Carl Ritter, tysk geograf, fra 1820 professor i geografi ved Berlins universitet. Ritter regnes, sammen med Alexander von Humboldt, som grunnleggeren av den vitenskapelige geografi. Hans hovedverk er Die Erdkunde im Verhältnis zur Natur und Geschichte des Menschen 1817/1818, forbedret utgave 1822–59.

Hovedtråden i Ritters bøker og undervisning er et historisk perspektiv, og Ritter ønsket å strukturere og sette historiens gang i sammenheng med det geografiske rom. Forholdet mellom mennesket og naturen står i fokus, men her er hans utgangspunkt teleologisk. For Ritter var nemlig formålet for menneskenes kulturelle utvikling gitt av Gud, som ved å skape bestemte naturforhold med gitte utfordringer, ledet menneskehetens utvikling.

Det teleologiske grunnsynet var dominerende ved universitetene på denne tiden, og de fleste studenter studerte teologi, eventuelt juss. Men Ritters dødsår, 1859, representere et tidsskille i Europas universitetsliv. Da utga nemlig Charles Darwin (1809-1882) Artenes opprinnelse, som etter hvert gjorde Ritters religiøst begrunnede formålsforklaring utdatert og ikke lenger relevant for vitenskapelig forskning. Etterhvert ble det positivistiske vitenskapsidealet i økende grad retningsgivende for forskningen; forskeres oppgave ble dermed å lete etter årsaker gjennom håndfast empirisk bevisførsel.

Carl Ritters faglige ettermæle stammer dermed fra hans arbeid med å nitid og nøyaktig organisere data om den kjente verden på en systematisk måte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. oktober 2012 skrev Arild Holt-Jensen

Den tekst som nå står er bra!

Arild Holt-Jensen

3. oktober 2012 svarte Georg Kjøll

Hyggelig at du er fornøyd med redigeringene jeg har gjort, Arild. Hvis jeg har misforstått noe eller du vil legge til informasjon kan du atter trykke 'foreslå endring' og føye til det du mener er nødvendig.



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.