smalspor

Sporvidde er den frie avstanden mellom skinnenes innerkant på jernbaner og sporveier

Museumstog på den smalsporede Aurskog-Hølandsbanen. Banen hadde tilnavnet «Tertitten», da den var en såkalt tertiærbane – altså en bane med sporvidde på 750 millimeter.

Av /KF-arkiv ※.
Den spesielle sporvidden 1000 millimeter ble brukt på den private Thamshavnbanen (1908, nå museumsbane). Bildet er fra Baardshaug stasjon ved Thamshavnbanen i 1910.
Av /NTNU Universitetsbiblioteket.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Smalspor er sporvidde for jernbanelinjer som er mindre enn 1435 millimeter (normalspor). Fordelene med smalspor er hovedsakelig at slike baner er teknisk enklere og billigere å bygge. Ulempen er at de har lavere transportkapasitet enn baner med bredere spor.

Historikk

Baner med sporvidde 1067 millimeter (mm) var det vanlige i Norge fra 1860 og frem til rundt 1900, men det ble også bygd baner med sporvidde 1000 og 750 mm. Samlet lengde på jernbanenettet i 1900 var 1988 kilometer (km), hvorav smalspor (1067 mm) utgjorde mer enn halvparten (1081 km). Baner med normalspor utgjorde 815 km, mens de såkalte «tertiærbanene» (med sporvidde 750 mm) utgjorde 92 km. Det ble brukt sporvidde 600 mm på enkelte anleggs- og industribaner, samt hos Forsvaret, men ingen av disse har hatt offentlig personbefordring.

De fleste smalsporbanene ble enten nedlagt eller bygget om til normalspor. Med unntak av tre museumsbaner (deler av Setesdalsbanen, deler av Aurskog–Hølandsbanen og Thamshavnbanen) er alle baner med smalspor i Norge ombygd eller nedlagt.

Jernbaner med smalspor i Norge

Hovedbanen fra Kristiania til Eidsvoll (1854) og grensebanen fra Lillestrøm til svenskegrensen var bygget med engelsk standardsporvidde 1435 mm, men den kraftige jernbaneekspansjonen som fulgte etter 1860 ble muliggjort ved å bygge smalspor, som var teknisk enklere og vesentlig billigere i det norske terrenget.

De viktigste banene som ble bygget med smalspor (1067 mm) i denne tidlige perioden var:

Dessuten ble strekningene TrondheimStøren (1864), StavangerEgersund (1878), BergenNesttunVoss (1883) og Lillesand–Flaksvann (1896) bygd med sporvidde 1067 mm.

Sporvidde 750 mm ble brukt på disse strekningene:

Striden om sporvidde

I Norge var det lenge en heftig uenighet om hvilken sporvidde som skulle være standard, og «sporviddestriden» var en sentral del av norsk samferdselsdebatt rundt 1890. Striden endte med at Bergensbanen ble vedtatt bygget med normalspor i 1898. Dette betød etter hvert slutten for smalsporet i Norge, der jernbanedirektør Carl Abraham Pihl hadde vært dets fremste talsmann.

Selv etter at sporviddestriden var over, ble det likevel bygget en del nye smalsporbaner:

Den spesielle sporvidden 1000 mm ble brukt på den private Thamshavnbanen (1908, nå museumsbane), samt av sporveien og Gråkallbanen i Trondheim.

Der ikke annet er nevnt ble alle disse banene bygget om til normalspor i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Vestfoldbanen (strekningen DrammenLarvik) og sidebanen Hortenlinjen (SkoppumHorten) var de siste norske banene som ble bygget om. Dette skjedde i 1949.

Tilfellet Havnebanen

Et gammelt postkort med utsikt til Rådhusplassen i Oslo, hvor Havnebanen skimtes til høyre i bildet.

Av /digitaltmuseum.no.
Lisens: CC BY SA 3.0

I perioden 1854–1924 hadde man en situasjon der hovedlinjene ut fra Oslo Østbanestasjon (i dag Oslo Sentralstasjon) hadde normalspor, mens banene som gikk ut fra Oslo Vestbanestasjon hadde smalspor. Oslos havnebane, godsbanen mellom disse to stasjonene, åpnet i 1907. I perioden 1913–1922 hadde banen tre skinner på en del av strekningen slik at både normal- og smalsporede vogner kunne kjøres der.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Kjartan Kvernsveen

Hei Tor!Tillot meg å foreslå litt "mekking" på noen av Bjørn Holøs gamle tekster.hilsen Kjartan

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg