Portrett av Anton Bruckner cirka 1900 - 1910 (utsnitt).

av ukjent opphavsperson/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

østerriksk komponist og organist. Han fikk musikkundervisning fra 10-årsalderen, og var 1837–40 korgutt i St. Florian. Utdannet seg i Linz til skolelærer og virket flere år som lærer og organist. 1856 ble han domorganist i Linz, 1868 professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet i Wien. 1875 dosent ved universitetet og 1878 hofforganist. 1892 trakk han seg tilbake fra sine stillinger. Ved konserter bl.a. i Paris og London vant han et navn som en av samtidens største orgelvirtuoser.

40 år gammel ble han kjent med Wagners musikk, som fikk inngripende betydning for hans livsverk. Av Wagners motstandere ble han trukket inn i striden om dennes musikk, men Bruckners beskjedenhet og naivitet avholdt ham fra personlig å ta del i striden. Bruckner var dypt forankret i den katolske tro og følte seg sterkt knyttet til religiøs mystikk. En religiøs grunnstemning preger også hans instrumentalverker.

Bruckner regnes som en av de største symfonikere i 1800-tallets siste halvdel. Med hensyn til form bygde han videre på Beethoven og Schubert. Han utvidet sonateformen sterkt ved å utbygge temaene til hele temagrupper, og codaen får helt selvstendig betydning. I Bruckners mektige adagioer får hans svermeriske mystisisme et skjønt og gripende uttrykk. Instrumentasjonen følger stort sett orgelregistreringens prinsipper.

Bruckner var lett å råde og omarbeidet sine verker ofte flere ganger, venner har også foretatt endringer, til dels med Bruckners samtykke. Fremdeles brukes flere fasonger av en og samme symfoni, noe som har hindret utbredelsen av og forståelsen for Bruckners musikk. Foruten symfoniene omfatter verklisten kammermusikk, orgelmusikk, sanger og en lang rekke større og mindre kirkemusikk-verk, bl.a. flere messer og Te Deum.

“Nr. 0” i d-moll 1863–64, rev. 1869
Nr. 1 i c-moll 1865–66, rev. 1890–91
Nr. 2 i c-moll 1871–72, rev. 1875–76
Nr. 3 i d-moll 1873, rev. 1876–77
Nr. 4 i Ess-dur, “den romantiske” 1874, rev. 1878–80
Nr. 5 i B-dur 1875–76, rev. 1877–78
Nr. 6 i A-dur 1879–81
Nr. 7 i E-dur 1881–83
Nr. 8 i c-moll 1884–85, rev. 1889–90
Nr. 9 i d-moll (ufullendt) 1887–94
Strykekvintett i F-dur 1879
Requiem, d-moll 1848–49
Magnificat 1852
Messe nr. 1 i d-moll 1864, rev. 1876
Messe nr. 2 i e-moll 1866, rev. 1876
Messe nr. 3 i f-moll 1867–68, rev. 1877, 1881
Te Deum 1881
150. Psalm 1892
Helgoland 1893

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.