Ivan Pavlov
Pavlovs teori om klassisk betinging var en viktig impuls for behaviorismen.

Behaviorisme er en psykologisk retning som definerer psykologi som det vitenskapelige studiet av atferd hos dyr og mennesker.

Faktaboks

Uttale
behaviorˈisme
Etymologi
av engelsk ‘atferd’ og -isme

Historikk

Begynnelsen

Behaviorismen oppstod som en reaksjon mot den dominerende antagelsen på 1800-tallet om at psykologiens tema var sjelelige (mentale) fenomener, særlig bevissthet, som kunne studeres vitenskapelig gjennom introspeksjon (iakttagelse av egen psyke).

Begrensningene i introspeksjon som psykologisk metode ble etter hvert åpenbare, både fordi metoden i seg selv av mange ble ansett som sviktende, og fordi metoden begrenset hva som kunne studeres. Introspeksjon ekskluderte for eksempel psykologiske studier av barn og dyr, fordi disse ikke kunne rapportere om sin bevissthet.

Viktige impulser

Viktige impulser for behaviorismen var blant annet utviklingslæren og den russiske psykologen Ivan P. Pavlovs (1849–1936) og den amerikanske psykologen Edward L. Thorndikes (1874–1949) studier av læring. Av betydning var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i arbeidsliv og undervisning. Intelligenstester, først utviklet rundt 1900, gav for eksempel praktisk anvendbare data om mennesker uten bruk av introspeksjon.

Opphavsmannen

John Broadus Watson
John B. Watson er opphavsmannen for behaviorismen.

Opphavsmannen til behaviorismen var den amerikanske psykologen John B. Watson (1878–1958), som i 1913 publiserte artikkelen «Psychology as the Behaviorist views it». Her ble psykologien (om)definert til en «rent objektiv del av naturvitenskapen», hvor hensikten var å forutsi og kontrollere atferd. Bare det som kunne observeres av andre kunne ifølge Watson gi grunnlag for slik kunnskap: Introspeksjon som metode ble avvist fordi metoden baserte seg på data om bare én person, den som rapporterer om sin bevissthet, har tilgang til.

I tråd med utviklingslæren så Watson intet viktig skille mellom menneske og dyr, og definerte observerbar atferd, «hva organismen sier eller gjør», som psykologiens forskningstema. Atferd kunne forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og responser (R). Læren om betinging ble et viktig forklaringsprinsipp. Watson utdypet sine synspunkter i flere bøker, blant annet i Behaviorism (1924).

John B. Watsons synspunkter

Watsons synspunkter fikk stor innflytelse innenfor psykologien, selv om det tidlig var klart at posisjonen var uklar på vesentlige punkter. Blant annet av denne grunn ble den videreutviklet av en rekke andre forskere. På mange måter er det derfor misvisende å omtale behaviorismen som én -isme. Deler av behaviorismen har for eksempel blitt satt opp mot den mer kognitivt orienterte gestaltpsykologien (for eksempel i analyser av læring), men en av de mest innflytelsesrike behaviorister, den amerikanske psykologen Edward C. Tolman (1886–1959), var sterkt influert av gestaltpsykologi og brukte mye av sin tid på å dokumentere hvilke fortrinn en kognitiv tilnærming har, fremfor en ikke-kognitiv behavioristisk.

Et problem hos Watson, avgrensning av hva som menes med «atferd», gjenspeiles i senere varianter av behaviorisme. Noen senere behaviorister mente at atferd måtte forstås som «spesifikke molekylære bevegelser». Andre så atferd som meningsfulle, målrettede handlinger.

Bevisstheten

Et annet kontroversielt tema var hvordan bevissthet skulle behandles. To forskjellige syn utkrystalliserte seg:

Metodologisk behaviorisme

Metodologisk behaviorisme, representert i 1930–1950-årene ved forskere som Tolman og Clark L. Hull (1884–1952) og inspirert av Rudolf Carnaps (1891–1970) logiske positivisme, forkastet at bevissthetsfenomener kunne studeres vitenskapelig. «Indre» tilstander hos organismen kunne imidlertid aksepteres forutsatt at disse kunne knyttes til observerbare forhold. Slike indre tilstander var forskerens konstruksjoner snarere enn subjektive (bevissthets)tilstander hos organismen.

Radikal behaviorisme

Burrhus F. Skinner
Skinner utviklet en radikal behaviorisme.

Radikal behaviorisme, utviklet av den amerikanske psykologen Burrhus F. Skinner (1904–1990) fra 1945, anså det som et feilgrep å ekskludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold (kalt «private hendelser») fra vitenskapelig analyse. Ifølge Skinner var en rekke av de faktorer som påvirker observerbar atferd å finne i «private hendelser», det vil si stimuli eller atferd som ikke er direkte observerbare for andre enn aktøren. Mens Skinner på denne måte antok at ulike subjektive tilstander kan være av betydning i en vitenskapelig analyse, forkastet han likevel hypotetiske konstruksjoner av den typen metodologiske behaviorister formulerte.

Metodologisk behaviorisme var en innflytelsesrik retning inntil 1960-årene. Radikal behaviorisme er, til tross for beskjeden utbredelse, fremdeles eksisterende som en selvstendig posisjon.

Behaviorismens innflytelse

Behaviorismens innflytelse innenfor psykologien har vært stor, spesielt ved dens vekt på atferd som psykologiens tema og på objektive metodekrav. Ikke minst i humanvitenskapelige kretser har behavioristisk metode hatt mange motstandere som har vært kritiske til dens neglisjering av det sjelelige.

Nyere retninger innenfor psykologien, som for eksempel kognitiv psykologi, har delvis vokst frem som en reaksjon mot behavioristisk psykologi. Likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme, fordi siktemålet er å spesifisere mentale prosesser fra observert atferd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg