Behaviorisme, psykologisk retning som definerer psykologi som det vitenskapelige studiet av atferd hos dyr og mennesker.

Behaviorismen oppstod som en reaksjon mot den dominerende antagelse på 1800-tallet om at psykologiens tema var sjelelige (mentale) fenomener, særlig bevissthet, som kunne studeres vitenskapelig gjennom introspeksjon (iakttagelse av egen psyke). Begrensningene i introspeksjon som psykologisk metode ble etter hvert åpenbare, både fordi metoden i seg selv av mange ble ansett som sviktende og fordi metoden begrenset hva som kunne studeres. Introspeksjon ekskluderte eksempelvis psykologiske studier av barn og dyr, fordi disse ikke kunne rapportere om sin bevissthet.

Viktige impulser for behaviorismen var bl.a. utviklingslæren og den russiske psykolog I. P. Pavlovs (1849–1936) og den amerikanske psykolog E. L. Thorndikes (1874–1949 ) studier av læring. Av betydning var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i arbeidsliv og undervisning. Intelligenstester, først utviklet rundt 1900, gav f.eks. praktisk anvendbare data om mennesker uten bruk av introspeksjon.

Opphavsmannen til behaviorismen var den amerikanske psykolog J. B. Watson (1878–1958), som i 1913 publiserte artikkelen «Psychology as the Behaviorist views it». Her ble psykologien (om)definert til en «rent objektiv del av naturvitenskapen», hvor hensikten var å forutsi og kontrollere atferd. Bare det intersubjektivt observerbare kunne ifølge Watson gi grunnlag for slik kunnskap: Introspeksjon som metode ble avvist fordi metoden baserte seg på data om bare én person, den som rapporterer om sin bevissthet, har tilgang til. I tråd med utviklingslæren så Watson intet viktig skille mellom menneske og dyr, og definerte observerbar atferd, «alt en organisme kan gjøre eller si», som psykologiens forskningstema. Atferd kunne forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og responser (R). Læren om betinging ble et viktig forklaringsprinsipp. Watson utdypet sine synspunkter i flere bøker, bl.a. Behaviorism (1924).

J. B. Watsons synspunkter fikk stor innflytelse innenfor psykologien, selv om det tidlig var klart at posisjonen var uklar på vesentlige punkter. Bl.a. av denne grunn ble den videreutviklet av en rekke andre forskere. På mange måter er det derfor misvisende å omtale behaviorismen som én -isme. Deler av behaviorismen har f.eks. blitt satt opp mot den mer kognitivt orienterte gestaltpsykologien (f.eks. i analyser av læring), men en av de mest innflytelsesrike behaviorister, den amerikanske psykolog E. C. Tolman (1886–1959), var sterkt influert av gestaltpsykologi og brukte mye av sin tid på å dokumentere hvilke fortrinn en kognitiv tilnærming har, fremfor en ikke-kognitiv behavioristisk.

Et problem hos Watson, avgrensning av hva som menes med «atferd», gjenspeiles i senere varianter av behaviorisme. Noen senere behaviorister mente at atferd måtte forstås som «spesifikke molekylære bevegelser». Andre så atferd som meningsfulle, målrettede handlinger.

Et annet kontroversielt tema var hvordan bevissthet skulle behandles. To forskjellige syn utkrystalliserte seg:

Metodologisk behaviorisme, representert i 1930–1950-årene ved forskere som Tolman og C.L. Hull (1884–1952) og inspirert av R. Carnaps logiske positivisme, forkastet at bevissthetsfenomener kunne studeres vitenskapelig; «indre» tilstander hos organismen kunne imidlertid aksepteres forutsatt at disse kunne knyttes til observerbare forhold. Slike indre tilstander var forskerens konstruksjoner snarere enn subjektive (bevissthets)tilstander hos organismen.

Radikal behaviorisme, utviklet av den amerikanske psykolog B.F. Skinner (1904–90) fra 1945, anså det som et feilgrep å ekskludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold (kalt «private hendelser») fra vitenskapelig analyse. Ifølge Skinner var en rekke av de faktorer som påvirker observerbar atferd å finne i «private hendelser», dvs. stimuli eller atferd som ikke er direkte observerbare for andre enn aktøren. Mens Skinner på denne måte antok at ulike subjektive tilstander kan være av betydning i en vitenskapelig analyse, forkastet han likevel hypotetiske konstruksjoner av den typen metodologiske behaviorister formulerte.

Metodologisk behaviorisme var en innflytelsesrik retning inntil 1960-årene. Radikal behaviorisme er, til tross for beskjeden utbredelse, fremdeles eksisterende, som en selvstendig posisjon.

Behaviorismens innflytelse innenfor psykologien har vært stor, spesielt ved dens vekt på atferd som psykologiens tema og på objektive metodekrav. Ikke minst i humanvitenskapelige kretser har behavioristisk metode hatt mange motstandere, som har vært kritiske til dens neglisjering av det sjelelige. Nyere retninger innenfor psykologi, som f.eks. kognitiv psykologi, har delvis vokst frem som en reaksjon mot behavioristisk psykologi. Likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme fordi siktemålet er å spesifisere mentale prosesser fra observert atferd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.