Nysjamanisme, kan forstås som videreføring av tradisjonell sjamanisme i vår tid, som en form for nyhedendom, eller som en nyreligiøs bevegelse. I nysjamanistiske miljøer forholder noen seg til dette som en religion, i det de forholder seg til et sjamanistisk verdensbilde, med guder og parallelle verdener (oververden, underverden, etc), mens andre forholder seg til nysjamanisme som en teknikk de kan kombinere med andre teknikker og fortolker guder og kraftdyr som f.eks. symboler for naturkrefter eller arketyper.

Den viktigste praksisen innen nysjamanisme er trommereise. Gjennom tromming og bruk av rytme (og evt. andre hjelpemidler) hensetter en seg selv i en lett eller mindre lett transe, og en møter f.eks. et kraftdyr, som en kan føre en samtale med eller motta kraft og innsikt fra. Trommereisen kan forstås som en dagdrøm eller fantasireise, som en reise innover i seg selv, som et terapeutisk virkemiddel, som et reelt møte med åndelige vesener, eller som en religiøs erfaring.

En religionshistorisk klassisk tekst om sjamanisme er Mircea EliadeShamanism. Archaic Techniques of Ecstasy (1964). Boka som representerer startpunktet for nysjamanismen er Michael Harner: The Way of the Shaman. A Guide to Power and Healing (1980). På sitt vis har også Carlos Castanedas bøker om den indianske trollmannen Don Juan hatt betydning for utviklingen av nysjamanismen, se f.eks. Journey to Ixtlan. The Lessons of Don Juan (1972). En norsk forfatter og kursholder er Ailo Gaup, se f.eks. Trommereisen (1988, roman) og Sjamansonen (2006).

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.