Den første litteratur som kan kalles amerikansk er beskrivelser av den nye verden av europeere. Den mest kjente av disse skribentene er John Smith (1580–1631). Det tok forbausende kort tid før den første litteraturen ble skapt i de engelske koloniene i Nord-Amerika, først i New England, der den dominerende puritanismen satte sitt preg på det skrevne ord. I 1640, 11 år etter at Massachusetts Bay-kolonien ble grunnlagt, ble den første boka (The Bay Psalm Book) trykt i Boston. Det var en ny oversettelse av Salmenes bok til bruk i puritanernes gudstjenester.

Den beste poesien i denne perioden ble skrevet av presten Edward Taylor, men diktene hans var ukjente inntil 1937. Mer berømt var Anne Bradstreet; hennes dikt ble utgitt i London 1650 uten hennes vitende, med tittelen The Tenth Muse Lately Sprung Up in America. Michael Wigglesworth skrev versifiserte teologiske traktater, for eksempel Day of Doom (1662). Det prosaverket som lever best i dag, er William Bradfords historiske beretning om Mayflower-pilegrimene, Of Plymouth Plantation (trykt 1856). Men storparten av prosaen er av teologisk art, prekensamlinger og polemiske traktater.

Cotton Mather står for det kvantitativt sett mest imponerende forfatterskapet; 459 bøker bærer hans navn. Hovedverket Magnalia Christi Americana (1702) er et godt eksempel både på hans vide interesser og hans snevre og intolerante livssyn. En overgangsskikkelse er teologen og filosofen Jonathan Edwards. Han bygde på Locke og Newton, men brukte nye ideer og vitenskapelig innsikt i et fåfengt forsøk på å støtte opp under den vaklende kalvinismen. Hovedverket er Freedom of the Will (1754). Edwards, som må regnes blant USAs betydelige tenkere, huskes også for sine svovelprekener, som Sinners in the Hands of an Angry God (1741). Det tok lengre tid før koloniene i sør frembrakte noe litteratur av betydning. Nevnes kan William Byrd, plantasjeeier i Virginia, som blant annet skrev History of the Dividing Line.

Opplysningstiden

Benjamin Franklin er den sentrale skikkelsen i denne perioden. Han gjorde seg gjeldende både som forretningsmann, boktrykker, vitenskapsmann, politiker, ambassadør og forfatter. Hovedverket hans er selvbiografien hans. Litteraturen i tiden omkring frigjøringskrigen (1775–1783) er sterkt preget av politisk strid, for eksempel The Federalist (1787–1788) med bidrag av James Madison, Alexander Hamilton og John Jay. Thomas Jefferson førte uavhengighetserklæringen i pennen. Thomas Paine er særlig kjent for det politiske kampskriftet Common Sense (1776), men skrev også det religionsfilosofiske Age of Reason. Den franske innvandreren Hector St. John de Crèvecoeur var en av de første som forsøkte å karakterisere det som særpreget borgeren av den nye nasjonen. Heller ikke i denne tiden ble det skrevet stor poesi. Ved siden av de såkalte Connecticut WitsJohn Trumbull, Joel Barlow og Timothy Dwight – nådde Philip Freneau høyest med dikt som The Indian Burying Ground (1788).

Romantikken

Romantikken er omtrentlig perioden 1800–1860. Blant de tidligste romanforfatterne var Charles Brockden Brown med flere fantastiske romaner påvirket av den engelske gotiske tradisjon, men med amerikanske emner, og Hugh Henry Brackenridge.

Washington Irving ble berømt både i USA og Europa med The Sketch Book (1819-20) og Bracebridge Hall (1822). Enda større ry utenfor statene vant James Fenimore Cooper. Han huskes i dag mest for Lærstrømpe-skikkelsen, hovedpersonen i en serie på fem romaner om møtet mellom indianer og hvit i villmarken, men han skrev også spennende sjøfortellinger og flere samfunnskritiske bøker.

