nysjamanisme

Moderne sjamanisme kan spores tilbake til de amerikanske forfatterne og sosialantropologene Carlos Castaneda (1925–1998) og Michael Harner (1929–2018). Castaneda er særlig kjent for boken The teachings of Don Juan: A Yaqui Way of Knowledge (1968). Harner er særlig kjent for utviklingen av «kjernesjamanisme», presentert i boken The Way of the Shaman (1980). Boka har status som en av de viktigste lærebøkene innen sjamanismefeltet.

Med kjernesjamanisme menes sjamanismens grunnleggende elementer slik Harner forstod dem. Blant disse inngår forestillinger om en opprinnelig religion som gradvis ble fortrengt og undertrykket, men delvis levde videre blant urfolk. Målet med Harners virksomhet var å vekke til live denne typen urgamle sjamanistiske tradisjoner, og tilpasse dem til moderne, vestlige forhold. Rituelle «reiser» står sentralt i hans lære, basert på teknikker for å trigge endrede bevissthetstilstander, og slik oppnå kunnskap, utvikling, makt, healing og så videre, for seg selv og andre. Det rituelle designet er inspirert av religionshistorikeren Mircea Eliades (1907–1986) forståelse av sjamanisme som en «arkaisk ekstaseteknikk», det vil si som en urgammel og universell metode for å oppnå endrede bevissthetstilstander.

Michael Harner grunnla «The Foundation for Shamanic Studies» i 1979. Senteret ligger i Esalen, California. Det har vært viktig for fremveksten av moderne sjamanisme, blant annet gjennom kurs i sjamanisme, og opplæring av fremtidige sjamaner. Senteret har etablert seg i flere land, blant annet i Tyskland, England, Spania, Australia og Japan.

Samtidsreligion som henter inspirasjon fra fortidens samiske religion blir av og til omtalt som «samisk sjamanisme». Det er omstridt hvor «samisk» denne formen for sjamanisme er, blant annet fordi det i stor grad er ikke-samiske aktører som står bak, og fordi de blander samiske elementer med en mer global sjamanistisk diskurs. Forsøk på å gjenopplive gamle religiøse tradisjoner innebærer som regel en god del nyvinning.

Moderne samisk sjamanisme vokste frem på 1980-tallet. Virksomheten har gradvis økt i omfang, og har siden 2000-tallet vært en markant og synlig del av det samtidsreligiøse feltet i Norge. Det gjelder både for antallet samiske sjamaner, for institusjoner (som Isogaisa-festivalen i Troms og Sáráhkkás samiske urfolksfestival i Vestfold), og organisasjoner (som Sjamanistisk Forbund og Arktisk sjamansirkel).

Samisk sjamanisme finnes også utover det feltet som normalt sett regnes som religion. Det inngår i dag i turisme, i helsesektoren, i musikk, litteratur og kunst, og i aktivisme. Feltet er med andre ord mangfoldig, sammensatt og dynamisk.

Interesse og oppslutning er større i sørlige og midtre deler av Norge, enn i de samiske områdene i Finnmark.

Begrepet nysjamanisme er vanlig både i hverdagstale og i forskningslitteratur. Blant forskere er det i økende grad blitt vanlig å droppe «ny» foran «sjaman» og «sjamanisme». Med det vil man unngå de negative assosiasjonene som hefter ved «ny» i religiøse sammenhenger. «Ny» er ikke nødvendigvis et nøytralt ord når det brukes om religioner. Det er stort sett et negativt ladet ord, med assosiasjoner til det å være uekte/ikke autentisk. Nysjamanisme kan altså oppfattes som nedlatende, og er ikke et ord som alle utøvere identifiserer seg med eller bruker om seg selv og sin virksomhet.

En klassisk religionshistorisk tekst om sjamanisme er Mircea Eliades Shamanism. Archaic Techniques of Ecstasy (1964), og boka som representerer startpunktet for nysjamanismen, er Michael Harners The Way of the Shaman. A Guide to Power and Healing (1980). På sitt vis har også Carlos Castanedas bøker om den indianske trollmannen Don Juan hatt betydning for utviklingen av nysjamanismen, se for eksempel Journey to Ixtlan. The Lessons of Don Juan (1972). En norsk forfatter og kursholder er Ailo Gaup, se for eksempel Trommereisen (1988, roman) og Sjamansonen (2006).

• sjamanisme
• sjaman
• nyreligiøsitet