Israels litteratur regnes her som landets litteratur på hebraisk fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag.
Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922) hadde før slutten av 1800-tallet gjenskapt hebraisk som talespråk og utviklet en palestinsk journalistikk. Noen forfattere fremstod i 1890-årene, blant annet romantikeren Ze'ev (Wolf) Jawitz (1847–1924) og den mer realistiske Moshe Smilansky (1874–1953).
Men først etter 1905 utviklet hebraisk litteratur i Palestina seg for alvor. Blant innvandrerne i perioden 1904–1914 var Samuel Josef Agnon (1888–1970, Nobelpris i litteratur 1966), Josef Chajim Brenner (1881–1929), Zewi Schatz (1890–1921), Devorah Baron (1887–1956), Asher Barash (1889–1952) og lyrikerne Rahel Bluwstein (1890–1931) og Jacob Steinberg (1887–1947), foruten David Shimoni (1886–1956) og Jacob Fichman (1881–1958), som i likhet med Agnon og Shlomo Zemach (1886-1974) vendte tilbake til Europa etter noen år, og først slo seg ned i Palestina etter 1920. Steinberg skrev også en rekke romaner med motiver fra Ukraina.
De nevnte forfatterne ovenfor hadde sine røtter i Øst-Europa og bygde videre på europeiske litterære tradisjoner. Noen fortsatte å skrive om jødene i landet de kom fra, andre om pionerenes strev i det nye hjemlandet og om desillusjonerte immigranter. Den Dostojevskij-påvirkede Brenner hadde startet sin karrière i Russland. Han skildret ofte nevrotiske intellektuelle som ikke klarte å frigjøre seg fra samfunnet. Mørke sinnsstemninger preget også andre fortellinger fra Palestina.
Også forfatterne som fremstod i mandatperioden i årene 1917–1948, var vesentlig innvandrere. For denne diktergenerasjonen trådte landet mer i fokus. Vel kunne skuffelsen over livet der komme til syne, men vesentlig var den dype forståelsen for verdien ved det nye samfunnet de var med på å bygge opp. Det ble en rik periode for lyrikken. I 1924 slo Chajim Nachman Bialik (1873–1934) seg ned i Palestina. Han hadde alt lenge vært ansett som nasjonaldikter. I 1931 kom Saul Tchernichowsky (1875–1943) og i 1951 den kjente poeten Zalman Schneour (1887–1959).
Ledende yngre lyrikere i mandatperioden ble Uri Zvi Greenberg (1891–1981), Abraham Shlonsky (1900–1973), Nathan Alterman (1910–1970) og Lea Goldberg (1911–1970); de to sistnevnte var medlemmer av den modernistiske gruppen som Shlonsky dannet. Han ble talsmann for en individualistisk poesi og gav uttrykk for sin generasjons lede over moderne, sekularisert storbyliv. Han stiller barndommens beskyttede verden i kontrast til konflikten pioneren opplever mellom drøm og hard virkelighet. Så vel innflytelse fra symbolisme som surrealisme kan spores i hans diktning. Alterman utvidet Shlonskys rytmiske eksperimenter og hans dikt bærer trekk av ballade. Han fikk stor betydning for den yngre generasjonen.
Lea Goldberg påvirkes av akmeismen og tyske symbolister. Hennes prosalitteratur omfatter bøker for barn og skuespill. Hun oversatte blant annet Peer Gynt til hebraisk. Greenberg var politisk engasjert, hadde et religiøst syn på sionismen og det jødiske folks særskilte oppgaver og skjebne. Stilen bar ofte preg av bibel, kabbala og annen hebraisk litteratur. Før han slo seg ned i Palestina i 1924, benyttet han delvis jiddisch. Også Shin Shalom (1904-1990) hører til denne generasjonen poeter, hans Dagbok i Galilea (norsk oversettelse i 1953) gjengir et landskap fylt av ro og poesi.
Realistisk prosa presenterer Yosef Aricha (1907-1972; født i Ukraina, flyttet til Palestina i 1925) i romaner og noveller om livet i Palestina og i diasporaen. Epokens ledende prosaforfatter ved siden av Agnon ble Chajim Hazaz (1898–1973, født i Kijev-provinsen, flyttet til Palestina i 1931). Hans tidligste bøker handler om ukrainsk jødedom under revolusjonen, og etter 1931 om pionerene i Palestina og om de jemenittiske jødene. Jødisk forløsning i form av messianisme og sionisme opptar ham. Andre fremtredende prosaforfattere i mandatperioden er Devora Baron (1887-1956), Asher Barash (1889-1952) og Yehuda Burla (1886–1969). Sistnevnte, hvis familie hadde bodd i Palestina fra 1700-tallet, hentet motivet i sine romaner og noveller fra orientalsk-jødiske miljøer. Han interesserte seg for arabisk. I sin diktning var han europeisk og amerikansk orientert.
Forfattergenerasjonene som preger diktningen etter at staten Israel ble opprettet, teller vesentlig innfødte israelere og innvandrere som var kommet til landet som barn. Den såkalte Palmach-generasjonen som i sin diktning var opptatt av og engasjert i Palestinakrigen i årene 1948–1949, teller også mange representanter de to følgende tiår. Emnet Øst-Europa og idealisering av sionismen viker for større realisme, herunder også den nasjonale uavhengighet.
Forholdet til Palestina-araberne opptar etter hvert flere forfattere. 1960- og til dels 1970-årenes forfattere stiller seg mer kritisk til tidligere ideologier og til samfunnsutviklingen. De forkaster skråsikkerheten hos tidligere sosialister. Flere forfattere de første tiårene hører eller har hørt hjemme i kibbutzen, andre i Jerusalem. Begge forhold setter sitt preg på deres forfatterskap. Fra slutten i 1950-årene trer samtidig også det mer universelle sterkere frem, de særskilte aspekter ved jødisk liv noe tilbake. Beretningene om Holocaust er kommet mer på avstand, mens senvirkningene og det traume denne epoken fremkalte, tas opp.
Sentralt blant dem som tilhørte Palmach-generasjonen og hadde sterk tilknytning til kibbutzen, står S. Yizhar (1916-2006). Han utgav sin første novellesamling i 1938. Romanen ימי צקלג, Yemei Tziklag (Dagene i Ziklag, 1958) har krigen i årene 1948–1949 som bakgrunn, med de indre konflikter som krig og dødsangst fremkalte blant soldatene. Han tok også opp forholdet til foreldregenerasjonens sosialistiske ideologi og var en av de første som berørte det arabiske spørsmål. En annen fremtredende forfatter med realistisk skildring av krigen, heltenes situasjon og erfaringene fra kibbutz-tilværelsen, var Moshe Shamir (1921-2004). Aharon Meged (1920-2016) forteller også om kibbutz-tilværelsen. En av hans kjente romaner er מקרה הכסיל, Mikreh ha-Kesil (En dåres opplevelser, 1960).
Til de mange med kibbutz-tilknytning hører videre Yehuda Yari (1900-1982), Hanoch Bartov (1926-2016), David Rokeah (1916-1985), og ikke minst Amos Oz (1939-2018). Oz representerer også mange forfattere som har røtter i Jerusalem. Til samme generasjonen hører Abraham B. Yehoshua (født 1936), Aharon Appelfeld (1932-2018) og Yoram Kaniuk (1930-2013). Yehoshuas første noveller ble betraktet som surrealisme, men en mer realistisk trend preger senere samlinger. Han representerer en modernistisk retning, og knappe setninger preger stilen. Aharon Appelfeld flyktet under andre verdenskrig fra en tysk fangeleir. Fra 1959 skrev han essayer, romaner og noveller. I senere romaner tok han opp temaet Holocaust. Litteraturforskere har påpekt likhetstegn med Franz Kafka. Yoram Kaniuks første roman utkom i 1961 under hans tiårige opphold i USA, og er blitt etterfulgt av flere. Han ansees som en fremstående kunstner og dikter i sin generasjon.
Til prosaforfatterne fra 1950- og 1960-årene hører også Jaacob Shabbtai (1934-1981), Shammai Golan (1933-2017), Shlomo Nitzan (et stort antall romaner og oversatt barnelitteratur, 1921-2006), Yitzhak Orpas (1921-2015), Benjamin Tammuz (barndomserindringer blant annet fra Tel Aviv, 1919-1989), David Shahar (1926-1997) og Yosef bar Yosef (født 1933). Yehuda Amichai (1924-2000), Haim Gouri (1923-2018) og Amaliah Cahana-Carmon (1926-2019) utgav både prosa og poesi (Amichai har også gitt ut skuespill). Yitzhak Ben Ner (født 1937), Naomi Doudai, Elisha Porat (1938-2013) og Chanoch Bartov (sistnevnte var også lyriker, 1926-2016) hører til 1970-årene. Til de fremste prosaistene i 1980- og 1990-årene hører David Grossman (født 1954), Aharon Almog (1931-2021), Israel Hameiri (født 1948), Rivka Keren (født 1946) og Nava Semel (1954-2017). Blant prosaforfatterne er flere blitt oversatt til norsk.
Blant dramatikerne må nevnes Yigal Mossinsohn (1917-1994), som var en kibbutz-forfatter med et skuespill om krigen i 1949, og dessuten skrev barnebøker og romaner, Ben-Zion Tomer (1928-1998), Ilya Rubin og Moshe Shamir (1921-2004). Nissim Aloni (1926-1998) var mest kjent som dramatiker; blant hans skuespill er Den amerikanske prinsessen.
Palmach-generasjonen fostret atskillige lyrikere: Haim Gouri (1923-2018), T. Carmi (1925-1994), Abba Kovner (også prosa, 1918-1987), Amir Gilboa (1917-1984) og Zerubavel Gilead (1912-1988). Zelda Schneursohn (1914–1985) skrev flere dikt viet Jerusalem: hennes dikt har et religiøst anstrøk, ofte med utgangspunkt i bibel og chasidisme. Amaliah Cahana-Carmon skilte seg ved innhold og stil likevel ut fra Palmach-generasjonen. Alle disse skrev dikt til langt ut i 1970-årene.
Fra midten av 1950-årene kom det til brudd med Alterman-Shlonsky-tradisjonen fra en gruppe som blant annet omfattet Yehuda Amichai, Dan Pagis (opprinnelig Palmach-gruppen, 1930-1986), Nathan Zach (1930-2020), Tuvyah Ruebner (1924-2019), David Avidan (1934-1995), Dalja Ravikovitch (1936-2005), David Rokeah (en av de hyppigst oversatte til andre språk) og kritikeren Gavril Mohed.
En britisk-amerikansk, delvis fransk påvirkning, gjorde seg gjeldende omkring 1970 med en ny diktergenerasjon med avtagende symbolisme og større sans for frie assosiasjoner, skjønnhetsinntrykk og musikk. Også lyrikerne ble opptatt av forholdet til arabere. Til denne generasjon hører Yona Wallach (1944-1985), Moshe Sartal (født 1942), Aharon Shabetai (født 1939), Mordechai Geldman (født 1946), Meir Wieselter (født 1941), Haim Be'er (født 1945), Anton Shammas (født 1950) og Ory Bernstein (1936-2017).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.