Dyregeografi, zoogeografi, læren om dyreartenes geografiske utbredelse. De enkelte dyrearter setter ulike krav til sine omgivelser, noen trives i et varmt miljø, andre i et kaldt, noen i fuktig, andre i tørt klima osv. Avhengigheten av det omgivende miljø, av biotopen, er den viktigste faktor som bestemmer dyrenes nåværende utbredelse, og den forskningsgren som studerer dette, kalles økologisk dyregeografi. Men utbredelsen er også historisk betinget, idet man må ta hensyn til dyrenes forekomst i tidligere jordperioder og til de klimatiske og geologiske forandringer som har foregått i de enkelte områders utviklingshistorie, den historiske dyregeografi.

Ser vi bare på forholdene slik de er nå, kan en arts utbredelse være usammenhengende (diskontinuerlig), som tilfellet er f.eks. med mange sjødyr som lever nordligst i Stillehavet og ved de nordlige atlantiske kyster, men som ikke finnes i Ishavet; slike arter må i tidligere tider ha hatt et sammenhengende leveområde gjennom Polhavet, hvor leveforholdene senere er blitt ugunstige for dem, så de er dødd ut der. Den historiske dyregeografi bygger derfor på det postulat at en arts, en slekts, en families samlede geografiske utbredelsesområde utgjør et sammenhengende hele (er kontinuerlig), når vi ser på det i rom og tid.

For landdyrenes vedkommende vil dannelsen av barrierer som hav, ørkener og fjellkjeder danne effektive hindringer for deres utbredelse, eller skille tidligere sammenhengende områder, og geologien viser at slike barrierer er blitt dannet til høyst forskjellige tider og på forskjellige steder på Jorden. Australia er f.eks. blitt skilt fra det asiatiske område før moderne pattedyr (placentadyr) nådde frem, og derfor har pungdyr og kloakkdyr kunnet overleve der helt til nåtiden, mens de er utryddet de fleste andre steder. På denne bakgrunn er det vi må betrakte den inndeling i dyregeografiske regioner man er kommet frem til (se kart).

Denne dyregeografiske inndelingen er i første rekke basert på fordelingen av de høyere virveldyr, fugl og pattedyr; mikroskopiske dyr kan ikke brukes til dette formål da de har så stor spredningsevne (tørkede hvilestadier føres lett med vinden) at de finnes praktisk talt overalt hvor det er noenlunde levevilkår (de viktigste unntak er høye fjelltopper, varme kilder, sterkt saltholdige sjøer som Dødehavet og avstengte vann- og havområder hvor oksygen mangler). De enkelte laverestående dyregruppers opptreden reguleres også ofte av andre og forskjellige miljøfaktorer sammenlignet med virveldyrene. Dette kommer kanskje enda klarere frem når vi ser på havets dyreverden, hvor forholdet mellom individ og miljø er enda mer iøynefallende enn på landjorden. På land er svingningene hos miljøfaktorene meget store på hver enkelt lokalitet, og arten er derfor nødt til å være temmelig elastisk overfor skiftninger i forholdene. I havet derimot viser enkelte leveområder, som f.eks. dyphavet og den pelagiske verden, over store områder så merkverdig små variasjoner at mange arter her har en nesten ufattelig stor utbredelse.

Pungdyr finnes både i den australske og den neotropiske region. Slike likhetspunkter mellom fjerntliggende områder har ført til antagelsen av landbroer i tidligere jordperioder. Man har da også fastslått at det har foregått større kontinentalforskyvninger, hvorved kontinenter som opprinnelig lå tett inntil hverandre (som Nord- og Sør-Amerika; Europa og Afrika) senere har fjernet seg langt fra hverandre (se platetektonikk). Man har antatt at det var forbindelse fra Australia til Sør-Amerika over Antarktis, men forbindelsen ble brutt så tidlig som i krittiden. At forskjellen er så stor mellom faunaen i Sør- og Nord-Amerika, skyldes at disse kontinentene tidligere var skilt ved et havområde; først i tertiær kom forbindelsen i stand over en nydannet landbro (Mellom-Amerika). Den palearktiske og nearktiske region sammenfattes ofte under betegnelsen holarktisk, idet landforbindelsen mellom dem over Beringstredet først ble brutt i sen geologisk tid, og faunaene derfor viser mange likhetspunkter.

Dyrenes utbredelse på den nordlige halvkule må sees i sammenheng med istiden, da bl.a. hele Nord-Europa var dekket av en veldig isbre. Arktiske dyr levde dengang i Mellom- og Sør-Europa, men etter som klimaet ble varmere og isen smeltet, trakk disse dyrene enten nordover eller opp i fjellene. Over tid ble det for varmt for dem i de mellomliggende områdene, og utbredelsen ble diskontinuerlig. Dette forklarer at det finnes arktiske relikter, som f.eks. fjellrype og nordisk hare, så langt sør som i Alpenes og Pyreneenes snøregioner, og at ringselen, som er en arktisk art, har underarter på langt sørligere lokaliteter helt atskilt fra hovedstammen (Østersjøen, Ladoga, Onega, Kaspiske hav, Bajkalsjøen m.fl.).

Havets dyreverden kan deles i to hovedgrupper etter sitt forhold til miljøet: a) de frie vannmassers dyr (pelagiske) og b) dyr som lever på eller nær bunnen (bentoniske). En stor del av de pelagiske dyr driver passivt av sted (planktoniske), mens en del er aktive svømmere (nektoniske). Havstrømmene gjør at planktonet har store spredningsmuligheter, særlig arter som tåler svingningene i sjøens temperatur (euryterme arter) kan ha en kosmopolitisk utbredelse. Regionene er derfor lite markerte, men man skiller gjerne mellom faunaene i varme og kalde havstrøk, mellom arter som opptrer nær kysten (neritisk) eller langt til havs (oseanisk) og mellom dyr i de øvre vannlag (epipelagisk) og de dypere (batypelagisk).

På tilsvarende vis inndeles den bentoniske faunaen i en litoral sone som omfatter de øverste belyste vannlag ned til ca. 200 m dyp, og en abyssal sone nedenfor. Grensen mellom dem varierer etter hvor dypt lyset trenger ned. Den abyssale fauna er mer ensartet og kosmopolitisk utbredt enn den litorale; sistnevnte inndeles i tre dyregeografiske regioner: 1) den tropiske litoralfauna, 2) de tempererte havs litoralfauna, og 3) de kalde havs litoralfauna, hver av dem med tilhørende underregioner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.