norsk hiphop

Mens 11. august 1973 regnes som den mytologiske startdatoen for amerikansk hiphop etter en fest i bydelen Bronx i New York, kan 10. juli 1984 betraktes som den mytologiske startdatoen for norsk hiphop. Da hadde Beat Street premiere på Colosseum kino i Oslo, og gjennom filmen fikk norske ungdommer en innføring i kulturens elementer: DJ-ing, rapping, graffitimaling og breaking.

I kjølvannet av Beat Street vokste det fram beskjedne hiphop-miljøer i enkelte norske byer. Forfatter Øyvind Holen har omtalt de første norske hiphoperne som Beat Street-generasjonen, og artister som A-Team / B.O.L.T. Warhead, Tommy Tee og Warlocks samt breakere og malere som Sean og Pay 2 er eksempler på kunstnere som ble introdusert for hiphop gjennom Beat Street i 1984, og som alle var sentrale personligheter innen norsk hiphop i mange år fremover.

Mye på grunn av utviklingen i USA og Sverige kom det rundt tusenårsskiftet en bølge med norskspråklig rap som ble både kritikerrost og kommersielle suksesser. Disse artistene var ofte inspirert av Petter, men også av andre svenskspråklige rappere som Blues, Ken Ring og Latin Kings. Det åpnet seg også en større regionalisering i det norske rapmiljøet, med stadig flere sentrale navn fra andre områder enn Oslo. Den største salgssuksessen hadde Oslogruppen Klovner i Kamp, mens nordnorske Tungtvann ble sjangerens fremste kritikerfavoritter. Andre viktige aktører i den norskspråklige rapbølgen var blant andre Pen Jakke (Fredrikstad), Side Brok (Ørsta) og Jaa9 & OnklP (Lillehammer).

Samtidig som norskspråklig rap opplevde sitt gjennombrudd, ble Vinni og gruppen Paperboys hiphop-miljøets største popstjerner, med hits som Barcelona (2002), What You Need (2003) og Tomorrow (2005). Noen år etter Paperboys' storhetstid ble deres suksess overgått av Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam i MadCon, som etter mange år i den norske rap-undergrunnen slo voldsomt igjennom med singelen Beggin’ (2007). I etterkant av singelsuksessen la MadCon seg til et mer kommersielt uttrykk, og gruppen opparbeidet seg et visst internasjonalt navn.

Nico & Vinz, en duo som tidligere var en aktiv del av det norske rapmiljøet, gikk også sine egne veier med et mer pop-preget uttrykk. De oppnådde en periode stor internasjonal suksess, og deres singel Am I Wrong (2013) ble den største norske singelsuksessen siden A-ha kom med Take on Me i 1984.

De senere årene har de fleste toneangivende norske rappere det til felles at de rapper på morsmålet, og at de har et klart regionalt utgangspunkt. Norsk hiphop har også, i likhet med sin amerikanske storebror, blitt en mer utforskende og åpen sjanger med stadig færre musikalske regler. Som et resultat av dette har norsk rapmusikk blitt mer allsidig.

Det norske rapmiljøet har tidvis blitt anklaget for å bære preg av å være en gutteklubb, og det er fortsatt i 2019 stor dominans av menn både blant artister og publikum. Det har imidlertid vært en moderat økning av relevante kvinnelige rappere, og artister som Linda Vidala, Izabell og Myrna er alle nære et større gjennombrudd. Norges mest kjente kvinnelige rapper er Stella Mwangi, som i 2011 hadde en stor hit med Haba Haba.

• hiphop
• rap

• Holen, Øyvind: Hiphop-hoder – fra Beat Street til bygde-rap, 2004
• Høigård, Cecilie: Gategallerier, 2004