Slaver i Córdoba, illustrasjon fra spansk manuskript fra 1200-tallet
Under de langvarige kampene mellom kristne og muslimer på den iberiske halvøya, tok begge parter de andre som slaver. På bildet, som stammer fra et spansk manuskript fra 1200-tallet, ser vi at både kristne og muslimske herskere (til hest) har tatt både muslimske, afrikanske og europeiske slaver (foran).

Slaveri var utbredt i middelalderen, både i den kristne og den islamske verden. I områdene som tidligere hadde vært en del av Romerriket ble slaveriet fra antikken videreført, men i mindre omfang enn tidligere. I mesteparten av Europa forsvant slaveriet i tradisjonell forstand i løpet av høymiddelalderen, og ble i stedet byttet ut med såkalt livegenskap, et system der jordbruksarbeidere hadde arbeidsplikt på store gårder. I den islamske verden var det i utgangspunktet ikke lov å ha andre muslimer som slaver, så slavene ble i stor grad hentet utenfra, fra Europa (særlig Balkan) eller Afrika. I motsetning til i Europa kunne grupper av slaver i muslimske land opparbeide seg stor makt, for eksempel janitsjarer og mamelukker. Også i Afrika fantes det samfunn med innslag slaver i middelalderen, men de utgjorde sjelden noen stor del av innbyggerne. Slaveri og slavehandel ble viktigere fra 700-tallet med framveksten av riker med sentralmakt, blant annet Ghanariket, Maliriket og Songhai.

Slaveri i den kristne verden

Erkebiskop Adalbert av Praha ber Boleslav 2. om frigivelse av kristne slaver
Fra midten av den europeiske middelalderen begynte flere å stille spørsmål ved kjøp og salg av medkristne. Relieff fra Gniezno domkirke i Polen, som forestiller erkebiskop Adalbert av Praha (i midten, med bispestav) som bønnfaller kong Boleslav 2. av Bøhmen (sittende til høyre) om å frigi to kristne slaver (helt til venstre) fra sine herrer.
Ufrie bønder i arbeid
Ufrie bønder blir drevet til å arbeide fortere under kornhøstingen. Engelsk illustrasjon fra omkring 1300.

Etter oppløsningen av Romerriket fra 300-tallet ble det opprettet et østromersk rike (Bysants) innerst i Middelhavet, der Konstantinopel ble hovedstaden i et styre med gresk-ortodoks religion og fortsettelse av slaveriet. Men det ble heller ikke slutt på slaveriet i den vestlige delen, selv om behovet ble mindre når storgods ble stykket ut og små kongedømmer hadde svekket tvangsmakt. Det er anslått at hver fjerde europeer var slave på 900-tallet, med store variasjoner mellom ulike områder.

Også folkevandringer og invasjoner innover i Europa bidro til å opprettholde slaveriet. Det var et resultat både av madjar-ekspansjonen fra Sentral-Asia til de ungarske steppene og Mongolrikets herjinger. Da mongolene brente ned Kiev og andre byer i første halvdel av 1200-tallet, tok med de en stor del av innbyggerne som slaver. Særlig ettertraktet var håndverkere og andre med kvalifikasjoner som krigere til hest manglet. Oppløsningen av historiens største sammenhengende imperium resulterte i mange småstater, khanater, som fortsatte slavehandelen rundt Svartehavet. Det gjaldt i særlig ved Svartehavet, som ble et sentrum for slavehandel med Bysantsriket og andre områder rundt Middelhavet.

Utover i middelalderen ble det mer vanlig for europeiske lensherrer og godseiere å la arbeidet bli utført av livegne bønder, også kjent som serfer. Ettersom de hadde arbeidsplikt, var det mye som minnet om slaveri. Men de kunne verken selges videre eller testamenteres bort enkeltvis, og de ble ikke skilt fra familien. Det var også vanlig at de fikk adgang til et lite jordstykke til eget bruk. Språklig, etnisk og religiøst skilte de seg heller ikke ut, og de ble derfor mer sett på som ufrie mennesker enn som ting på like fot med husdyr og annen eiendom.

Fra midten av den europeiske middelalderen begynte flere å stille spørsmål ved kjøp og salg av medkristne. Men det var ikke til hinder for at slaveri og slavehandel fortsatte som før i Italia, Portugal og Spania. Dette var en av forutsetningene for det økonomiske oppsvinget i Genova, Venezia, Pisa og andre italienske bystater. Kjøpmenn herfra opprettet en rekke handelsstasjoner både på Balkan og ved Svartehavet. Under de langvarige kampene mellom kristne og muslimer på den iberiske halvøya, tok begge parter de andre som slaver. Her spilte religion en viktigere rolle enn hudfarge eller økonomisk betydning.