William Cullen Bryant skrev dikt alt som ung gutt. Thanatopsis (1811) og To a Waterfowl (1815) viste sterk påvirkning av William Wordsworth. Han virket senere som redaktør og politisk skribent. Med Edgar Allan Poe fikk sørstatene sin første betydelige dikter. I motsetning til Bryant, som fant sine motiver i landets natur, bygde Poe sin egen fantastiske og til dels overnaturlige dikterverden. Hans poesi øvde innflytelse på franske symbolister som Baudelaire og Mallarmé; han har hatt stor betydning for utviklingen av novellen og regnes som oppfinneren av detektivfortellingen.

Den mest sentrale skikkelsen i denne perioden er dikteren og filosofen Ralph Waldo Emerson. I Nature (1836), The American Scholar (1837) og en lang rekke essayer utviklet han den læren som fikk navnet transcendentalismen, med troen på at den samme sjel er til stede i alle gjenstander og levende vesener og at man dermed kan få innsikt i det guddommelige ved å studere naturen eller seg selv.

Omkring Emerson oppstod en krets av skribenter som delte hans filosofiske grunnsyn. Den betydeligste var Henry David Thoreau, som med Walden skrev et av de sentrale verker i USAs litteratur. Med essayet On Civil Disobedience (1849) øvde han stor innflytelse på Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Walt Whitman, som var påvirket av Emerson, skapte en revolusjonerende ny poesi med hovedverket Leaves of Grass, som kom i stadig utvidede utgaver mellom 1855 og 1892.

Optimismen som stråler ut av Emersons og Whitmans diktning, har sitt motstykke i pessimismen til Nathaniel Hawthorne. Arven fra hans puritanske forfedre, hvis tro han ikke lenger delte, hvilte tungt på ham og kom til uttrykk i noveller og romaner som The Scarlet Letter (1850). Et pessimistisk grunnsyn finnes også hos Herman Melville, som etter å ha blitt glemt i et halvt århundre nå ansees som USAs kanskje største dikter, særlig på grunn av romanen Moby Dick (1851).

Av mindre betydning i dag, men meget leste i sin samtid, er Henry W. Longfellow, James R. Lowell, John G. Whittier og prosaisten Oliver W. Holmes. Nevnes bør også Harriet Beecher Stowe, som med den propagandistiske romanen Uncle Tom's Cabin (1852) åpnet manges øyne for slaveriets grusomhet. På siden av tidens hovedstrømninger står Emily Dickinson. Hun levde stille og tilbaketrukket, og hennes særpregede lyrikk begynte først å komme ut i 1890-årene. Men den sikret henne snart en plass blant USAs største diktere. Isolert var også Sidney Lanier, som skrev sine idealistiske dikt i de krigsherjede sørstatene.

Realisme og naturalisme

Realisme og naturalisme tidfestes til omtrent 1860–1914. De tre viktigste romanforfattere i tiden etter borgerkrigen er Mark Twain (Samuel L. Clemens), William Dean Howells og Henry James.

Mark Twain var meget populær som humorist, men det pessimistiske grunndraget i hans diktning ble mer fremtredende etter hvert. The Adventures of Huckleberry Finn (1884) ble mottatt som guttebok, men regnes blant hovedverkene i amerikansk litteratur. Howells gjorde mye for å få den realistiske romanen anerkjent i USA og hevdet at forfattere først og fremst skulle skildre hverdagslivet. Størst betydning for romankunstens utvikling hadde James, særlig gjennom sine senere bøker, The Wings of the Dove (1902), The Ambassadors (1903), The Golden Bowl (1904), og gjennom sitt virke som kritiker. James, som selv levde en stor del av sitt liv i Europa, hadde amerikanernes møte med den gamle verden som et av sine hovedtemaer.

Andre realister var John W. DeForest, Hamlin Garland, Harold Frederic, Henry B. Fuller og, noe senere, Edith Wharton. Frank Norris var påvirket av Émile Zola og skrev naturalistiske romaner som McTeague (1899) og The Octopus (1901). Stephen Crane benyttet en impresjonistisk stil i for eksempel The Red Badge of Courage (1895). Sosialistiske i sin tendens var Jack London med The Iron Heel (1907) og Upton Sinclair med The Jungle (1906).

Forfatterskapet til mange av de tidlige realistene har tydelig regionalt preg – i New England Sarah Orne Jewett og Mary E. Wilkins Freeman; i vest Bret Harte; i sør George W. Cable, Kate Chopin og, noe senere, Ellen Glasgow.

Ved inngangen til 1900-tallet ruver Theodore Dreiser med romaner som Sister Carrie (1900), An American Tragedy (1925) og trilogien om karrieren til en amoralsk finansfyrste, The Financier (1912), The Titan (1914) og The Stoic (1947). En av periodens mest særpregede forfattere er Henry Adams, med den selvbiografiske The Education of Henry Adams (1907); han var også en betydelig historiker. Prosaen var den dominerende litteraturform i tiårene etter borgerkrigen. Melville skrev en del lyrikk, og Whitman fortsatte sitt verk. Stephen Crane vakte også oppsikt i 1890-årene med sine epigrammatiske vers. Den dikteren som både danner avslutning på 1800-tallets diktning og på mange vis stod fadder for den moderne lyrikken, var Edwin Arlington Robinson, som innenfor en tradisjonell ramme skrev dikt som var banebrytende både i språk og emnevalg.

Mellomkrigstiden

Poesi

En oppblomstring av poesien fant sted omkring begynnelsen av første verdenskrig. Tidsskriftet Poetry ble grunnlagt 1912, og i årene som fulgte debuterte Robert Frost, Edgar Lee Masters, Vachel Lindsay og Carl Sandburg. Frost, som må regnes blant USAs betydeligste lyrikere, er mest kjent for sine fortellende dikt om bondebefolkningen i New England, mens de tre andre hørte hjemme i Midtvesten. Sandburg skrev om storbyen, og Masters er mest kjent for sin Spoon River Anthology (1915), der livet i en tilsynelatende idyllisk småby avsløres.

Ezra Pound og T. S. Eliot, som ble britisk statsborger, er trolig de betydeligste lyrikere fra USA på 1900-tallet. Pound hadde stor innflytelse på lyrikken i samtiden, både gjennom sin hjelp og veiledning (for eksempel i forbindelse med Eliots The Waste Land, 1922), og ved sine egne dikt, særlig hovedverkene Hugh Selwyn Mauberley (1920) og de aldri fullførte The Cantos (påbegynt 1916). William Carlos Williams har også hatt mye å si for lyrikken i 1950- og 1960-årene, men mens Eliot og Pound søkte til andre og eldre kulturer for sin inspirasjon, hadde Williams som program å holde seg til hjemlige tomter. Hovedverket, Paterson (1946–58), har således navn etter hjembyen og henter sitt stoff derfra.

I The Bridge (1930) forsøkte Hart Crane å lage et diktverk som helt ut bygde på amerikansk historie og kulturtradisjon. Høyt rager også Wallace Stevens, med dikt som ofte kretser omkring estetiske spørsmål. E. E. Cummings vakte oppmerksomhet med sine typografiske eksperimenter. Betydningsfulle, men høyst forskjellige, er Marianne Moore, Elinor Wylie, Edna St. Vincent Millay, Robinson Jeffers, Archibald MacLeish, Langston Hughes, Conrad Aiken, John C. Ransom og Allen Tate. To diktere som debuterte mot slutten av perioden og har skrevet mange av sine beste dikt etter utbruddet av andre verdenskrig, er Robert Penn Warren og Muriel Rukeyser. Den britiske lyrikeren W. H. Auden ble amerikansk statsborger 1946.

Drama

Dramaet fikk en sen start i USA, men nobelprisvinneren Eugene O'Neill høstet ære og berømmelse både hjemme og ute med skuespill som The Emperor Jones (1921), Strange Interlude (1928), The Iceman Cometh (1946) og det posthume Long Day's Journey Into Night. Ved siden av sine romaner skrev også Thornton Wilder flere skuespill, blant annet Our Town (1938). Sosiale spørsmål ble reist i skuespill av Clifford Odets og Lillian Hellman. Andre dramatikere er Elmer Rice, Maxwell Anderson og Robert E. Sherwood.

Prosa

Ernest Hemingway
Ernest Hemingway (1899-1961) skapte en naken, konsentrert prosa som ble stildannende. Forfattere verden over sier seg å stå i gjeld til Hemingway.
Av /Nordiska museet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Prosaen er dels preget av en sterkt samfunnskritisk holdning, dels av eksperimenter. Et unntak er Willa Cather, som i sine tidlige bøker skildrer nybyggerlivet på prærien med varme og medfølelse. Dette emnet ble også behandlet av den norskfødte Ole Edvart Rølvaag. Småbylivet i Midtvesten ble blottstilt av Sinclair Lewis i Main Street (1920), mens forretningsstanden var gjenstand for satire i Babbitt (1922). Slike angrep ble fulgt opp av journalisten H. L. Mencken, som førte en av tidens skarpeste penner. Interessante stilistiske eksperimenter ble utført av Gertrude Stein, som øvde innflytelse på Sherwood Anderson og Ernest Hemingway. Den siste ble en av tidens mest toneangivende forfattere, med tallrike noveller og romaner som The Sun Also Rises (1926) og For Whom the Bell Tolls (1940). Hemingways forfatterskap var sterkt preget av krigsopplevelsene. Det samme var tilfelle med E. E. Cummings' skildring av sitt fangenskap i Frankrike i The Enormous Room (1922), og John Dos Passos. Hovedverket til Dos Passos, den eksperimentelle trilogien U.S.A. (1930–1938), bærer preg av nyorienteringen mot sosiale og politiske spørsmål som kom med depresjonen i 1930-årene.

Francis Scott Fitzgerald er typisk for 1920-årene med sine skildringer av amerikansk overklasse; The Great Gatsby (1925) må regnes blant de betydeligste amerikanske romaner. Sosiale romaner med kritisk tendens er skrevet av John Steinbeck, J. T. Farrell og Richard Wright. De to siste viser påvirkning av Dreiser, og den tradisjonelle naturalistiske roman når kanskje sitt høydepunkt i USA med Wrights Native Son (1940).

Sørstatslitteraturen fikk en oppblomstring i denne perioden. Nevnt er lyrikere som Tate og Ransom. Thomas Wolfe skrev lange selvbiografiske romaner.

I fremste rekke står William Faulkner, kanskje den største amerikanske romanforfatteren på 1900-tallet. De fleste av romanene og novellene hans er lagt til det oppdiktede Yoknapatawpha County i Mississippi. Blant hovedverkene er The Sound and the Fury (1929), Light in August (1932) og Absalom, Absalom (1936). To av 1930-årenes mest særpregede forfattere, som senere har fått den anerkjennelse de fortjener, er Nathanael West og Henry Miller. Andre som bør nevnes er Louis Bromfield, Erskine Caldwell, John O'Hara, James M. Cain, Dorothy Parker, Katherine Anne Porter, James Gould Cozzens, William Saroyan, Zora Neale Hurston og Pearl S. Buck. Raymond Chandler og Dashiell Hammett er de fremste skaperne av den «hardkokte» detektivroman.

Etter andre verdenskrig

Krigen var utgangspunkt for en rekke nye romanforfattere, som James Jones med From Here to Eternity (1951), Irwin Shaw med The Young Lions (1948), John Hersey med A Bell for Adano (1944), James A. Michener med Tales of the South Pacific (1947) og Norman Mailer med The Naked and the Dead (1948). Men tre av de betydeligste romanene med handling lagt til andre verdenskrig kom først flere år senere: Joseph Hellers Catch-22 (1961), Kurt Vonneguts Slaughterhouse Five (1969) og Thomas Pynchons Gravity's Rainbow (1973), som alle bryter med realismen. Mailer har markert seg som en av sin tids mest fargerike forfatterpersonligheter, og har i tillegg til en rekke romaner også skrevet journalistikk og reportasjebøker.

Blant de romanforfatterne som kom i forgrunnen i 1950-årene, var det mange som representerte den svarte og den jødiske befolkningen. Av de første var det særlig Ralph Ellison (Invisible Man, 1952) og James Baldwin (Go Tell It On the Mountain, 1953) som fikk oppmerksomhet, og senere fulgte andre betydelige forfattere som den realistiske John A. Williams, de mer fantasifulle Ishmael Reed, Toni Morrison og Alice Walker, lyrikeren Gwendolyn Brooks, lyrikeren og dramatikeren LeRoi Jones, som senere tok navnet Imamu Amiri Baraka, og dramatikeren Lorraine Hansberry. De betydeligste blant de jødiske forfatterne som stod frem i årene etter krigen, er Saul Bellow, Bernard Malamud, Philip Roth og Isaac Bashevis Singer, og de fikk alle en sterk posisjon både blant lesere og kritikere. En tredje gruppe som kan skilles ut, er sørstatsforfatterne, som alle står i gjeld til Faulkner. Fremst blant disse står Robert Penn Warren, Carson McCullers, Flannery O'Connor, William Styron, Eudora Welty, Walker Percy og lyrikeren James Dickey.

I 1950-årene fremstod en gruppe forfattere som vanskelig kan knyttes til region eller etnisitet: the Beats. Lederskikkelsen var den kontroversielle lyrikeren Allen Ginsberg, og hans resitasjon av det lange diktet Howl (1956) i San Francisco regnes som Beat-gruppens fødsel. Sentrale i gruppen var lyrikeren Lawrence Ferlinghetti og romanforfatteren Jack Kerouac (On the Road, 1957), mens lyrikeren Gary Snyder og romanforfatteren William S. Burroughs også hørte med i kretsen.

Den forfatteren som fremfor alle ble oppfattet som talsmann for 1950-årenes unge, var en som stod utenfor alle grupperinger, J. D. Salinger med romanen The Catcher in the Rye (1951). Andre betydelige romanforfattere som begynte å skrive i 1950-årene er John Cheever, John Updike, Joyce Carol Oates og Joan Didion, mens Mary McCarthy utgav sin første roman i 1942.

Selv om realismen stadig stod sterkt i 1960-årene, kom det bisarre og det fantasifulle til å få større oppmerksomhet med forfattere som Joseph Heller, Ken Kesey, Thomas Pynchon, Donald Barthelme, Robert Coover, Ishmael Reed, Thomas Berger og John Barth. Særlig den siste ble i økende grad opptatt av selve dikterprosessen, og mange av bøkene har dette som tema. Fremst blant disse forfatterne står trolig Vladimir Nabokov, som skrev sine tidligste verker på russisk, men som ble en ypperlig stilist også på engelsk med romaner som Lolita (1956) og Pale Fire (1962). Mer lettilgjengelig er Kurt Vonnegut, som med sitt forfatterskap også har vært med på å bygge bro mellom populærsjangeren science fiction og den etablerte romanen. John Gardner beveger seg mellom det realistiske og det fantastiske i sine romaner. Blant de mange betydelige romanforfatterne som stod frem i 1970-årene, kan nevnes E. L. Doctorow, Toni Morrison, Alice Walker, Cormac McCarthy, William Kennedy og Don DeLillo.

Den lyrikeren som rager høyest i etterkrigsgenerasjonen, er Robert Lowell, som mot slutten av 1950-årene utviklet en meget personlig, såkalt «konfesjonell» skrivemåte og dannet skole: W. D. Snodgrass, Anne Sexton, Adrienne Rich, Sylvia Plath og andre. Akademiske i stil og i sin tilknytning er Richard Eberhart, Theodore Roethke, Richard Wilbur, James Merrill og James Wright. Charles Olson, som var særlig påvirket av William C. Williams, stod sentralt i den såkalte Black Mountain-gruppen med blant andre Robert Creeley og Edward Dorn. En annen gruppe lyrikere var den såkalte New York-skolen med Frank O'Hara og John Ashbery. Andre betydelige lyrikere er Elizabeth Bishop, Randall Jarrell, John Berryman, den britisk-fødte Denise Levertov, A. R. Ammons og Imamu Amiri Baraka.

Tre dramatikere dominerte ved midten av det 20. århundre: Tennessee Williams og Arthur Miller, som debuterte i 1940-årene, og Edward Albee, som fulgte omtrent ti år senere. Deres beste stykker er gått inn i det internasjonale teaterrepertoaret. Blant de mange som har fulgt etter disse tre, har ingen oppnådd en like fremtredende stilling. Nevnes kan Jack Richardson, Arthur Kopit, Sam Shepard, August Wilson og den populære komedieforfatteren Neil Simon.

Romanen ved slutten av århundret. Romanen er den sjangeren som står sterkest, og det er særlig her det etniske og kulturelle mangfoldet er kommet til uttrykk i sin fulle bredde. En fellesnevner for mange av romanforfatterne er en dyrking av det fantasifulle og magiske i en realistisk kontekst. Igjen er det naturlig å nevne Toni Morrison, som har utviklet seg til å bli en av sin tids betydeligste forfattere. Andre det er verdt å merke seg er Louise Erdrich, Leslie Marmon Silko og Susan Power, som alle skriver ut fra sin indianske bakgrunn; afroamerikanske Gloria Naylor, som knytter sine romaner sammen til et stadig mer fantasifullt hele; Maxine Hong Kingston og Amy Tan, som har gitt den kinesisk-amerikanske folkegruppen en fremtredende plass i litteraturen; Richard Rodriguez, Helena Viramontes, Denise Chavez, Sandra Cisneros og en rekke andre meksikansk-amerikanske forfattere som siden 1960-årene har satt denne hurtig økende gruppen på det litterære og kulturelle kartet; Paul Auster, som gir sine lesere overraskende intellektuelle utfordringer; Thomas Pynchon, Michael Cunningham, Jonathan Franzen og Donald Barthelme, som på ulike vis gjenspeiler samtidens Amerika, og Ann Beattie, Alice Hoffman, Jane Smiley, Sue Miller, Ethan Canin og Gail Godwin, som alle har gjort familien til sitt spesielle domene. Mens mannsnavn dominerer forfatterlister fra tidligere tiår, er det også verdt å merke seg at kvinnenavn naturlig dominerer blant de mest interessante romanforfatterne ved århundrets slutt.

Populærlitteraturen. En rekke interessante forfattere har skrevet science fiction i annen halvdel av århundret, blant andre Isaac Asimov, Ursula K. Le Guin, Samuel R. Delany og Frank Herbert. Innen detektivromanen var det særlig Ross Macdonald som tok opp og utviklet Chandler-tradisjonen, etterfulgt av mange andre, som for eksempel Robert B. Parker, James Lee Burke og Sara Paretsky. Den mest solgte westernforfatteren har vært den tradisjonelle Louis L'Amour. Thriller-sjangeren har mange utøvere, og blant de mest populære har vært Martin Cruz Smith, Michael Crichton og John Grisham.

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Denne artikkelen er nokså tunglest, og kunne med fordel ha vært oppdatert med bilder av viktige personer fra de ulike periodene, lister der det hører hjemme, og ikke minst lenker til de ulike forfatterne som nevnes. Særlig i siste seksjon, kan et tredje overskriftsnivå tjene teksten godt, i stedet for bare kursivert innledning av underseksjonene.

svarte Kjell-Olav Hovde

Ja, denne her kan bli veldig fin og mye enklere å lese. Vi ser på det. Takk for tips! Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg