pave

pave, tittelen på Romas biskop i egenskap av den katolske kirkes overhode. Pave fra 2005 er Benedikt 16, eg. Joseph Ratzinger. Inntil utgangen av oldtiden ble tittelen papa også brukt om biskoper og abbeder, men har siden vært reservert for paven. Han bærer også tittelen summus pontifex (lat. 'yppersteprest'). Paven residerer i Vatikanstaten, som han er statsoverhode for. Han utnevner biskoper og leder kirkens sentrale administrasjon. Paven velges til sitt embete på livstid.

Pavens stilling som overhode for den katolske kirke er i våre dager udiskutabel. Etter katolsk lære er paven Sankt Peters etterfølger og har arvet hans lederstilling i kirken med fortrinn i rang og myndighet fremfor alle kirkens andre biskoper (jfr. Matt 16,18). Paven innehar det øverste læreembete i den katolske kirke, og ved helt spesielle anledninger kan hans uttalelser regnes som ufeilbarlige (se ex cathedra), men hans uttalelser må være i full overensstemmelse med Bibelen og Kirkens tradisjon slik den har eksistert i om lag 2000 år. Læremyndigheten utøves vanligvis ved såkalte encyklikaer (rundskriv).

Paven har umiddelbar jurisdiksjon over hele den katolske kirke, og det finnes ingen appellinstans for det han bestemmer. Han utnevner nye biskoper – i våre dager stort sett uten innflytelse fra politiske myndigheter – og utøver sin tilsynsrett ved at alle biskoper en gang hvert femte år må avlegge et besøk ved «apostlenes graver» (ad limina apostolorum) og gi en fullstendig rapport om situasjonen i sine respektive bispedømmer. De pavelige nuntier, som først og fremst er Vatikanstatens ambassadører i ulike land, rapporterer også om den lokale kirkelige situasjonen.

Men pavens stilling i den katolske kirke må sees i sammenheng med de andre biskopenes. Også de er apostlenes etterfølgere og har del i kirkens læremyndighet. Innenfor sine bispedømmer er de lokalkirkens overhode, samtidig som også de har sin del av ansvaret for hele kirken. Sammen med sine medbiskoper innenfor et geografisk område danner de en bispekonferanse, og utsendinger fra bispekonferansene samles regelmessig til synoder i Roma der de drøfter spørsmål som angår hele kirken. Pavens myndighet og stilling er derfor ikke over kirken, men i og sammen med hele kirken.

Pavevalg

Når en pave dør, er det kardinalkollegiet som trer sammen i Roma og velger en ny pave. Kardinalene fikk valgrett 1059 gjennom et dekret av Nicolaus 2. Nærmere regler om pavevalg er bl.a. gitt av Gregor 10, Pius 10, Pius 12, Paul 6, som satte grense for kardinalenes stemmerett ved pavevalg til fylte 80 år (1975), og Johannes Paul 2, som justerte reglene for pavevalg i konstitusjonen Universi Dominici Gregis (1996). Pavevalget skjer alltid i Roma; hhv. på den 16. eller 18.–19. dagen etter pavens død samles kardinalene i Vatikanet, der de er strengt avsondret fra omverdenen (konklave). Avsondretheten ble innført 1274 for å tvinge kardinalene (ved de ubekvemme forhold) til å fremskynde valget. I 1996 bestemte paven at kardinalene ikke lenger skal bo i det trange og gammeldagse pavepalasset, men i et hotell-lignende hus i Vatikanhaven. Han bestemte også at eneste valgmåte er ved skriftlig flertallsvalg. Avstemningen blir gjentatt morgen og kveld inntil en kandidat har oppnådd ²/₃ flertall. Stemmesedlene blir brent etter hver valgomgang sammen med fuktig halm som gir svart røyk. Når man har funnet en pave, brukes tørr halm som gir hvit røyk. Hver mannlig rettroende katolikk, som er myndig og ikke sinnssyk, er valgbar, men siden 1389 er bare kardinaler valgt.

Historikk

Byen Romas menighet kom tidlig til å få en særlig betydning i kirken; Roma var verdens hovedstad og modermenighet for de fleste menigheter i Vesten, og i Roma hadde Peter og Paulus lidt martyrdøden. De eldste biskopene i den offisielle pavelisten har sannsynligvis ikke vært erkebiskoper, men formenn i et presbyterkollegium. Fra ca. 150 av møter vi det monarkiske episkopat i Roma. Victor 1 intervenerte med myndighet i en strid i 190-årene mellom forskjellige kirkeprovinser, og Romas standpunkt seiret for første gang i et kirkelig konfliktspørsmål. Calixtus (ca. 220) motiverte romerbiskopens særstilling med Matt 16,18, som er blitt den klassiske begrunnelsen for pavedømmet. Da keiserresidensen fra Konstantins tid ble flyttet fra Roma, fikk Romas biskop en friere stilling enn biskopen i Konstantinopel, hoffets by, og de andre østlige patriarker. Innocens 1 (402–417) hevdet at den høyeste læreautoritet i kirken ved siden av et økumenisk konsil var den romerske stol.

I folkevandringstiden kom Romas biskop til også å få en politisk lederstilling i Italia (særlig Leo 1, 440–461). Likevel ble Romas maktstilling svekket da arianismen trengte frem mot vest, og da det i tidlig middelalder oppstod germanske folkekirker som hadde liten eller ingen forbindelse med Roma. En vending inntrådte under Gregor 1 (590–604), som vant England for pavestolen ved å sende misjonærer dit. Den katolske misjon i Storbritannia og Irland og på Kontinentet tok sikte på å knytte kirkene til Roma. Da Pipin den lille 756 skjenket paven en landstrekning i Italia, oppstod Kirkestaten med paven som fyrste. Karl den stores keiserkroning 800 ved Leo 3 inngav samtiden og, enda mer, ettertiden den forestilling at paven var overordnet keiseren. Frankerrikets oppløsning styrket pavestolen ytterligere. Nikolaus 1 (858–867) skjerpet pavedømmets maktkrav til et krav om verdensherredømme og overhøyhet over den verdslige makts representanter. Under ham inntrådte imidlertid et brudd mellom den vestlige og den østlige kirke under ledelse av patriarken Fotios; østkirkene ville ikke anerkjenne Romas overhøyhet og var seg sin særart overfor vestkirken klart bevisst. Bruddet ble definitivt ved det såkalte store skisma 1054, som først ble formelt opphevet 1965 under pave Paul 6, dog uten anerkjennelse i østkirkene av pavens overhøyhet.

900-tallet var en nedgangstid for pavedømmet, men den kirkelige reformbevegelse (se Cluny) og de første tysk-romerske keisere løftet institusjonen opp av dens dype forfall. Fra 1059 overtok kardinalkollegiet retten til å velge en ny pave ved vakanse. Under Gregor 7 (1073–85) utbrøt den store strid mellom keiser og pave som preger flere århundrer av middelalderen (se investitur). Korstogene medførte i første omgang en styrking av pavens posisjon som kristenhetens overhode, men deres mislykkede utgang førte til et alvorlig prestisjetap. Den høyeste makt ble nådd under Innocens 3 (1198–1216), mens de mest høyspente krav om overhøyhet både i åndelige og verdslige saker ble uttalt av Bonifatius 8 (1294–1303) på et tidspunkt da pavens verdslige makt var undergravd. Pavedømmets «babylonske fangenskap» i Avignon 1309–77 fulgte kort etter hans pontifikat. Senmiddelalderens reformkonsiler (se Konstanzkonsilet, Baselkonsilet) gjenopplivet den episkopalistiske teori fra oldkirken (se episkopalisme), at et kirkemøte står over paven.

Nikolaus 5 (1447–55) var den første av en rekke renessansepaver som gjorde Roma til verdens kulturelle hovedstad. Reformasjonen betydde for pavedømmet et alvorlig tap ved det store frafall av en rekke nasjoner eller store deler av nasjoner. Med Paul 3 (1534–49) nådde en indrekatolsk reformbevegelse opp på pavestolen, og stiftelsen av jesuittordenen betydde en styrking av pavedømmet. Da den moderne katolisismen konsoliderte seg på Trientkonsilet, ble pavens overhøyhet over kirkemøtet anerkjent, og pavedømmets autoritet ble et viktig punkt i lærebygningen.

1700-tallets opplysningsbevegelse undergravde respekten for den katolske kirke, og den franske revolusjon syntes å true institusjonen med undergang. Kirkestaten ble omgjort til en republikk, og da Pius 6 døde i fangenskap i Frankrike 1799, hadde Napoleon gitt ordre til at det ikke skulle velges noen etterfølger. Men på 1800-tallet opplevde pavedømmet igjen en oppblomstring. De sentraliserende tendenser i den katolske kirke har vært sterke (se ultramontanisme), og den ekstreme papalisme seiret over episkopalismen da Vatikankonsilet 1870 vedtok læren om pavens ufeilbare læreautoritet (se ex cathedra). Ved Italias samling samme år ble Kirkestaten opphevet, og forholdet mellom paven og den italienske stat var spent inntil et konkordat ble sluttet 1929, og en liten Vatikanstat med paven som overhode ble gjenopprettet (se Lateranoverenskomsten).

Siden 1800-tallet har paver øvd stor innflytelse gjennom sine encyklikaer, og en rekke stater har opprettet diplomatisk forbindelse med kurien. Det annet Vatikankonsil (1962–65) og senere reformer av romerkirkens styre, særlig opprettelsen av en bispesynode som et permanent rådgivende organ for paven, har modifisert kirkens autokratiske styreform noe, men neppe redusert pavens betydning.

Vatikanets offisielle liste

Vatikanets offisielle liste over paver (Annuario Pontificio). Motpaver (40 stk.) er ikke nummerert. Helligkårede paver er markert med fet kursiv, saligkårede bare med kursiv.

¹Døde før vigsling; omstridt om han skal regnes med.

²Fabelpave; pavinne som aldri har eksistert.

³Ikke pave; forekommer i enkelte pavelister.

Noen kjente paver

Alle paver etter 1800 er tatt med.