norsk hiphop

Stillbilde fra den amerikanske filmen *Beat Street.* Filmen blir ofte beskrevet som det som brakte hiphop'en fra USA til Norge.

*Beat Street 1984* av Rights Managed/Mary Evans Picture. Gjengitt med tillatelse

Siden slutten av 1990-tallet har hiphop vært en ledende ungdomskultur, med tidvis stor innvirkning på norsk musikk, mote, dans og språk. I starten av norsk hiphops historie var det især graffitimaling og breaking som var populært, men i årene som fulgte var det en relativt hurtig og kraftig dreining mot selve rapmusikken, som det viktigste og mest utbredte hiphopelementet i Norge.

Viktige aktører i norsk hiphop i dag er blant andre Karpe Diem, Lars Vaular, Tommy Tee, Store P, Don Martin, Kaveh, Arif, Cezinando og Unge Ferrari. Nico & Vinz, en duo som tidligere var en aktiv del av det norske rapmiljøet, har imidlertid gått sine egne veier og oppnådd stor internasjonal suksess med et mer poppreget utrykk. Deres singel «Am I Wrong» (2013) ble den største norske singelsuksessen siden A-ha kom med «Take on Me» i 1984.

I tidlig norsk rapmusikk var blant andre Tommy Tee og miljøet rundt ham, plateselskapet Pass It Records og kollektivet NMG/g-huset, norskspråklige rapgrupper som Klovner i Kamp, Tungtvann, Gatas Parlament og Karpe Diem, og engelskspråklige grupper som Paperboys og Madcon sentrale.

Andre viktige institusjoner i norsk hiphop har vært radioprogrammet National Rap Show, som har blitt sendt på NRK P3 siden 1993, klesbutikken og nettmagasinet Stress og hiphopmagasinet Kingsize.

Historie

Mens 11. august 1973 regnes som den mytologiske startdatoen for amerikansk hiphop, etter en fest i bydelen Bronx i New York, så kan 10. juli 1984 betraktes som den mytologiske startdatoen for norsk hiphop. Da hadde Beat Street premiere på Colosseum kino i Oslo, og gjennom filmen fikk norske ungdommer en innføring i kulturens elementer - DJ-ing, rapping, graffitimaling og breaking.

I kjølvannet av Beat Street vokste det fram beskjedne hiphopmiljøer i enkelte norske byer. Forfatter Øyvind Holen har omtalt de første norske hiphoperne som Beat Street-generasjonen, og artister som A-Team / B.O.L.T. Warhead, Tommy Tee og Warlocks, samt breakere og malere som Sean og Pay 2, er eksempler på kunstnere som ble introdusert for hiphop gjennom Beat Street i 1984, og som alle var sentrale personligheter innen norsk hiphop i mange år fremover.

Fra massebevegelse til subkultur

Etter Beat Streets suksess på norske kinoer var det spesielt breaking som spredde seg med stor styrke. Dansestilens popularitetskurve var bratt og eksplosiv, men også raskt dalende i årene fra 1984 til 1986. Dette var en utvikling som var parallell med den fremveksten og tilbakegangen som breaking hadde hatt i USA et par år tidligere. Med den økte kommersialiseringen av dansestilen, ble breaking også i Norge et overeksponert og utvannet kulturelt fenomen. På noen få år gikk norsk hiphop derfor fra å være ingenting, til å være en massebevegelse, for så til slutt å bli en subkultur.

Graffiti

Da nordmenns nysgjerrighet for den afroamerikanske subkulturen avtok, flyttet fokuset seg fra breaking til graffiti. Graffiti ble dermed i mange år det ledende elementet innen norsk hiphop. Fra starten av 1990-tallet kan vi også snakke om en voksende norsk rapscene, som i starten utviklet seg med sterk inspirasjon fra politisk amerikansk rap og hard britcore fra Storbritannia. Gruppene A-Team, som ble til B.O.L.T. (Brotherhood of Lost Territories) Warhead, og Warlocks er kanskje de viktigste på starten av 90-tallet. Noen år senere var den norske rapscenen mer variert, med artister som Tommy Tee, Gatas Parlament, Ellers Det, Darkside of the Force, Diaz, Opaque og DJ White Shadow.

Samtidig blir norsk graffitipolitikk fra starten av 1990-tallet stadig hardere og mer kriminaliserende. Med Rune Gerhardsen som byrådsleder erklærte byrådet i Oslo krig mot graffitimiljøet, og Oslo Sporveier innledet et tett samarbeid med vekterselskapet Security Concept AS. Både Oslo-politiet og Security Concept har i etterkant blitt beskyldt for overdreven maktbruk. Som en følge av blant annet kriminaliseringen blir graffitimiljøene, spesielt i Oslo, mindre, men også mer utagerende.

rapping

Norsk rapmusikk ble på slutten av 1990-tallet i stor grad påvirket av to internasjonale aspekter. I USA fikk den hvite rapperen Eminem sitt store gjennombrudd, og hans suksess gjorde hiphopkulturen tilgjengelig for et enda bredere publikum. Hiphop, i hvert fall rapmusikk, var ikke lenger et sært fenomen, men ble med internasjonale stjerner som Eminem, Dr. Dre og Jay-Z også i Norge en integrert del av popmusikken, motebildet og reklamebransjen.

Noe av den samme påvirkningen kom også fra Sverige, der artisten Petter hadde opplevd enorm suksess ved å rappe på morsmålet. Petters medgang hadde stor betydning for norsk hiphop på to måter: På den ene siden var salgstallene på Petters to første album, over 500 000 til sammen, en direkte årsak til at norske plateselskaper valgte å satse på norsk hiphop rundt tusenårsskiftet. På den andre siden fungerte Petter, gjennom sin bruk av morsmålet, som en katalysator for norskspråklig rap.

Rap på norsk

Mye på grunn av utviklingen i USA og Sverige kom det rundt tusenårsskiftet en bølge med norskspråklig rap som ble både kritikerrost og kommersielle suksesser. Disse artistene var ofte inspirert av Petter, men også av andre svenskspråklige rappere som Blues, Ken Ring og Latin Kings. Det åpnet seg også en større regionalisering i det norske rapmiljøet, med stadig flere sentrale navn fra andre områder enn Oslo. Den største salgssuksessen hadde Oslogruppen Klovner i Kamp, mens nordnorske Tungtvann ble sjangerens fremste kritikerfavoritter. Andre viktige aktører i den norskspråklige rapbølgen var blant andre Pen Jakke (Fredrikstad), Side Brok (Ørsta) og Jaa9 & OnklP (Lillehammer).

Samtidig som norskspråklig rap opplevde sitt gjennombrudd, ble Vinni og gruppen Paperboys hiphopmiljøets største popstjerner, med hits som «Barcelona» (2002), «What You Need» (2003) og «Tomorrow» (2005). Noen år etter Paperboys' storhetstid ble deres suksess overgått av Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam i MadCon, som etter mange år i den norske rapundergrunnen slo voldsomt igjennom med singelen «Beggin’» (2007). I etterkant av singelsuksessen la MadCon seg til et mer kommersielt utrykk, og gruppen opparbeidet seg et visst internasjonalt navn.

De senere årene har de fleste toneangivende norske rappere det til felles at de rapper på morsmålet, og at de har et klart regionalt utgangspunkt. Norsk hiphop har også, i likhet med sin amerikanske storebror, blitt en mer utforskende og åpen sjanger med stadig færre musikalske regler. Som et resultat av dette har norsk rapmusikk blitt mer allsidig.

Kvinner i norsk hiphop

Det norske rapmiljøet har blitt anklaget for å bære preg av å være en gutteklubb, og det er fortsatt i 2017 stor dominans av menn både blant artister og publikum. Det har imidlertid vært en moderat økning av relevante kvinnelige rappere, og artister som Linda Vidala, Izabell og Myrna er alle nære et større gjennombrudd. Norges mest kjente kvinnelige rapper er Stella Mwangi, som i 2011 hadde en stor hit med «Haba Haba».

Les mer i Store norske leksikon

hiphop
rap

Eksterne lenker

Et utvalg norske hiphop-videoer

NRK-dokumentar om historien til norsk hiphop

NRK.no:Takin Ova – Historien om norsk hiphop (4 episoder)

Litteratur

Holen, Øyvind: Hiphop-hoder - fra Beat Street til bygde-rap, 2004
Høigård, Cecilie: Gategallerier, 2004