Slaveri i Russland

Mens slaveri i tradisjonell forstand var på vei ut i det nordvestlige Europa, tok det lengre tid før det samme i Russland. I mangel av storgods var det ikke så vanlig med slaver fram til 1400-tallet, men deretter økte det i de to neste århundrene. Litt inn på 1700-tallet fant det sted en overgang til livegenskap, eller serfer. Her utgjorde de på det mer enn halvparten av innbyggerne på landsbygda. Som i Vest-Europa de bundet til å arbeide på det godset de hørte til, og hadde derfor begrenset bevegelighet. Selv om det ikke sto eieren fritt å selge en slave til andre, var arbeidsforholdene ofte de samme som i et tradisjonelt slaveri. Ved inngangen til 1800-tallet ble forskjellene stadig mindre, men i 1861 overrasket tsar Aleksander 2. med å oppheve livegenskapet. Det var mulig fordi industrialisering og urbanisering var i emning også i deler av Russland.

Slaveri i Skandinavia – trelldom

Erling Skjalgsson

"Erling satte dagsarbeid for trellene sine". Erik Werenskiolds illustrasjon til Olav den helliges saga viser høvdingen Erling Skjalgsson med noen av sine treller. I følge Snorre inngikk Erlings trellehold i et sinnrikt økonomisk system.

Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY 2.0

I Skandinavia er treller den vanlige betegnelsen for slaver. De utførte en stor del av arbeidet på storgårdene og i huset i høyere samfunnslag. Trolig utgjorde de midt på 1000-tallet ti prosent av en befolkning på rundt 100 000 innenfor norske riksgrenser.

I tillegg til at vikinger fra Skandinavia selve brukte slaver til å arbeide for seg i områder som ble erobret eller plyndret, solgte de også fanger videre på slavemarkeder. Langs de russiske elvene drev de en omfattende handel med mennesker og pelsverk. Herfra var det kort vei videre til slavemarkedene i det kristne Bysantsriket og i islamske områder rundt Middelhavet. I en kirkebønn fra Frankrike het det: «Vår herre, vern oss mot de nordiske villmenn som tar fra oss våre landområder og røver med seg våre unge gutter».

Gulatingslovene fra 1160 innførte et forbud mot å selge slaver ut av landet, mens det var fritt fram å kjøpe mennesker utenfra. De som ble frigitt, ble kalt for frihals, som igjen er opphav til ordet «frelse». Antallet treller sank i takt med at vikingtoktene tok slutt, samtidig som befolkningsveksten gjorde det lettere å skaffe seg arbeidskraft på andre måter. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1284 er det ikke lenger spor etter treller som rettslig kategori.

Slaveri i den islamske verdenen

Mamelukkene
Grupper av slaver i muslimske land i middelalderen kunne opparbeide seg stor makt, for eksempel janitsjarer og mamelukker. Bildet forestiller mamelukkene da de slo armenerne i 1266.
Av .
Janitsjar
Janitsjarene var hær og eliteinfanterikorps i Det osmanske riket. De ble danna på 1300-tallet for å forsvare sultanen og hans styre, og var opprinnelig slaver. Etter hvert opparbeida janitsjarene seg imidlertid stor makt, blant annet kunne de avsette og innsette nye sultaner. Bildet viser sultan Murat 4 med janitsjarer.
Av .

Verken i Bibelen eller Koranen ble det stilt spørsmål ved retten til å eie andre mennesker. Da områder fra Spania til India ble underlagt muslimsk styre fra midten av 600-tallet, førte det til en kraftig økning i antallet slaver i verden. Trolig var rundt 15 prosent av innbyggerne slaver under abbasid-kalifatets storhetstid i Bagdad på 800-tallet. Det var ikke tillatt å gjøre andre muslimer til slaver, men forbudet ble ikke alltid overholdt. Barn av frie menn og slavekvinner fikk farens navn, og ble derfor regnet som muslimer fra fødselen av. De kunne derfor verken selges eller testamenteres videre. Det ble også regnet som en barmhjertig gjerning å frigi slaver, ikke minst i forbindelse med pilegrimsreiser til Mekka. For å holde systemet oppe, ble derfor nye slaver kjøpt eller tatt som krigsfanger.

I starten ble de fleste hentet fra Balkan, Kaukasus og områdene rundt Svartehavet, men etter hvert ble tyngdpunktet forskjøvet til Afrika sør for Sahara. Det viste seg tydelig under det store slaveopprøret i den sørlige delen av Mesopotamia (Irak) i 869, der afrikanere arbeidet under umenneskelige forhold med drenering av saltholdige sumper. Flere hundre tusen sluttet seg til, og det tok nesten 15 år for makthaverne å gjenvinne kontrollen. Tallet på drepte varierer mellom en halv og 2,5 millioner.

Slavehold i den muslimske verden hadde flere særtrekk. Et av dem var at jenter og kvinner utgjorde et klart flertall, kanskje to tredeler. De fleste gjorde tjeneste i de nye elitenes hushold eller som konkubiner eller haremskvinner, som sultaner og kalifer kunne ha hundrevis av. Ikke så få menn ble kastrert for å bli voktere i haremer eller rådgivere i administrasjonen. Evnukker kunne opp høye posisjoner fordi de ikke etterlot seg familier som utfordret sittende herskere. Kastrering var både smertefull og farlig, og mange mistet livet.

En annen forskjell fra slavehold i den gresk-romerske antikken var at så mange menn ble tvangsrekruttert for å gjøre tjeneste i elitestyrkene og sultanens livgarde. Disse, som er kjent som janitsjarer, ble tatt fra kristne områder på Balkan som unge gutter. Etter å ha blitt omvendt til islam, fikk de militær opplæring og avkrevd streng disiplin og lojalitet. I motsetning til slaver i andre områder, var noen i stand til å nå helt til topps i hær og administrasjon. Det muslimske Delhi-sultanatet ble opprettet med tidligere slaver i spissen på 1000-tallet, og i 1250 tok elitetropper under navnet mamelukker makten i Egypt, der det kontrollerte statsstyret i mer enn 250 år.

Slavehold var også en del av Det osmanske riket, med røtter tilbake til tyrkisk-talende folkegrupper i Sentral-Asia på 1200-tallet. I de neste tre hundreårene la dette muslimske imperiet under seg under seg store deler av det østlige Middelhavet, Nord-Afrika, Sentral-Asia og Balkan erobret. Da også Konstantinopel ble erobret i 1453, betydde det slutten for hele Det østromerske riket. Hovedstaden skiftet deretter navn til Istanbul. Da Egypt ble erobret i 1517, fikk mamelukkene beholde mye av sin innflytelse.

Slaveri i Afrika

Også mange afrikanske samfunn hadde innslag slaver, men de utgjorde sjelden noen stor del av innbyggerne. Det var vanskelig å kontrollere ufri arbeidskraft der folk bodde spredt, og det var nok med jord. Istedenfor å bli ekskludert og dømt til evig utenforskap, ble slaver ofte inkludert i samfunnet etter et par generasjoner. Det var fordi et av formålene nettopp var å øke folketallet. Av samme grunn utgjorde kvinner det store flertallet. Dette var i motsetning til det som var vanlig i Europa, der konflikter og krig handlet mer om jord enn om større befolkning.

I Vest-Afrika ble slaveri og slavehandel viktigere fra 700-tallet med framveksten av riker med sentralmakt, blant annet Ghanariket, Maliriket og Songhai. For herskerklassen ble slaver brukt i krig eller for å symbolisere rikdom. Fra disse statene ble det også levert slaver gjennom Sahara til Nord-Afrika og Middelhavsområdet, nordover langs Nilen og ut mot kysten ved Rødehavet og Indiahavet. I det lange tidsspennet mellom 650 og 1900 er det anslått at opp mot 15 millioner kan ha blitt solgt langs disse tre hovedrutene. De fraktet også gull som slaver hadde gravd eller vasket ut i Vest-Afrika, og som særlig la et viktig grunnlag for de italienske handelsbyene. Det var også en forutsetning for å få kjøpt salt og andre nødvendige varer fra Sahara og Nord-Afrika. Aller høyest i kurs sto hester til kavaleriet, og en god hest kunne være verdt 10–20 slaver. Fram til midten av 1400-tallet ble det ikke tatt slaver fra kysten ut mot Atlanterhavet, men det skulle endre seg dramatisk med den transatlantiske slavehandelen fra 1500-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Austen, Ralph, Trans-Saharan Africa in world history. Oxford: Oxford University Press, 2010.
  • Bandlien, Bjørn, En kort introduksjon til vikingtiden. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2024.
  • Eriksen, Tore Linné, Afrika. Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm, 2019.
  • Harrisson, Dick. Slaveriets historia. Stockholm: Historiska Media, 2017.
  • Perry, Craig mfl. (red.), The Cambridge World History of Slavery. Bd. 2., AD 500-AD 1420. Cambridge: Cambridge University Press

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg