Akmeismen var en bevegelse som oppstod i russisk lyrikk før den første verdenskrig i reaksjon mot symbolismen. 

Symbolistene oppfattet poesien som et middel til å overskride den sansbare virkelighet og nå frem til en erkjennelse av det oversanselige. I opposisjon til denne mystiske oppfatning av poesien så akmeistene lyrikken som et presist uttrykk for følelseslivet og strebet etter en fullkommen balanse mellom form og bilde, idet de var mer opptatt av diktets virkning på leseren enn av dets ideologiske innhold. Begreper som klarhet og enkelhet ble satt over kompleksitet og transcendent karakter som estetiske kategorier og poetiske mål, og disse ideene kommer også til syne i akmeistenes språk og stil.

De seks lyrikere som utropte seg selv til akmeister i marsheftet av tidsskriftet Apollon 1913, var initiativtakerne Nikolaj Gumiljov og Sergej Gorodetskij, Anna Akhmatova og Osip Mandelsjtam, akmeismens to betydeligste diktere, samt Vladimir Narbut og Mikhail Senkevitsj.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.