plantegeografi

Plantegeografi. Verdens plantegeografiske hovedområder.

Av /Store norske leksikon ※.

Plantegeografi er læren om plantenes fordeling på Jorden. Den en er et bindeledd mellom botanikk og geografi. Plantegeografien faller i to deler, floristisk og økologisk plantegeografi.

Faktaboks

uttale:
plˈantegeografˈi

Floristisk plantegeografi

Fjelltettegress vokser på våte steder på baserik grunn i fjellet. Den har en bisentrisk utbredelse, fra de nordlige delene av Hedmark til Sør-Trøndelag og fra Nordland til Finnmark.

Floristisk plantegeografi har til oppgave å skaffe lister over de planter som finnes i et bestemt område og som til sammen utgjør stedets flora. På grunnlag av dette materiale har man delt Jorden i «florariker» eller «floraregioner». Når hele jordkloden tas i betraktning, er følgende regioner blitt skilt ut:

  1. Den holarktiske region omfatter hele den tempererte og kalde sone på den nordlige halvkule. Her dominerer blant annet bjørke-, pile-, soleie-, korsblomst-, rose-, sildre- og skjermplantefamilien.
  2. Den paleotropiske region omfatter tropiske deler av Afrika og Asia. Her dominerer blant annet palme-, myrkongle-, ingefær- og laurbærfamilien. For det paleotropiske er dessuten skruepalmene og Dipterocarpaceae karakteristiske
  3. Den neotropiske region omfatter tropiske deler av Amerika. I likhet med den peleotropiske region dominerer blant annet palme-, myrkongle-, ingefær- og laurbærfamilien. Ananasfamilien, Cannaceae og kaktusfamilien, foruten slektene Agave, Yucca og Fuchsia er karakteristiske for det neotropiske område.
  4. I den australske region er særlig Eucalyptus og familien Casuarinaceae er vanlige.
  5. Kapplandet er en mindre region.
  6. Den antarktiske region omfatter sørspissen av Sør-Amerika hører til.

Disse store hovedregionene blir igjen inndelt i mindre elementer.

En annen oppgave er å studere den enkelte plantearts historie, dens opprinnelse og nåværende vokseområde. Til dette brukes prikk-kart med en prikk for hvert kjente voksested. Noen arter kan være relikter, det vil si at de før har hatt en større utbredelse (se reliktflora). Noen er ubikvister (kosmopolitter) og er utbredt over store områder, mens andre, endemiske, er knyttet til et lite, begrenset område. I Norge finnes meget få endemiske blomsterplanter, på Hawaii er derimot 82 prosent av artene endemiske.

I Skandinavia finnes en rekke bisentriske fjellplanter, dvs. arter som har ett område i Sør-Norge, spesielt Dovrefjellene, og et annet i Nord-Skandinavia. Det var Alexander von Humboldt som grunnla den floristiske plantegeografi. Siden er den utbygd videre av blant andre August Heinrich Rudolf Grisebach, Adolf Engler og Ludwig Diels, og i Norge blant annet av Axel Blytt, Jens Holmboe og Rolf Nordhagen.

Økologisk plantegeografi

Økologisk plantegeografi, eller plantesosiologi, beskjeftiger seg dels med studiet av den enkelte plantearts livskrav i dens naturlige biotop eller miljø (voksestedsøkologi), dels med de forskjellige typer av «plantesamfunn» og deres livskrav.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg