderne esoterismen er renessansens gjenoppdagelse av hermetisk og såkalt «okkult filosofi», paracelsianisme (etter naturforskeren og alkymisten Paracelsus), rosenkorsbevegelsen, kristen kabbala, kristen teosofi, illuminisme og moderne okkultisme.

Kjennetegn ved vestlig esoterisme

Den kjente esoterismeforskeren Antoine Faivre identifiserte fire kjennetegn ved vestlig esoterisme:

  1. En tro på usynlige, ikke-kausale «korrespondanser» mellom ulike dimensjoner av kosmos. Esoteriske læresystemer kan for eksempel hevde at Bibelen korresponderer med forhold i naturen, eller at menneskekroppen speiler himmelen.
  2. En oppfatning av at naturen er gjennomsyret og levendegjort av en guddom eller livskraft.
  3. En forestilling om at det finnes kanaler som gjør at man kan få adgang til deler av virkeligheten som ligger mellom det materielle og guddommelige plan. Mennesket kan få adgang til andre virkelighessfærer blant annet gjennom ritualer, symboler og ånder. Fantasien og det menneskelige sinn er også kanaler til andre deler av verden.
  4. En tro på åndelig transmutasjon. Transmutasjon innebærer at mennesket kan gjenskapes seg selv i åndelig forstand, eller forandre naturen, ved hjelp av esoteriske praksiser. Et kjent eksempel på det sistnevnte er alkymi.

I tillegg til disse fire kjennetegnene identifiserte Faivre ytterligere to sekundære trekk som ofte, men ikke alltid, er til stede i esoteriske tradisjoner. Dette er:

  1. Troen på at mange eller alle religiøse tradisjoner dypest sett deler den samme visdom.
  2. Ideen om at det har foregått en mer eller mindre hemmelig overlevering av åndelig kunnskap.

Esoterisme blir gjerne forstått som en form for «avvist kunnskap» som utgjør en motsats til den dominerende religionen og vitenskapen i vestlig kultur.

Begrepshistorie

Begrepet esoterisk ble antakeligvis brukt i Den greske antikken om mysteriereligionenes former for dyrkelse (kult) som skulle holdes hemmelig for uinnvidde. Adjektivet esoterisk er ofte blitt tilskrevet den greske filosofen Aristoteles, men Aristoteles bruker bare motsatsen eksoterisk. Den eldste kjente teksten som bruker ordet esoterisk er en satire skrevet av Lukian fra det andre århundret evt. Gudene Zevs og Hermes selger forskjellige filosofer som slaver på markedet, og hevder at den som kjøper en disippel av Aristoteles vil få «to for én»: en sett fra utsiden, en annen sett fra innsiden.

Substantivet esoterisme er av nyere dato, og forekommer for første gang på fransk i Jacque Matters Histoire critique du gnostisisme et de son influence fra 1828.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg