sprayboks

Sprayboks

Ukjent. CC0 (Public Domain)

Sprayboks, beholder med væskeforstøvningsapparat, drivmiddel og en væske som skal forstøves, for eksempel hårlakk, deodorant, insektmiddel eller maling (spraymaling).

Drivmiddelet er en flyktig væske eller komprimert gass, som oftest blandinger av propan og butan etter at freon ble forbudt. Ved trykk på ventilen strømmer en blanding av væske og drivmiddel ut. Drivmiddelet fordamper i luften og fordeler stoffet i fine dråper.

I 1926 søkte nordmannen Erik Rotheim om patent på verdens første sprayboks etter aerosol-prinsippet. Patentet ble innvilget 24. juni 1929. Den første boksen ble utviklet for malingsfabrikanten Alf Bjercke, som imidlertid syntes utviklingskostnadene ble for høye. Å produsere bokser som tålte det nødvendige trykket var vanskelig med datidens teknologi. De kunne sømsveises, men det var kostbart. Det var også store utfordringer knyttet til sprayboksenes dyse. Den hadde en tendens til å gå tett. Gassen som Rotheim foreslo å bruke, dimetyleter, var dessuten både dyr og meget lettantennelig. 

Rotheim tok patent på sprayboksen i flere land enn Norge, og i 1931 dannet han og samarbeidspartnerne stiftelsen Rotheim Spraying Systems, som skulle ivareta disse patentene og få aktører i utlandet interessert i oppfinnelsen. Den amerikanske oljegiganten Standard Oil viste interesse, men Rotheim skal ha hatt så stor motvilje mot selskapet at det ikke ble noen avtale. 

I 1935 solgte Rotheim sine rettigheter til instrumentmaker Frode Mortensen, som i en periode allerede hadde arbeidet med forbedringer av oppfinnelsen og blant annet utviklet en brukbar dyse. Mortensens firma gikk imidlertid konkurs i 1939, og med det endte den norske delen av historien om sprayboksens utvikling.

Under andre verdenskrig tok amerikanske forskere over stafettpinnen og utviklet en utgave av sprayboksen som viste seg mulig å masseprodusere. Dysene ble bedre, og nye materialer (blant annet aluminium) ble brukt til boksene. I tillegg gikk man over til å bruke klorfluorkarboner, kjent som KFK-gasser eller freon, som drivgass. Med det fikk sprayboksen sitt gjennombrudd. Et viktig bruksområde var til insektmidler for soldater i felten. I de amerikanske patentene er Rotheims patent nevnt som referanse.

Det anslås at det i Norge i 1955 ble solgt 300 000 spraybokser. I 1974 var dette tallet økt til 19 400 000. I USA ble det i 1973 solgt 2,9 milliarder spraybokser. Hårspray (hårlakk) stod for over 50 prosent av det totale antallet solgte bokser, men sprayboksene hadde nå fått en lang rekke bruksområder, herunder deodoranter, parfymer og andre kosmetiske preparater.

Ikke minst ble sprayboksene brukt til spraymaling. Ved å ha en stålkule i boksen som man ristet før bruk, unngikk man at malingen skilte seg og pigmentene falt til bunnen. Bokser kunne brukes til for eksempel sprøytelakkering av biler og andre konstruksjoner. Siden 1970-årene har spraybokser vært populære innen tagging og maling av graffiti

På 1970-tallet kom det nye forskningsfunn som viste at klorfluorkarbongassene som ble brukt var ødeleggende for ozonlaget. Det sparket i gang et internasjonalt samarbeid for å minske bruken av denne typen gasser. I 1989 trådte Montreal-protokollen i kraft der alle deltakerlandene forpliktet seg til å redusere bruken av KFK-gasser. Trusselen mot ozonlaget ga sprayboksene et dårlig rykte, som nok fremdeles er til stede i samfunnet.

I dag inneholder bare en liten andel av aerosolboksene KFK-gasser. De fleste bruker propan eller butan som drivgass. 

  • Halsør, Sverre. «Aerosolboksen – utviklingen av sprayboksen fra 1929 til 1970-årene», i Volund, 1980, s. 98–106

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.