Databehandling, bearbeiding av informasjon, i snevrere betydning en systematisk serie operasjoner på et sett av data. I dag hovedsakelig forstått som elektronisk databehandling, EDB, dvs. behandling/bearbeiding av data ved hjelp av en datamaskin.

Historisk sett kan man skjelne mellom tre typiske områder for databehandling: beregningsoppgaver, som i konstruksjoner, vitenskapelige simuleringer osv., hvor mange ulike operasjoner gjøres på en forholdsvis begrenset mengde data; opptellingsoppgaver, som opptelling og grupperinger av svar fra undersøkelser, folketellinger og statistikk, hvor få operasjoner gjøres på et stort antall data; arkivoppgaver, der opplysninger skal registreres systematisk og være enkle å finne.

I dag brukes datamaskiner til alle slike oppgaver om hverandre, og andre inndelingsmåter er vel så aktuelle. Det finnes spesialiserte programmer for database, regneark, tekstbehandling, konstruksjon, tegning og grafikk, styring, videoredigering, lyd og musikk, nettverk og kommunikasjon, regnskap m.m. Ser vi nærmere på hva slike programmer gjør, finner vi likevel at de teknisk sett kan beskrives med gjøremål innen én eller flere av de opprinnelige kategoriene.

Siden 1980-tallet har prisene på datakraft og programvare falt kraftig, stadig mer informasjon er blitt lagret digitalt, og datakommunikasjon er blitt rimeligere og enklere og har fått større kapasitet. Disse tre grunntendensene har gitt minst ett felles utslag: Databehandling griper inn i nær sagt alle områder i dagens samfunn. Kontorarbeidsplasser er i stor utstrekning skjermarbeidsplasser. Skrankepersonell i tjenestebedrifter fungerer som mellompersoner mellom kunde og EDB-system, og overflødiggjøres etter hvert som datasystemene får større «intelligens» og brukervennlighet. EDB preger underholdningstilbud, både i form av spilltilbud til privatmarkedet og ved at kringkastede tilbud gjøres stadig mer «interaktive». Når alle signaler på telefon-, tv- og kabelnett gjøres digitale, og alle forbindelser gjøres toveis, vil all signalbehandling i praksis være databehandling, og all kommunikasjon utover fysisk personlig kontakt, vil styres av EDB-systemer.

De første oppgavene som ble forsøkt mekanisert og automatisert var beregninger og opptellinger.

Praktiske hjelpemidler for beregningsoppgaver har vært i bruk lenge. Japanske og kinesiske eksperter på kuleramme regner stadig raskere enn konkurrenter med lommeregnere. Tannhjulsmaskiner til addisjon og subtraksjon ble bygd i Europa på 1600-tallet. Århundret etter ble det utviklet en maskin som også kunne multiplisere og dividere.

Bruk av beregninger til å vinne innsikt i naturfenomener ble demonstrert av René Descartes da han regnet ut lysbrytningen i flere tusen ulike innfallsvinkler gjennom kuler med samme brytningsindeks som vann, for å påvise at lysbrytning forklarer regnbuen.

I Storbritannia på 1800-tallet arbeidet Charles Babbage og Ada Lovelace først med en maskin som kunne beregne og skrive ut tabeller over polynomfunksjoner, før de satte seg som mål å bygge en allmenn regnemaskin. Polynom-maskinen er kjent som The Difference Engine fordi den beregner polynomer etter differensprinsippet, altså ved en serie addisjoner, uten å ty til multiplikasjon (se differensrekke). På Babbages tid var alle tabeller for navigasjon, astronomi, artilleri osv. beregnet ut fra polynomiske tilnærminger. The Difference Engine kunne ha trykket slike tabeller automatisk og uten feil. Maskinen ble realisert av en gruppe britiske studenter i 1989, og står i dag i Science Museum i London. Studentene brukte utelukkende den maskinteknologien som var kjent på Babbages tid.

Babbages visjon om en allmenn regnemaskin er bygd på prinsipper som ligger til grunn for dagens datamaskiner. Instruksene skulle lagres som program i maskinen, mellomresultater skulle oppbevares i et internt minne, og de ferdige resultatene skulle fremstilles i lesbar form. Men maskinen hadde ikke latt seg realisere med 1800-tallets tannhjulsteknologi.

Tannhjulsbaserte regnemaskiner, drevet med håndkraft eller elektrisitet, ble brukt helt til 1970-årene, og bygde på ti-tallssystemet. Elektroniske hjelpemidler, både lommeregnere og datamaskiner, regner internt i to-tallssystemet, der ulike spenningsnivåer eller magnetiseringer representerer tallene 0 og 1. Alle aritmetiske og matematiske beregninger gjøres om til serier av addisjoner. Blant beregningsoppgavene de første elektroniske datamaskinene ble satt til, var tabeller for artilleri og lignende militære behov.

Mot slutten av 1800-tallet var det vanskelig å trekke all den informasjon man ønsket ut av folketellingene i USA, fordi det ikke lot seg gjøre å organisere tellingen av undergrupper med bestemte kombinasjoner av egenskaper, på en måte som var både rask, effektiv og feilfri.

I 1884 søkte amerikaneren Herman Hollerith om patent på en maskin som kunne telle bunker av kort med bestemte kombinasjoner av hull (hullkort). En prototyp ble utprøvd fra 1886. I 1889 vant Hollerith kontrakten med den amerikanske regjeringen for folketellingen i 1890. Selskapet han grunnla vokste etter hvert til å bli IBM.

Hullkortmaskinene ble ganske utbredt. Andre patenter enn Holleriths, som tabulator-maskinene til nordmannen Fredrik Rosing Bull, førte også til dannelse av store internasjonale selskaper. I de første tre tiårene etter den annen verdenskrig var hullkort et viktig medium for lagring av både program og data til elektroniske datamaskiner.

Opptelling og beregning lot seg gjennomføre maskinelt lenge før det kom på tale å bruke maskiner til arkiveringsoppgaver. I opptellinger og beregninger arbeider man skjematisk med et program, realisert ved at man justerer hullkortmaskinen eller kobler regnemaskinen internt etter et bestemt mønster, som skal virke på et sett med data, realisert som bunke med hullkort eller strimmel av perforert papir. Skillet ble opprettholdt også etter at program og data kunne dele de samme fysiske lagringsmediene. Poenget her er likheten mellom opptelling og beregning: Når program og data er klare, kjøres maskinen og man venter på svaret.

I arkivering er skillet mellom program og data mindre klart, og gevinsten ved maskinell behandling må ligge i tiden som kreves for å finne frem i, lagre og oppdatere store mengder informasjon. Arkivering omfatter både strukturert lager og gjenfinningsmetode. Dokumenter må ordnes fysisk etter bestemte prinsipper, og katalogiseres. Det må lages arkivkort, gjerne flere for hvert dokument, der de henvises til etter emne, forfatter, dato og andre kriterier.

Arkivering er vanskeligere å mekanisere enn opptellinger og beregninger. Det lot seg ikke gjøre før dataanlegg kunne utstyres med masselagre der informasjon kan søkes, finnes, lagres og oppdateres svært raskt. Siden 1970-årene har det i stigende utstrekning vært mulig å overføre både arkivkort og selve dokumentene til elektroniske arkiv. Prinsipper for datastrukturering er sammenarbeidet til en matematisk fundert teori om relasjonsdatabaser, dvs. arkiv der informasjon lagres slik at relasjoner mellom ulike typer informasjon er tatt hensyn til. Hovedprinsippet er at informasjon ikke skal registreres mer enn én gang, og at tabeller med ulik informasjon skal henvise til hverandre. Jf. database.

Moderne relasjonsdatabaser prosesserer transaksjoner, dvs. innkommende og utgående elementer av informasjon. I banksystemer kan meldinger om uttak fra konto komme fra minibankterminal, prosessering av brevgiro, fra betalingsterminal i en butikk osv. Arkivet skal gi informasjon om bevegelsene på kontoen og om status. Systemet som helhet består av en rekke delsystemer som både initierer transaksjoner og mottar transaksjoner fra andre deler av systemet. Et regnskapssystem håndterer alt fra bilagsføring til årsoppgjør. Moderne arkivsystemer er i høyeste grad også systemer for opptelling.

Når all informasjon utveksles elektronisk, er det fristende å lage programvare som tar seg av menneskelige gjøremål, f.eks. kjøp og salg av aksjer for å regulere et marked eller for å sikre marginale gevinster automatisk («program trading»). Slik programvare fikk mye av skylden for det internasjonale børskrakket i oktober 1987, og bruk og virkningsmåte er siden strengt regulert.

Fremveksten av Internett siden midten av 1990-årene har gjort digitale arkiv umiddelbart tilgjengelige for alle og enhver, uavhengig av hvor man befinner seg. I praksis kan hele Internett betraktes som et verdensomspennende digitalt arkiv med bøker, dokumenter, nyheter, musikk og levende bilder, der informasjon distribueres raskt og effektivt, der kopier kan tas øyeblikkelig uten kvalitetsforringelser, slik at etablerte distribusjonsformer står for fall. Hittil er dette mest påtakelig for musikk- og videobransjen der man er avhengig av avspillingsutstyr som lett kan realiseres som programvare på en PC. Samtidig er mengder av klassisk skjønnlitteratur på en rekke språk gratis tilgjengelig på Internett, som fortjener betegnelsen «det universelle bibliotek».

Frem til begynnelsen av 1980-årene foregikk databehandling i store systemer der brukere satt ved terminaler som kommuniserte med store sentrale maskiner. All programvare og alle data fantes på stormaskinen. Fra terminalen til stormaskinen gikk bare en flom av tegn fra tastaturet; tilbake kom bare en flom av tegn til skjermen. Så ble PCer (personlige datamaskiner; personal computers) rimelige og kraftige nok til å tilby økt produktivitet i skriving, beregning og arkiv til mer begrenset bruk. De ble utstyrt med programvare for tekstbehandling, beregninger (regneark), håndtering av databaser og datagrafikk. Etter hvert kom også systemer for trykksakfremstilling («desktop publishing»), statistikk og konstruksjon. Kommunikasjonsprogrammer gjorde det mulig å koble PCer til hverandre, og til store maskiner for å utveksle informasjon eller emulere (virke som) terminaler.

Fra slutten av 1980-årene ble det alminnelig å koble PCer sammen i nettverk (lokalnett) og å koble nettverk sammen med andre nettverk og med store datamaskiner (se datakommunikasjon). Stormaskinenes rolle i administrative miljøer er blitt svært endret, og man snakker heller om klienter (f.eks. PCer og andre maskiner som betjenes direkte av en bruker) og tjenere eller servere som forsyner klientene med informasjon og datakraft. I enkle, lokale nettverk gis ikke brukerne adgang til annet enn felles resurser som skrivere og disklagre. I miljøer konstruert etter klient/tjener-modellen deles oppgavene mellom brukerens maskin og den sentrale maskinen. Tjeneren styrer for eksempel selve databasen, mens klientens programvare avgjør hvordan informasjonen sluttprosesseres og fremstilles. Midt i 1990-årene ble det foreslått å spalte tjenerrollen slik at den sentrale datamaskinen utelukkende konsentrerer seg om databasen, mens applikasjonsservere fastholder «kjørereglene», dvs. hvem som har lov til å gjøre hva med hvilken informasjon og hvordan, og klientene utelukkende tar for seg problemfrie operasjoner på ikke-ødeleggbare data. Dette gir brukerne større frihet til å utforske betydningen av ulike bevegelser i et større datagrunnlag, og åpner dermed for nye systemer til å vinne innsikt i tall og trender. Se også klient/tjener-teknologi.

Den nærmest eksplosive utviklingen av Internett siden midten av 1990-årene peker på en fremtid der informasjon og datakraft kan flyte tilnærmet fritt på et universelt tilgjengelig nettverk, og der lokale nettverk kan betraktes som virtuelle delmengder av det universelle. Etter slike scenarier vil behovet for klient-prosessorkraft reduseres drastisk, fordi selve nettverket vil være kilde til både informasjon, kommunikasjon og datakraft. Det vil da ikke trengs annet enn en terminal: Man logger seg på «Nettet» og gjenfinner der sitt virtuelle arbeidsbord, uansett hvor man befinner seg geografisk.

Bruken av Internett-teknologi innen alle slags nettverk gjør at klient-tjener-modellen etter hvert betraktes som avlegs. Nå er den korrekte modellen å legge opp til “tynne klienter”, det vil si nettlesere som kan kjøres på rekke ulike plattformer og apparattyper; ikke bare PCer, men også lommemaskiner og mobiltelefoner. Disse tynne klientene får servert sine programmer fra såkalte applikasjonstjenere som formidler data mellom databasen og de tynne klientene.

Databehandling i industrien er ofte knyttet til kontorrutiner og utveksling av informasjon. Elektronisk databehandling har også gjort sitt inntog i konstruksjon og produksjon, der man snakker om datamaskin-assistert konstruksjon (DAK) og datamaskin-assistert produksjon (DAP), ofte slått sammen til DAK/DAP. Større industribedrifter har opprettet produksjonslinjer der roboter former deler, setter sammen delene til ferdige enheter, og utfører arbeid som sveising og lakkering. Forskjellige metoder brukes til å utveksle informasjon mellom en sentral overvåkning og det som skjer i produksjonshallen. Når slike systemer integreres med økonomiske og administrative rutiner og med DAK, snakker man om datamaskinintegrert produksjon (DIP).

Prosesstyring foregår ved at ulike sensorer mater et dataanlegg med informasjon om prosessens gang. Dette sammenlignes med en ideell simulert prosess. Avvik utløser enten automatiske korrigeringer eller varsler personalet.

Det er en rekke problemer knyttet til databehandling, personvern og sikkerhet. Lagring av følsomme opplysninger er regulert, likeledes adgang til å «koble» registre sammen (se personlighetsvern). Registre over personer med spesielle ferdigheter eller interesser, f.eks. fagtidsskrifters abonnementsarkiv, har stor verdi, i likhet med elektroniske «spor» etter bruk av betalingsterminaler og minibanker. Moderne teknologi åpner for tapping av data fra flere kilder – overføringslinjer, skjermer, maskiner der meldinger bare mellomlagres i korte tidsrom osv. Kryptering av informasjon (se kryptografi) er blitt både butikk og, i visse tilfeller, en godt beskyttet militær hemmelighet. Et av de største hindrene mot utstrakt bruk av Internett til betalingsformidling og handel midt i 1990-årene er nettopp muligheten for at opplysningene kan fanges opp og misbrukes. En av metodene som brukes for å løse dette problemet er digital signatur.

I visse miljøer er det gått sport i å bryte seg inn i og misbruke andres dataanlegg («hacking»). Det kjennes f.eks. til tilfeller der hackere har greid å ta kontroll over private sentralbord. Her ligger også faremomenter knyttet til Internett, der det er sterkt anbefalt at bedrifter som kobler seg til, må etablere en brannmur (firewall) for å verne mot uønskede fremstøt utenfra.

Programvare og andre komponenter som ikke oppfører seg slik de var tiltenkt, representerer en forholdsvis liten fare. Derimot er datavirus et vedvarende og økende problem.

Tendensen på slutten av 1900-tallet har vært at elektronikk er blitt stadig mer digital. Lyd og bilde lagres og overføres i stadig større utstrekning som rekker av binære tall i stedet for som analoge signaler. Det gjør det mulig å nytte datamaskiner fremfor båndopptagere og videomaskiner. Spesialeffekter og filmtriks som i Jurassic Park- og Terminator-filmene er generert på spesielle grafiske arbeidsstasjoner (jfr. datagrafikk). I 1994 begynte NRK å redigere radioprogrammer på datamaskiner. I 1990-årene gikk deler av underholdningsbransjen over til EDB, både ved å selge spesialiserte spillmaskiner, og ved å utvikle spill til vanlige PCer. Hjemmedatamaskinen er i dag en full multimediemaskin som håndterer både tekst, lyd, bilder, video og TV, som kan hente informasjon både fra CD-ROM eller DVD og via nettverk, f.eks. Internett, og som kan brukes til avanserte dataspill.

Fremskritt innen datakommunikasjon gjør det mulig å koble opp samtidige forbindelser med data, lyd og video i konferanseøyemed. Deltagerne kan snakke med hverandre, se hverandre på skjermen og utveksle skjermbilder fra aktive dataprogrammer, dvs. arbeide sammen som om de satt i samme rom. Dette kan få stor betydning for undervisning og rådspørring på en rekke felter.

På midten av 1990-tallet begynte man å snakke om at industrisamfunnet var i ferd med å avløses av informasjonssamfunnet. Etter Internett-bølgen som begynte i 1995 har denne oppfatningen gjort seg stadig mer gjeldende, siden Internett forener alle former for elektronisk kommunikasjon og stiller hittil uante mengder informasjon til alles disposisjon. Enda viktigere er kommersialiseringen av Internett og den voldsomme veksten i elektronisk handel. Denne «nye økonomien» ventes å få vidtrekkende konsekvenser for både dagligliv og forholdet mellom bedrifter i årene fremover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.